I serien 10 (10 favorittsymfonier, 10 symfonier du ikke visste du trengte, del 1 og 2, samt 10 barokkverker du må ha), er vi nå kommet til strykekvartetten. Jeg kaller den del 1; klok av skade vet jeg at det er et stykke jobb å skrive disse, og jeg hører gjennom verkene under skrivingens gang og av og til noen av konkurrentene også. Så jeg skriver om 5 om gangen.
Jeg har alltid vært glad i strykekvartetter. Trolig pga strykeinstrumentenes klang og intonasjon som ligger nært til den menneskelige stemme (det viktigste og beste instrumentet av alle), fordi strykekvartettens natur (en dialog mellom fire likeverdige, siviliserte røster) tiltaler meg; og fordi det faste formmønsteret i den klassiske strykekvartetten etablerer et rammeverk man kan kjenne seg igjen i, og hvor man kan sammenligne ulike komponisters ulike ytringer.
Jeg trolig kunne fylt opp denne trådens tittel bare med Beethoven men en av premissene er bare ett verk fra hver enkelt komponist. Så altså, 5 kvartetter, 5 komponister.
Beethoven. The Quartet Cycle to end all Quartet Cycles, Beethovens 15 kvartetter inneholder ganske mange verker som ville ende opp på min liste over 50 favorittverker. Disse kvartettene, særlig de skrevet etter at han ble døv, er så abstrakte, kompromissløse, lange og vanskelige å spille at de ble liggende uspilte og lite forståtte av de fleste i mange tiår etter mesterens død. En av de få som skjønte de, og som var i stand til å ta lærdom av de, var barnegeniet Mendelssohn, men det får vi komme tilbake til. Det hjalp vel heller ikke at Beethoven var notorisk ufølsom fra innspill fra samarbeidspartnere og musikere som tryglet ham om å forenkle musikken; jeg driter i den fordømte fela di freste han til sin nære forbundsfelle Schuppanzig da han påpekte at noen partier i en av kvartettene lå svært vanskelig til på halsen.
Men hvilken? Det er nesten meningsløst å velge mellom verker på så høyt nivå, men for meg står det mellom op 127 og op 131, og jeg velger op 127. Kjernen i denne kvartetten er den lange, nakne og intense andresatsen på 15 minutter, kan aldri høre Beethovens sene kvartettadagioer uten klump i halsen. Men ellers skjer det så mye rart i denne satsen, rare sideblikk, muntre slengbemerkninger og skjevt tullprat mellom de 4 personene i dialogen, her er smilet likevel aldri langt borte. Beethoven kjente the human condition og skjønte det hele. Satsen etterfølges av en energisk liten sak med tett imitasjon mellom instrumentene og en stormvind av en scherzo, det hele med et skjevt smil fra mesteren. Sistesatsen er vi tilbake i det seriøse i et nydelig, vuggende tema som stadig dukker opp igjen i en slags rondostruktur, hvor bratsjens motstemme virkelig kommer til sin rett.
Innspilling? Det finnes utrolig mye bra, levde med Talich, Busch og Yale i mange år, og har senere anskaffet både Budapest (deres første monocsyklus), Takacs og noen enkeltplater med Hagen. For de som må ha moderne lyd kan man gjerne gå for Takacs som jeg lytter på akkurat nå, men ellers er jeg svoren tilhenger av innspillingene på EMI med Busch-kvartetten fra 30-tallet. Både Busch og Takacs har vært flittig diskutert på sentralen tidligere, så kjør et søk!
Bartok. Han skrev de mest funky kvartettene på kloden og jeg velger nr 5. Starter med ett brak og skjeive pizzicati i akkompagnmementet med noen brutale attaca i en eller annen skjev balkansk rytme og deretter tar det av som et bulgarsk danseensemble på speed. Ubeskrivelig, det tuter, uler, plinger og plonger i de mest avsindige rytmiske mønstre i bråe og tverre kast. Andre satsen er ett eksempel på Bartoks karakteristiske nattmusikk med stillferdige og nakne melodistubber avbrutt av mystiske innsektslyder og triller, men kan også sees på som en vibratoløs sørgesang. Tredjesatsen starter som en pizzicatodrevet vals i en vuggende rytme, men så går det galt .. hissige og dissonante fioliner i en eller annen skjev Balkanrytme igjen bryter stadig opp den vakre, vuggende melodien før satsen løser seg opp i intet i et skjevt smil av en frase. Fjerdesatsen er igjen en stillferdig, merkelig sak, med masse pizzicato og glissandi i strykerne, smektende melodistubber, før femte og sistesats bryter løs i et brutalt tempo og masse synkoperte rytmer som ville få den mest avanserte jazzmusiker til å riste på hodet. Og dette er notert musikk! Cellisten og bratsjisten strummer delvis instrumentene sine (som en gitarist).
