Brukt vinyl bedre en dagens nypressinger;erfaringer om dette?

[eposhansen]

Min erfaring er at førsteutgaver fra 70 og 80 tallet er bedre lyd av en snittet på disse 180g skivene som kommer no....
desverre,men har jo 300kg gammel vinyl så kan heller bare kose meg

 

[Zomby_Woof]

Strengt tatt min erfaring også. Det gjelder forresten ikke bare 'nye' gjenutgivelser. Samme greia med gjenutgivelser fra '80- og '90-tallet som jeg har mange av. Kjøpte nylig første-/tidligutgaver av Bowie og King Crimson. Alt låter bedre enn reutgivelsene, så sant platene er noenlunde greit behandlet. Lurer nesten på om det er mastertapene som ikke tåler tidens tann. Det kan da ikke være sånn at 'the knobtwisters' bommer hver eneste gang de prøver seg på nytt?

 

[Gammeln]

Det kan vel være flere årsaker. Du nevner mastertape, det er en. Men det kan også være at kunnskapen er borte og at maskinene er (ut)slitte.

 

[Beas]

Til og med gamle tynne pressinger er stort sett bedre en nypressinger, men det finnes hederlige unntak. Jeg tror råmatrialene i vinylen hadde en litt annen sammensetning tidligere. Mener at de bla annet inneholdt mer olje.

 

[Dazed]

Nye utgivelser bruker vel ikke nødvendigvis den originale mastertapen. Hvis de gjør det, og den er i god stand, burde det jo bli bra (likt). Tipper at de i stedet ofte(st) bruker den originale "stamper"-en til å lage nye matriser, eller "mother"-plata som er i gravert metall. Begge disse blir slitt etter hvert som de brukes til å lage flere hhv. matriser eller stampers. Så, hvis man ikke har en mastertape i god stand, er det en teoretisk mulighet for at rillene/lyden kan være degradert på repressinger ift. førstepressingen. Jo flere ganger man har brukt motheren/stamperen til å lage nye pressinger, jo verre kan vel dette bli.

Derfor er det helt logisk at tidlige pressinger ofte kan lyde bedre enn nyutgivelser av gamle plater.

Hvis nyutgivelsen er basert på en CD i stedet for en gammel mastertape (jada, det skjer oftere enn vinylfantaster liker å tro) kan informasjon selvsagt gå tapt på veien her også.

 

[ELJ]

Til og med gamle tynne pressinger er stort sett bedre en nypressinger, men det finnes hederlige unntak. Jeg tror råmatrialene i vinylen hadde en litt annen sammensetning tidligere. Mener at de bla annet inneholdt mer olje.

Her tror også jeg at en del av svaret ligger. Holder på å vaske platene mine for første gang og gjennomgående er det at den lette "tungvinylen" fra 70-90 tallet låter bedre med mindre støy mens flere såkalte audiophile nyutgivelser på tung vinyl er blitt uspillbare grunnet vedvarende knitring og peiskos etter rensing. Tåler ikke vinylen en omgang i platevaskeren?
Mvh Espen

 

[vredensgnag]

Garanti om bruk av mastertape betyr ingenting på utgivelser fra 1950-1980.

Tape taper oppløsning, spesielt i toppene, og det skjer fra den hektes av opptaksmaskinen som ble brukt for å lage master. Etter bare noen få år har man tapt betydelig signalinformasjon. I ren fortvilelse over dette så overførte Roger Nichols Steely Dans mastertapes til digitalformater, for å låse materialet på det tapsnivået man hadde nådd - og i ren frustrasjon over alt de hadde mistet, i forhold til det som lå på LP-utgivelsene, så fortsatte Steely Dan med produksjon på digitalformat, uten bruk av tape.
Det sier noe om problemets omfang.

For å kompensere for dette uerstattelige tapet ved nyutgivelser (til CD og LP) har man tweaket gamle mastertapes, ved hjelp av EQ, filtre og støyrens.

For produksjoner som ligger 30-50 år tilbake i tid er bruk av mastertapes som garanti for opprinnelig lydkvalitet bare tull. Det eneste som nytter er å finne en nærmest uavspilt kvalitetsversjon på vinyl fra dengang - det er beste versjon tilgjengelig.

Min nåværende vinylfeber har gjort dette ytterst klart for meg - også med humoristiske konsekvenser. Jeg har en vinylversjon av de Fallas "Hatt med tre hjørner" fra Everest som er original fra sent 50-tall; og jeg har en CR nyutgivelse der man gikk tilbake til "mastertapes", og i det tilfellet 35mm tape.

