Ok, jeg innrømmer det på strak arm. The Call of the Wild er en barnefilm, i hvert fall nesten. Og likevel er det noen aspekter ved denne nyklassikeren som får meg til å finne frem tastaturet.
Jack London – Call of the wild
Vi starter med begynnelsen. Og for meg begynte det en eller annen gang i løpet av siste halvdel av 60-tallet, litt over midtveis mellom tilblivelsen av Jack London sin roman The Call of the Wild og urfremførelsen av filmen basert på den samme romanen. Da var det en glupsk gutt i knebukser som slukte både denne og andre Alaskaromaner av Jack London, den samme gutten som et år eller to senere eller tidligere med like stor appetitt slukte Hornblower-romaner av forfatteren av boken som var grunnlaget for filmen Battleship Greyhound .
Og strengt tatt var vel romanen The Call of the Wild også slags barnebok, selv om den også var lesbar for voksne. Antar jeg. For min far leste den også, og han mente at dette streng tatt ikke var noen barnebok…
Og for den som ikke har lest boken enda skal jeg veldig kort fortelle at dette er en Alaskaroman med hunden Buck i hovedrollen med location Yukon og Dawson River rundt århundreskiftet. Det forrige århundreskiftet. Og det betyr midt i the gold rush. Dette vet vi alt om, vi som også slukte senere utgaver av Morgan Kane fra rundt bind 40 og utover, noen år ut i 70-tallet.
Harrison Ford
Jeg har ikke alltid hatt sansen for alt Harrison Ford har utrettet på lerretet. Men han er sjelden direkte dårlig, og her er han glitrende...
Les hele anmeldelsen av The Call of the Wild hos Audiophile.no