Bartoks kvartetter har jeg virkelig SPILT opp gjennom årene og kjenner de nesten som egne bukselommer. Hører på Emerson på DG nå, bra den, men foretrekker kanskje Takacs på Decca av nye innspillinger, den nye Zehetmaier på ECM skulle visstnok være noe helt spesielt, men den har jeg ikke hørt. Vokste opp med den ungarske kvartett på DG, de har virkelig idiomet inne.
Haydn op 76 nr 2. Strykekvartettens skaper (i den form vi ble kjent med den) med 83 kvartetter under vesten. Publisert i 1797 i London etter at den tidligere Esterhazy kapellmesteren hadde blitt kjendis i London. Starter med en energisk Allegro som starter med to fallende kvinter, noe som har gitt den tilnavnet Kvinte-kvartetten, i Haydns typiske energiske stil med masse dialoger mellom par av instrumenter og stadige modulasjoner til moll. Mye drama, som avløses av en enkel, sangbar adagio med folketonepreg og varm harmonisering. Tredje sats er en av disse satsene som gjør Haydn så unik og morsom. En streng tostemmig kanon med en oktavs avstand og instrumentene i par, kontrastert av en svingende trio med vuggende rytme som trioen i Bruckners niende symfoni (sikkert en østerriksk folkedansvariant). Finalen danser av gårde i lystig sigøynerdans. Herlig musikk, Haydn er varm, vittig og folkelig i sine kvartetter.
Quatuor Mosaiques på Astreee er mitt valg. Topp lyd, periodeinstrumenter og billig pris (alle 6 kvartettene i opus 76 går på en dobbel).
Mendelssohn op 80.Hva gjør Mendelssohn i dette selskapet? Den melodiøse, ubekymrete Mendelssohn som alt kom så lett til at han ikke trengte å anstrenge seg og i stedet brukte kreftene sine på å gli inn i det tyske borgerskapet på en sånn diskre måte at ingen la merke til at han var jøde? Vel, denne var skrevet kort tid etter at han mistet sin svært nære søster, Fanny, og tapet gikk sa sterkt inn på ham at han døde bare ett par måneder senere .
Etter en rask, nesten midtsommernattsdrømaktig (for de som kjenner scenemusikken en annen referanse er Schuberts Quartettsatz) førstesats hvor uroen i akkompagnementet og en dramatisk episodeaktig karakter sladrer om at noe uvanlig er på gang, kommer en sterkt synkopert og uvanlig andresats med et uvanlig rytmisk driv og noen tverre kast. Den langsomme tredjesatsen minner om sen Beethoven i sin inderlighet og uventede vendinger, før finalens Allegro Molto forsegler dramaet. En kompakt tragedie på ca 25 minutter.
De tidlige kvartettene op 12 og 13 er skrevet bare 1-2 år etter Beethovens sene kvartetter og viser en 18 åring som har tatt Beethovens idiom inn over seg flere tiår før resten av musikkverdenen hadde begynt å forstå Beethovens enorme landevinninger. Gode kvartetter og enormt interessante. Mendelssohns kvartetter er de viktigste i genren siden sen Beethoven/Schubert og før senromantikerne begynte å skrive kvartetter jeg har problemer med å komme utenpå min elskede Brahms sine kvartetter og må til sen Dvorak flere tiår senere enn Mendelssohn før jeg finner noe like interessant. Kort og godt den viktigste kvartettsyklus mellom Beethoven/Schubert og langt inn i det senromantiske, og som sådan må den være med her.
Det finnes gode, moderne innspillinger med Eroica (Harmonia Mundi), Pacifica (Cedille) og Carmina (Denon) men jeg holder meg til mine gamle Melosplater på DG, litt tørre i lyden men flott spill og nærværende klang.
En annen jøde, Ernst Bloch skrev 5 kvartetter. Nr 1 er skrevet da han var 36, i 1916 etter at han hadde flyttet fra Sveits til USA, og er ett uoppdaget storverk på 1 times lengde. For de som kjenner sin Bartok, er de musikalske referansene slående, med en klar østeuropeisk feel i rytmer og melodiføring, det oppsiktsvekkende er at dette er skrevet samtidig med Bartoks kvartett nr 2, altså helt samtidig med at Bartok var i ferd med å finne seg selv som kvartettkomponist, og Blochs nr 1 peker fremover mot Bartoks senere, og modne, kvartetter. Den første satsen er en trist klagesang, med tallrike dissonanser a la Bartok. Den neste satsen er en lang scherzo med lange, lyriske perioder avbrutt av frenetiske rytmer og pizzicati a la sen Bartok og periodevis oppbygging av veldig intense stemninger. 3 sats er en pastorale, en meditasjon over et av kvartettens gjennomgående temaer, med klare referanser både til Bartok (igjen) og Beethovens meditasjoner i hans sene kvartetter. Intenst og nakent, og usigelig trist i det musikken dør hen i den totale stillhet. Siste sats starter som Bartok igjen, får klare referanser til Bartok nr 3, med spenstige og energiske sprell og sterke dynamiske og rytmemessige kontraster før det hele tar av i en energisk og lang Vivace som virkelig svinger og duver før den langsomt dør stille og rolig hen med noen tilbakeblikk på det sykliske temaet jeg har nevnt tidligere og som dukker opp i alle satsene. En forutanelse om Auschwitz? Vel, det var sikkert tungt å være jøde i Europa lenge før Hitler. Flotte greier. En fabelaktig kvartett som jeg stadig vender tilbake til.
Med ca 60 minutter en av de lengste kvartetter jeg vet av (bare slått av Dvoraks unummererte i D-dur, samt Morton Feldman). Innspilling? Ikke mye å velge mellom i det hele tatt. Og ingenting (så vidt jeg vet ?) om du vil ha moderne lyd. Grillerkvartettens fabelaktige innspilling av nr 1-4 (hvorfor fikk de aldri somlet seg til å spille inn nr 5????) i 1954 mono er imidlertid timelig tilgjengelig på en dobbel Decca og er en av de uomgjengelige kvartettinnspillingene, Har dere sans for Budapest- og Juillardkvartetten fra samme perioden er det ingen grunn til ikke å kjøpe dette. En av mine essensielle plater. Hvorfor spiller ikke alle dette? Flott og dynamisk monolyd.
Pussig nok tok det nesten 30 år før hans skrev sin kvartett nr 2.
Listen til del 2 er klar i hodet mitt, men som dere ser; det skal skrives litt også .
Jeg har alltid vært glad i strykekvartetter. Trolig pga strykeinstrumentenes klang og intonasjon som ligger nært til den menneskelige stemme (det viktigste og beste instrumentet av alle), fordi strykekvartettens natur (en dialog mellom fire likeverdige, siviliserte røster) tiltaler meg; og fordi det faste formmønsteret i den klassiske strykekvartetten etablerer et rammeverk man kan kjenne seg igjen i, og hvor man kan sammenligne ulike komponisters ulike ytringer.
Jeg trolig kunne fylt opp denne trådens tittel bare med Beethoven men en av premissene er bare ett verk fra hver enkelt komponist. Så altså, 5 kvartetter, 5 komponister.
Beethoven. The Quartet Cycle to end all Quartet Cycles, Beethovens 15 kvartetter inneholder ganske mange verker som ville ende opp på min liste over 50 favorittverker. Disse kvartettene, særlig de skrevet etter at han ble døv, er så abstrakte, kompromissløse, lange og vanskelige å spille at de ble liggende uspilte og lite forståtte av de fleste i mange tiår etter mesterens død. En av de få som skjønte de, og som var i stand til å ta lærdom av de, var barnegeniet Mendelssohn, men det får vi komme tilbake til. Det hjalp vel heller ikke at Beethoven var notorisk ufølsom fra innspill fra samarbeidspartnere og musikere som tryglet ham om å forenkle musikken; jeg driter i den fordømte fela di freste han til sin nære forbundsfelle Schuppanzig da han påpekte at noen partier i en av kvartettene lå svært vanskelig til på halsen.