Problemet er bare at man tydeligvis ikke hadde tilgang til senterkanalen ved nyutgivelsen, mens den opprinnelige fra sent 50-tall helt klart er en downmix fra trekanals-opptak til tokanals vinylmaster. Og det forunderlige inntreffer at en oppskrytt nyutgivelse er lattervekkende dårlig sammenlignet med originalen. Her har Bernie Grundman enten ikke hatt tilgang til originalmaterialet, til tross for at så påstås, eller så har han gitt faen, fordi han regnet med at ingen ville kunne sammenligne med den sjeldne originalen.

Nødvendig konklusjon: om man vil komme tettest mulig kvaliteten på hva som opprinnelig lå i opptak fra 50-70 tall, så må man finne LPer i meget god stand fra dentid.

 

[calaf]

Er nok dårligere kvalitetskontroll på ny/re-pressinger. Har fått plater som ikke har vært ferdig kantskåret, fullt av vinylbiter i coveret. Har også en plate som er presset så ut av senter at stiften nesten fyker av plata i "yttersving".
Mine opplevelser med nye plater er sånn ca 15% bra, 75% mindre bra lydkvalitet og 10 % direkte feilpressing.
Derfor blir det stort sett kjøpt brukt.

 

[Dazed]

Garanti om bruk av mastertape betyr ingenting.

Det var derfor jeg sa "mastertape i god stand". Selvsagt blir magnetbånd degradert med tiden. Har man en stamper i stedet, eller en mother/master-plate som har blitt tatt vare på, er det sikkert mindre jobb å lage en reissue fra dette, men har disse blitt brukt til å lage 500 matriser, kan de også være slitt, slik at man mister litt av toppene i de nye rillene man presser.

I virkeligheten finnes nok hverken mastertapes, mothers, stampers eller matriser til de fleste gamle plater, og reissues som gis ut i dag, er nok oftest laget av nyere (kanskje remixede/remastrede) digitale kopier, og da er det jo ikke vanskelig å forstå at de låter annerledes enn førstepressingene.

 

[vredensgnag]

Roger Nichols om problemet når det gjelder mastertapes, som en bekreftelse på hvilket sludder det er å markedsføre med tilgang til samme nå.

I, personally, have made a copy of every project I have ever worked on. I decided to do this in 1970 after seeing the storage facility at ABC Dunhill Records in Hollywood. Tapes were damaged or missing after being stored for only a few months. In 1981 all of the Steely Dan two-track tapes were transferred to digital. The record company could not find the 'B' side of the Aja album. We had to use the copy I made during the original mixing. We did not make digital copies of the multitracks, and since then the record company has lost the 24-track tapes of that album.

http://www.soundonsound.com/sos/jul06/articles/rogernichols_0706.htm

Sånn som dette er mastertapes fra dentid, om man er heldig og de ikke er blitt regelrett ødelagt og alt man har er enda blassere sikkerhetskopier. I en del tilfeller er det gjort needledrops fra LPer fra opprinnelig utgivelsestidspunkt, fordi dette er beste eksisterende versjon, og så er denne grunnlaget for nyutgivelser.

 

[Audiophile-Arve]

Har prøvd å finne ut av dette sjølv, men kjem ikkje til nokon eintydig konklusjon. Av og til er nypressingar til dels MYKJE betre enn gamle. Og motsett....

 

[cox]

Foretrekker selv "orginale" pressinger, selv om dette ofte var reutgivelser. Som flere har nevnt var kunnskapen om platepressing og mastering av vinyl kanskje bedre "den gang". Moderne pressinger/masteringer av gamle plater låter ofte veldig spisst i mine ører.

En god artikkel om emnet: http://www.positive-feedback.com/Issue14/tracingerror2.htm

 

[vredensgnag]

Har prøvd å finne ut av dette sjølv, men kjem ikkje til nokon eintydig konklusjon. Av og til er nypressingar til dels MYKJE betre enn gamle. Og motsett....

Den "gamle" vinylen må være forholdsvis intakt, er den mye spilt med solid nåletrykk, så er toppene skrapt vekk (om man da ikke har en nål som dykker dypt i rillen, det kan hente ut ting som er skurt vekk av øvre sidevegger av en grovere nål).

Og har man lekt seg med EQ så kan en nyutgivelse låte riktig fett, men det er bearbeidet.

Årsaken til at white-labels og promoversjoner er veldig populære er jo at man regner med at utgiver gjorde seg ekstra flid i den generasjonen, siden de skulle ut til kritiske lyttere som skulle skrive anmeldelser eller bestemme omfanget av airplay i radio.

 

[Dazed]

de skulle ut til kritiske lyttere som skulle skrive anmeldelser eller bestemme omfanget av airplay i radio.

Ja, det var tider, det! I dag tror jeg ikke de som avgjør slikt er så "kritiske lyttere" at det gjør noe.

 

[rico]

Ikke første gang dette blir diskutert..

Det største problemet med nyutgivelser er at det er blitt så mange nye aktører som har kommet på markedet de siste årene og skummer fløten av vinyl "come back`et". De fleste av disse bærer preg av hastverksarbeid og leverer veldig ofte rett og slett dårlige produkter. De som har vært på markedet en stund (SC, AP, MM, av og til Rhino.., tidliger Classic, Alto, DCC, MoFi, + noen få andre..) leverer som regel meget gode produkter, disse har også tilgang på det beste utstyret og folka (de er ikke døde alle fra 70-80 tallet...).

Arve er nok nærmest sannheten; det varier. Jeg har kjøpt vinyl kontinuerlig siden 70 tallet, også en haug med audiofile plater og opplever at noen ganger er det himmelsk med nyutg., og andre ganger er det rævva. At vi av og til får en dårlig erfaring, og at vi googler en del ang. temaet betyr ikke at dette er sannheten om dagens vinylutgivelser.

 

[eposhansen]

"Livet er som en eske sjokolade, du vet aldrig hva du får" Sitat: Forest Gump.

 

[pellesmil]

Min erfaring er at førsteutgaver fra 70 og 80 tallet er bedre lyd av en snittet på disse 180g skivene som kommer no....
desverre,men har jo 300kg gammel vinyl så kan heller bare kose meg

Enig (dessverre)

 

[Zomby_Woof]

Årsaken til at white-labels og promoversjoner er veldig populære er jo at man regner med at utgiver gjorde seg ekstra flid i den generasjonen, siden de skulle ut til kritiske lyttere som skulle skrive anmeldelser eller bestemme omfanget av airplay i radio.

Tror ganske enkelt at det skyldes promoversjonenes formål. Promoene måtte ut til mottagerne (DJ's/journalister ++) tidsnok til at de rakk å gjøre det de skulle. Det skulle inn på spillelistene til radiostasjoene, anmeldes, osv. før produktet sto i butikkhyllene. Dermed kom de sikkert ofte fra de første stamperne. Skulle vel borge for kvalitet...

 

[knuhe]

Ikke første gang dette blir diskutert..

Det største problemet med nyutgivelser er at det er blitt så mange nye aktører som har kommet på markedet de siste årene og skummer fløten av vinyl "come back`et". De fleste av disse bærer preg av hastverksarbeid og leverer veldig ofte rett og slett dårlige produkter. De som har vært på markedet en stund (SC, AP, MM, av og til Rhino.., tidliger Classic, Alto, DCC, MoFi, + noen få andre..) leverer som regel meget gode produkter, disse har også tilgang på det beste utstyret og folka (de er ikke døde alle fra 70-80 tallet...).

Arve er nok nærmest sannheten; det varier. Jeg har kjøpt vinyl kontinuerlig siden 70 tallet, også en haug med audiofile plater og opplever at noen ganger er det himmelsk med nyutg., og andre ganger er det rævva. At vi av og til får en dårlig erfaring, og at vi googler en del ang. temaet betyr ikke at dette er sannheten om dagens vinylutgivelser.

Veldig enig i det rico sier her !

 

[ayaboh]

Det største problemet med nyutgivelser er at det er blitt så mange nye aktører som har kommet på markedet de siste årene og skummer fløten av vinyl "come back`et". De fleste av disse bærer preg av hastverksarbeid og leverer veldig ofte rett og slett dårlige produkter. De som har vært på markedet en stund (SC, AP, MM, av og til Rhino.., tidliger Classic, Alto, DCC, MoFi, + noen få andre..) leverer som regel meget gode produkter, disse har også tilgang på det beste utstyret og folka (de er ikke døde alle fra 70-80 tallet...).

