Det har vært skrevet om Stones og ABBA sine vinylbokser. Nå har turen kommet til rosinen i den berømte pølsa. Nemlig Dylan sine åtte første utgivelser som er samla i en flott innpakkning. Følger med et hefte med bilder og skriverier av Greil Marcus.
Og det er brukt de originale analoge mastertapene.
Etter en gjenomspilling av disse, er det en ting som slår meg midt i trynet. Så bra har jeg aldri hørt Dylan.
Det gjelder samtlige av platene.
Selvfølgelig er det noen som skiller seg enda mer positivt ut enn resten.
Bob Dylan.
Dylans første utgivelse, der har du stemmen og gitaren midt i fleisen. En slik råskap i stemmen på den unge Dylan har aldri kommet fram på noen av de utgavene jeg har hørt tidligere. Fantastisk plate dette: Endelig.
The Times They Are-A-Changin
Gjelder det samme som den første. Rått. Og for en gitarist Dylan er, det kommer også fram på disse første slik det aldri har gjort før.
Blonde on Blonde.
Denne kommer jeg til og høre mye mer på, selv om jeg må ha hørt den tusenvis av ganger før i alle tenkelige formater. Det var noe med denne nå som kanskje etter en lytt er litt vanskelig og beskrive direkte. Varme, nærhet...ligger noe der.
John Wesley Harding.
Omtrent samme som Blonde on Blonde. Intimt, detaljert lydbilde. Mye lettere og følge teksten f.eks.
Dette er mitt inntrykk etter en avspilling av platene.
Samtlige er som sagt de beste utgivelser av Dylans første jeg har hørt. Og jeg har hørt en del.
Så får heller Stonesboksen stille seg litt bak i køen for midt vedkommende, men man vet aldri. Det var favorittgruppa mi way back when.
ABBA? Ikke til meg takk. Ikke for det, på sine beste øyeblikk var de nok fullt på høyde med Boney M.
Litt off my own topic på slutten der, men ok.