Men hvilken? Det er nesten meningsløst å velge mellom verker på så høyt nivå, men for meg står det mellom op 127 og op 131, og jeg velger op 127. Kjernen i denne kvartetten er den lange, nakne og intense andresatsen på 15 minutter, kan aldri høre Beethovens sene kvartettadagioer uten klump i halsen. Men ellers skjer det så mye rart i denne satsen, rare sideblikk, muntre slengbemerkninger og skjevt tullprat mellom de 4 personene i dialogen, her er smilet likevel aldri langt borte. Beethoven kjente the human condition og skjønte det hele. Satsen etterfølges av en energisk liten sak med tett imitasjon mellom instrumentene og en stormvind av en scherzo, det hele med et skjevt smil fra mesteren. Sistesatsen er vi tilbake i det seriøse i et nydelig, vuggende tema som stadig dukker opp igjen i en slags rondostruktur, hvor bratsjens motstemme virkelig kommer til sin rett.
Innspilling? Det finnes utrolig mye bra, levde med Talich, Busch og Yale i mange år, og har senere anskaffet både Budapest (deres første monocsyklus), Takacs og noen enkeltplater med Hagen. For de som må ha moderne lyd kan man gjerne gå for Takacs som jeg lytter på akkurat nå, men ellers er jeg svoren tilhenger av innspillingene på EMI med Busch-kvartetten fra 30-tallet. Både Busch og Takacs har vært flittig diskutert på sentralen tidligere, så kjør et søk!
Bartok. Han skrev de mest funky kvartettene på kloden og jeg velger nr 5. Starter med ett brak og skjeive pizzicati i akkompagnmementet med noen brutale attaca i en eller annen skjev balkansk rytme og deretter tar det av som et bulgarsk danseensemble på speed. Ubeskrivelig, det tuter, uler, plinger og plonger i de mest avsindige rytmiske mønstre i bråe og tverre kast. Andre satsen er ett eksempel på Bartoks karakteristiske nattmusikk med stillferdige og nakne melodistubber avbrutt av mystiske innsektslyder og triller, men kan også sees på som en vibratoløs sørgesang. Tredjesatsen starter som en pizzicatodrevet vals i en vuggende rytme, men så går det galt .. hissige og dissonante fioliner i en eller annen skjev Balkanrytme igjen bryter stadig opp den vakre, vuggende melodien før satsen løser seg opp i intet i et skjevt smil av en frase. Fjerdesatsen er igjen en stillferdig, merkelig sak, med masse pizzicato og glissandi i strykerne, smektende melodistubber, før femte og sistesats bryter løs i et brutalt tempo og masse synkoperte rytmer som ville få den mest avanserte jazzmusiker til å riste på hodet. Og dette er notert musikk! Cellisten og bratsjisten strummer delvis instrumentene sine (som en gitarist).
Bartoks kvartetter har jeg virkelig SPILT opp gjennom årene og kjenner de nesten som egne bukselommer. Hører på Emerson på DG nå, bra den, men foretrekker kanskje Takacs på Decca av nye innspillinger, den nye Zehetmaier på ECM skulle visstnok være noe helt spesielt, men den har jeg ikke hørt. Vokste opp med den ungarske kvartett på DG, de har virkelig idiomet inne.
Haydn op 76 nr 2. Strykekvartettens skaper (i den form vi ble kjent med den) med 83 kvartetter under vesten. Publisert i 1797 i London etter at den tidligere Esterhazy kapellmesteren hadde blitt kjendis i London. Starter med en energisk Allegro som starter med to fallende kvinter, noe som har gitt den tilnavnet Kvinte-kvartetten, i Haydns typiske energiske stil med masse dialoger mellom par av instrumenter og stadige modulasjoner til moll. Mye drama, som avløses av en enkel, sangbar adagio med folketonepreg og varm harmonisering. Tredje sats er en av disse satsene som gjør Haydn så unik og morsom. En streng tostemmig kanon med en oktavs avstand og instrumentene i par, kontrastert av en svingende trio med vuggende rytme som trioen i Bruckners niende symfoni (sikkert en østerriksk folkedansvariant). Finalen danser av gårde i lystig sigøynerdans. Herlig musikk, Haydn er varm, vittig og folkelig i sine kvartetter.
Quatuor Mosaiques på Astreee er mitt valg. Topp lyd, periodeinstrumenter og billig pris (alle 6 kvartettene i opus 76 går på en dobbel).
Mendelssohn op 80.Hva gjør Mendelssohn i dette selskapet? Den melodiøse, ubekymrete Mendelssohn som alt kom så lett til at han ikke trengte å anstrenge seg og i stedet brukte kreftene sine på å gli inn i det tyske borgerskapet på en sånn diskre måte at ingen la merke til at han var jøde? Vel, denne var skrevet kort tid etter at han mistet sin svært nære søster, Fanny, og tapet gikk sa sterkt inn på ham at han døde bare ett par måneder senere .