Jeg håper du har fått med deg at dagens unge vinylkjøpere har kastet seg på denne trenden fordi det er hipt og kult. Lydkvalitet er ikke engang et tema. Noen ønsker selvsagt å tjene penger på denne kundegruppen. Så enkelt er det.

 

[Pedal]

http://www.soundonsound.com/sos/jul06/articles/rogernichols_0706.htm

Sånn som dette er mastertapes fra dentid, om man er heldig og de ikke er blitt regelrett ødelagt og alt man har er enda blassere sikkerhetskopier.

Interessant det intervjuet med Nichols.

Jeg ser at du har skrevet mye her på HFS om "nedbrytningen" av analoge bånd. Har du noen kilder som er mer detaljert herom?

Nichols adresserer primært 2 feilkilder: Dårlig logistikk/lagringsforhold hos plateselskapene + det faktum at magnetbånd fra en gitt periode kleber seg på spolen (sticky shed syndrome) som kan løses med denne "ovnsbakingen" .

Når det gjelder denne "falmingen" (billedlig talt) av analoge bånd så er han imidlertid mer vag. Jeg kan ikke erindre å ha lest dette andre steder heller. Hva er det som "falmes"? -Er det hele frekvensspekteret eller bare deler, feks diskanten?

 

[Audiophile-Arve]

Hugsar at ein del spoleband og særleg kassettar etter nokre år kan miste diskanten. Det var rykte om nokre entusiastar som hadde funne ein måte å ordne dette på, men eg veit lite eller ingenting....det gjekk på å henge opp kassettbanda, og spole dei på plass igjen. Har ikkje prøvd sjølv.

 

[FZ]

Var nøye med å spole båndene fram og tilbake nå og da på min Revox tidligere. Har blitt slappere med åra, men tror fortsatt det er smart å gjøre. Spesielt på bånd som blir lite spilt.
Kanskje jeg burde sette av litt tid en dag og spole gjennom båndsamlingen

 

[eposhansen]

...jaha,og jeg som har byttet alt utstyr 3 ganger på et år....trudde det var årsaken
No har æ en gyrodec på gulvet, ganske demonter igjen..med orbin live arm ved siden, Benz og to vDH pick-upper. dp og ec riaa, kabler strømforsyninger sme arm et alecandria drivverk, osv.....
ehm...bare å pusle sammen igjen da, og selge det man snuble i som blir til overs??

 

[espege]

http://www.soundonsound.com/sos/jul06/articles/rogernichols_0706.htm

Sånn som dette er mastertapes fra dentid, om man er heldig og de ikke er blitt regelrett ødelagt og alt man har er enda blassere sikkerhetskopier.

Når det gjelder denne "falmingen" (billedlig talt) av analoge bånd så er han imidlertid mer vag. Jeg kan ikke erindre å ha lest dette andre steder heller. Hva er det som "falmes"? -Er det hele frekvensspekteret eller bare deler, feks diskanten?

Vil nok tro (rent logisk) at en såkalt "falming" gjelder hele frekvensspekteret, men at vi nok vil være mer følsomme for denne nedbrytingen i diskantområdet.

En degradering vil forøvrig ikke bare gjelde den avmagnetiseringen (hvis vi ser bort fra faktorer som fukt og varme/kulde) som foregår over tid, men også lydmessig "båndsmitte", som følge av at båndet ligger tett sammenrullet – mener å huske enkelte rimelige repressinger fra 80-tallet der man svaaakt kunne høre "avtrykk" av påfølgende låts åpning like før den egentlig begynte... for å maskere denne effekten skulle jo bånd helst spoles helt frem ved langvarig lagring, men den prosedyren ble nok ikke alltid fulgt.

mvh e

 

[Pedal]

Vil nok tro (rent logisk) at en såkalt "falming" gjelder hele frekvensspekteret, men at vi nok vil være mer følsomme for denne nedbrytingen i diskantområdet.

Ja, men hvor går grensen egentlig i dette landskapet? Det vi vet er feks at:
-Gamle mastertapes kan ha et limproblem. Magnetbelegget løsner fra plastikken, fordi båndprodusentene over noen år brukte et uegnet lim.
-Det oppstår smitte i mellom lagene på båndet, hvis rullene ikke er i bruk over tid.
-Mastertapes kan ruste i fuktige omgivelser.
-En tape kan få fysisk skade/deformering pga skeiv lagring o.l.
-En tape blir selvsagt også skadet hvis den utsettes for magnetisme.

