Der satt den, gitt.
Sikkert 10-12 gjennomhøringa for min del, har føltes som litt av en jobb, egentlig, å bli kjent med denne symfonien for å få den til å sitte ordentlig og jeg er vel langt i fra ferdig med den. Men nå, i dag, klarte jeg endelig å "skjønne" hele greia, hvordan de går fra tema til tema, hvordan temaer går igjen og igjen og viser tilbake til andre deler av symfonien og binder helheten sammen.
1. satsen er jo utrolig, den dramatiske, vonde, smertefulle åpninga som avløses av et utrolig lyrisk og vakkert midtparti, men hvor lenge varer det? Ikke så lenge, for snart kommer det vonde tilbake og den korte pausen i mellom virker så sart og skjør sammenlignet med det som ligger foran og bak.
2. satsen er utrolig søt, på sitt vis. Dansende, lett og lekker, ingenting tungt og vanskelig, bare et lite glimt av håp, av at det også finnes noe vakkert, selv om vår helt Manfred tydeligvis ikke har det bra (han gjør ikke mye av seg i denne satsen, da). 3. satsen begynner i litt samme gata, veldig fint, beskrivende, pastoralt. Litt som å se på et postkort av landsbygda, vakre bilder som settes opp ett etter ett - men også her kommer vår helt Manfred snublende inn på scenen og igjen så overdøves det vakre av smerten. Og den avsluttes i noe jeg ville kalt for ambivalens, det vakre er tyngre, som om det i møtet med Manfred får en kontrast det ikke har hatt før.
Så kommer 4. satsen, som begynner så friskt, freidig og oppmuntrende, før Manfred igjen kommer på scenen og hans smerte og lidelse utblåses så det står etter og det virker som en slags dialog mellom han og Astarte (?) hvor håpet holdes opp, til tross for det tunge og fæle han bærer på og sakte glir det over i hverandre og helt på slutten tar det helt av og orgelet kommer inn og jeg sitter igjen med et bilde av Manfred som ligger, alene og død, men tross alt: tilgitt og lykkelig. Eller noe sånt. Og de ti siste minuttene sitter jeg alene i sofaen og gliser lykkelig med gåsehud over store deler av kroppen og øynene igjen.
Dere får tilgi meg lyrikken, hvis det blir for drøyt, men det var så fantastisk å endelig føle at jeg "tok" denne symfonien fordi jeg har jobbet lenge med den.
På en litt annen note: tonespråket hos Tchaikovsky syns jeg er vanskelig å beskrive, på en måte føles det litt stakkato, det er sjelden at musikken glir over i hverandre, det føles mer som om hver del spilles til sitt endepunkt og så starter noe nytt, enn at de ulike delene i orkestret "deler på" ulike temaer og at temaene i større grad glir over i hverandre. For å sammenligne med en av de få andre symfoniene jeg føler jeg kjenner, Siblelius sin 4. symfoni, så føles det hos Sibelius mer "oseanisk", i den forstand at der glir ting over i hverandre, noter og temaer henges igjen i luften og plukkes opp av andre deler av orkestrert - slik føler jeg ikke at Tchaikovsky bygger opp sine symfonier. Verken bedre eller verre, bare annerledes. Dog, det er plasser i Manfred-symfonien hvor jeg føler at Tchaikovsy også lar ting glir over i hverandre i orkestret, men dette er mer unntakene enn regelen.
Vel, vel. Mer klassisk på gang, tenkte å spille meg gjennom Beethovens 5. og 7. med Kleiber. Det kan bli kult. ;D