Etter en rask, nesten midtsommernattsdrømaktig (for de som kjenner scenemusikken en annen referanse er Schuberts Quartettsatz) førstesats hvor uroen i akkompagnementet og en dramatisk episodeaktig karakter sladrer om at noe uvanlig er på gang, kommer en sterkt synkopert og uvanlig andresats med et uvanlig rytmisk driv og noen tverre kast. Den langsomme tredjesatsen minner om sen Beethoven i sin inderlighet og uventede vendinger, før finalens Allegro Molto forsegler dramaet. En kompakt tragedie på ca 25 minutter.
De tidlige kvartettene op 12 og 13 er skrevet bare 1-2 år etter Beethovens sene kvartetter og viser en 18 åring som har tatt Beethovens idiom inn over seg flere tiår før resten av musikkverdenen hadde begynt å forstå Beethovens enorme landevinninger. Gode kvartetter og enormt interessante. Mendelssohns kvartetter er de viktigste i genren siden sen Beethoven/Schubert og før senromantikerne begynte å skrive kvartetter jeg har problemer med å komme utenpå min elskede Brahms sine kvartetter og må til sen Dvorak flere tiår senere enn Mendelssohn før jeg finner noe like interessant. Kort og godt den viktigste kvartettsyklus mellom Beethoven/Schubert og langt inn i det senromantiske, og som sådan må den være med her.
Det finnes gode, moderne innspillinger med Eroica (Harmonia Mundi), Pacifica (Cedille) og Carmina (Denon) men jeg holder meg til mine gamle Melosplater på DG, litt tørre i lyden men flott spill og nærværende klang.
En annen jøde, Ernst Bloch skrev 5 kvartetter. Nr 1 er skrevet da han var 36, i 1916 etter at han hadde flyttet fra Sveits til USA, og er ett uoppdaget storverk på 1 times lengde. For de som kjenner sin Bartok, er de musikalske referansene slående, med en klar østeuropeisk feel i rytmer og melodiføring, det oppsiktsvekkende er at dette er skrevet samtidig med Bartoks kvartett nr 2, altså helt samtidig med at Bartok var i ferd med å finne seg selv som kvartettkomponist, og Blochs nr 1 peker fremover mot Bartoks senere, og modne, kvartetter. Den første satsen er en trist klagesang, med tallrike dissonanser a la Bartok. Den neste satsen er en lang scherzo med lange, lyriske perioder avbrutt av frenetiske rytmer og pizzicati a la sen Bartok og periodevis oppbygging av veldig intense stemninger. 3 sats er en pastorale, en meditasjon over et av kvartettens gjennomgående temaer, med klare referanser både til Bartok (igjen) og Beethovens meditasjoner i hans sene kvartetter. Intenst og nakent, og usigelig trist i det musikken dør hen i den totale stillhet. Siste sats starter som Bartok igjen, får klare referanser til Bartok nr 3, med spenstige og energiske sprell og sterke dynamiske og rytmemessige kontraster før det hele tar av i en energisk og lang Vivace som virkelig svinger og duver før den langsomt dør stille og rolig hen med noen tilbakeblikk på det sykliske temaet jeg har nevnt tidligere og som dukker opp i alle satsene. En forutanelse om Auschwitz? Vel, det var sikkert tungt å være jøde i Europa lenge før Hitler. Flotte greier. En fabelaktig kvartett som jeg stadig vender tilbake til.
Med ca 60 minutter en av de lengste kvartetter jeg vet av (bare slått av Dvoraks unummererte i D-dur, samt Morton Feldman). Innspilling? Ikke mye å velge mellom i det hele tatt. Og ingenting (så vidt jeg vet ?) om du vil ha moderne lyd. Grillerkvartettens fabelaktige innspilling av nr 1-4 (hvorfor fikk de aldri somlet seg til å spille inn nr 5????) i 1954 mono er imidlertid timelig tilgjengelig på en dobbel Decca og er en av de uomgjengelige kvartettinnspillingene, Har dere sans for Budapest- og Juillardkvartetten fra samme perioden er det ingen grunn til ikke å kjøpe dette. En av mine essensielle plater. Hvorfor spiller ikke alle dette? Flott og dynamisk monolyd.
Pussig nok tok det nesten 30 år før hans skrev sin kvartett nr 2.
Listen til del 2 er klar i hodet mitt, men som dere ser; det skal skrives litt også .
