Ja fikk endelig skjønt en del som eg synes var veldig interessant. Veldig sånn akustikk sentrert dette men synes dette er viktig å fortelle. Sikkert mange som allerede har skjønt det, men for de andre så kommer denne forklaringen.
I viktighet er altså vannfallene opp ned.
Litt bakgrunn:
Ørene er jo bare noen sensorer, det er hjernen som prosesserer.
Hjernen har hørte hundre tusen frekvens kurver, i alle de rom du har vært i opp gjennom tidene, så den bryr seg ikke så mye om det, hadde du hørt en helt rett frekvensgang hadde hjernen bare sagt, javel ikke noe spesielt der. Prosessoren jevner det ut for å si det sånn.
Etterklangstid derimot prosesserer den ikke like bra, den gjør ikke så mye med den ettersom forskerne har forstått og der er det mye de ikke har forstått enda.
Så hvis man spiller av gitar eller stemmer eller noe uten mye dynamikk så virker alt greit, vanskelig å høre problemene da.
Spiller man veldig dynamisk musikk, best eksempelet er trommer. Så skjer det noe.
Spiller du en basstromme (60-200hz ca) i et rom hvor etterklangstiden er lengre i de lavere frekvenser, så dør de øvre frekvenser ut før og den tonen som henger igjen, er den lave, så den høres tung, lav, seig ut. Motsatt har du en resonnans på 180 hz men lite ned til 60hz så høres den tynn og lett ut.
Spiller du av en skarptromme 180-400Hz i et rom med mye resonnans på 180Hz men lite lengre opp så høres den dump og lite skarp ut, for den tonen som henger igjen i rommet er denne lave, den øvre delen av tonen har dødd ut for lenge siden.
Så det er etterklangstiden som bestemmer mye av de problemer vi hører, varierende etterklangstid i frekvens er det som gir boomy, boxy, nasale etc etc ikke frekvenskurven..
Så mange problemer med lyd i rom har med etterklangstid og gjøre, IKKE FREKVENSGANG
Husk at i musikk så er 300ms mer enn nok tid mellom trommeslag, sang og gitar riff, så denne etterklangstiden kan høres.
Så når vi ser etter tingene i ett vannfall så er det ikke den øvre linjen som er viktigst, det er den nederste.
Gårsdagens lærdom fra "Acoustics of small rooms" av Kleiner og Tichy.
Som eksempel har eg tegnet inn på min vannfall fra ulike perioder.
Her ser du ett hvor den røde streken varierer lite og dermed gir mindre farging i tid på f.eks. trommer.
Siden jeg bare har ett rom måtte jeg lete lengre tilbake i tid, og fuske litt med en av aksene for å få det til å se verre ut,
men her kommer det.
Her ser man at den rød linjen som markerer etterklangstidens slutt (for 300 ms) varierer mye mer, dette farge lyden mye mer enn frekvens kurven.
Så det var det eg hadde på hjerte, veldig spesielt dette med akustikk, synes dette er utrolig viktig for en overordnet forståelse, selv om det virker som om det innen akustikk så er vi på 1600 tallet og fremdeles holder på og utforske Amerika
I viktighet er altså vannfallene opp ned.
Litt bakgrunn:
Ørene er jo bare noen sensorer, det er hjernen som prosesserer.
Hjernen har hørte hundre tusen frekvens kurver, i alle de rom du har vært i opp gjennom tidene, så den bryr seg ikke så mye om det, hadde du hørt en helt rett frekvensgang hadde hjernen bare sagt, javel ikke noe spesielt der. Prosessoren jevner det ut for å si det sånn.
Etterklangstid derimot prosesserer den ikke like bra, den gjør ikke så mye med den ettersom forskerne har forstått og der er det mye de ikke har forstått enda.
Så hvis man spiller av gitar eller stemmer eller noe uten mye dynamikk så virker alt greit, vanskelig å høre problemene da.
Spiller man veldig dynamisk musikk, best eksempelet er trommer. Så skjer det noe.
Spiller du en basstromme (60-200hz ca) i et rom hvor etterklangstiden er lengre i de lavere frekvenser, så dør de øvre frekvenser ut før og den tonen som henger igjen, er den lave, så den høres tung, lav, seig ut. Motsatt har du en resonnans på 180 hz men lite ned til 60hz så høres den tynn og lett ut.
Spiller du av en skarptromme 180-400Hz i et rom med mye resonnans på 180Hz men lite lengre opp så høres den dump og lite skarp ut, for den tonen som henger igjen i rommet er denne lave, den øvre delen av tonen har dødd ut for lenge siden.
Så det er etterklangstiden som bestemmer mye av de problemer vi hører, varierende etterklangstid i frekvens er det som gir boomy, boxy, nasale etc etc ikke frekvenskurven..
Så mange problemer med lyd i rom har med etterklangstid og gjøre, IKKE FREKVENSGANG
Husk at i musikk så er 300ms mer enn nok tid mellom trommeslag, sang og gitar riff, så denne etterklangstiden kan høres.
Så når vi ser etter tingene i ett vannfall så er det ikke den øvre linjen som er viktigst, det er den nederste.
Gårsdagens lærdom fra "Acoustics of small rooms" av Kleiner og Tichy.
Som eksempel har eg tegnet inn på min vannfall fra ulike perioder.
Her ser du ett hvor den røde streken varierer lite og dermed gir mindre farging i tid på f.eks. trommer.
Siden jeg bare har ett rom måtte jeg lete lengre tilbake i tid, og fuske litt med en av aksene for å få det til å se verre ut,
men her kommer det.
Her ser man at den rød linjen som markerer etterklangstidens slutt (for 300 ms) varierer mye mer, dette farge lyden mye mer enn frekvens kurven.
Så det var det eg hadde på hjerte, veldig spesielt dette med akustikk, synes dette er utrolig viktig for en overordnet forståelse, selv om det virker som om det innen akustikk så er vi på 1600 tallet og fremdeles holder på og utforske Amerika
Sist redigert: