Komponenten: Sønnen min er født i USA og dermed statsborger, og han var lenge stolt av det blå passet sitt med ørn på. Jeg har også en tante (!) som er ex-major i U.S. Army, og som fortsatt er ganske hendig med både rifle og hagle. Begge har uttrykt direkte skam over å være amerikanske etter de siste åtte årenes vanskjøtsel av landet. Landet trenger en ny JFK før det kan stå oppreist igjen. Av de fire gjenstående presidentkandidatene er det bare Obama som kan fylle den rollen - men det er langt fra sikkert at han greier det.
Selv har jeg bodd i USA i årevis, og har stor sympati med det beste i USAs styresett og politiske tradisjon. Nevner Lincoln, Jefferson, Roosevelt, Marshall, Eisenhower, Fulbright, Kennedy, King som noen knagger å henge det på. Men så skal man ikke være blind for at det er noen ganske nattsvarte understrømmer også, representert ved lang rekke "storheter" som McCarthy, J E Hoover, Wallace, Nixon, Limbaugh, Rumsfeld, Cheney, Bush jr, Coulter, osv.
Og jo, frem til Vietnamkrigen og Watergate hadde da USA ganske høy stjerne også i Norge. Deretter har det gått gradvis nedover. Lenge var frykten for Sovjetunionen en motvekt, sånn at på åtti-tallet foretrakk (tross alt) de fleste Reagan fremfor Gorbatsjov, for å forenkle det hele litt. Men de siste årene skal du langt, langt ut på ytterste kristenfundamentalistiske høyrefløy før du finner noen som sympatiserer med Bush-administrasjonen. Og det skal d'herrer Rumsfeld, Cheney, Rove, Bush, & co. ha mesteparten av vanæren for, ikke noen slags konstant antiamerikanisme. Men nå er det heldigvis bare 344 dager igjen før restene av den forskrudde juntaen går på hue og hekken ut. Og de kommer ikke tilbake på en stund.