Ovennevnte er hva jeg kaller dårlig "logistikk". Skader som følge av eksterne faktorer.

Men så sier Vredensgnag at tapen i tillegg avmagnetiserer seg over tid, og såvidt hurtig at en 20-30 år gammel tape låter vesentlig dårligere enn en vinyl fra da tapen var ny. Omtrent slik som et fargefotografi falmer i kontakt med lys. Dette er nytt for meg. Jeg trodde at selve magnetiseringen var permanent.

-Det er også i overensstemmelse med intervjuer fra lydteknikkere. Når de har klart å utbedre "logistikkfeilene" vha. baking og digitale triks, så låter mastertapen "som ny", selv om de er 50år gamle. Og i følge skolebok teorien så er kraften i en magnet permanent, med mindre den utsettes for et spenningsfelt.

Så det store spørsmålet er: Er magnetiseringen "permanent" eller svekkes den automatisk? Noen som vet dette mer presist?

 

[mana]

Hvordan vet dere forskjellen mellom første utgivelsen og reutgivelsen vis dere ikke har hørt førsteutgivelsen.

 

[vredensgnag]

/\ Det gjør jeg på grunnlag av:

1. Å ha hørt noen førsteutgivelser og kunnet sammenligne med gjenutgivelser.
2. Og ved å ha en klar bevissthet om hvordan ulike utgivelser er arbeidet med og rettet i av ulike masteringteknikere, for å kompensere for hva som er skjedd med originalene.

 

[vredensgnag]

Men så sier Vredensgnag at tapen i tillegg avmagnetiserer seg over tid, og såvidt hurtig at en 20-30 år gammel tape låter vesentlig dårligere enn en vinyl fra da tapen var ny. Omtrent slik som et fargefotografi falmer i kontakt med lys. Dette er nytt for meg. Jeg trodde at selve magnetiseringen var permanent.

-Det er også i overensstemmelse med intervjuer fra lydteknikkere. Når de har klart å utbedre "logistikkfeilene" vha. baking og digitale triks, så låter mastertapen "som ny", selv om de er 50år gamle. Og i følge skolebok teorien så er kraften i en magnet permanent, med mindre den utsettes for et spenningsfelt.

Så det store spørsmålet er: Er magnetiseringen "permanent" eller svekkes den automatisk? Noen som vet dette mer presist?

Jeg undres hvor jeg sier det?
Som du er inne på er det ulike mekaniske og lagringsskader som tar båndet. Det verste er oppløsningen av backingen (polyurethan) som går i oppløsning pga fugtighetsvariasjoner under lagring. Det er dette man prøver å fikse med baking, men skaden er allerede skjedd i forhold til hvordan tapen var som ny. Og har man først bakt den, må den bakes påny hver gang den skal anvendes. Den er like dårlig som den var igjen etter bare noen uker fordi den lettere tar opp fuktighet.

Smitte mellom lagene påvirker selvsagt hva som er i hele frekvensspektret, men effekten er mest merkbar i lyse partier med mindre informasjon - detaljene forsvinner - men informasjonstap er konstant over hele frekvensspektret.

Med innførsel av DAT på tidlig 80-tall ble det vanlig å lage en digital sikkerhetskopi på DAT, selv om man hadde sin master på tape. I dag kan man sammenligne med disse 16/48 digitale kopiene, og se at selv i tidsrommet fra 80-tallet til nå, og etter at man er klar over hvor viktig lagringen av tape er, så har man betydelige tap av informasjon i magnetbånd.

Digitale tricks er hva man tvinges til å bruke nå, noen år tilbake gjorde man tweaks med analog EQ. Da Nichols og Hoffman gjorde cd-mastere av de første Steely Dan utgivelsene, prøvde de å gjenvinne lyden vha EQ, selv om de ikke var enige om hva som var beste løsning. (Hver hadde ulike emphasis områder).

Bildet jeg la inn kan rekonstrueres. Nå finnes det tom automatiske valg i scannere som booster bildet så fargene skal mettes igjen. Men slike program gjetter på hva som skal være der, på samme vis som dagens masteringtekniker gjetter på hva som mangler i lyden til en gjenutgivelse. Hverken bilde eller musikk får tilbake sitt autentiske innhold.

 

[J T]

Det handler vel ikke bare om avmagnetisering når det gjelder gamle magnetbånd?

Hva med kjemiske reaksjoner, oksidering..? Tidligere brukte man kanskje jerndioksid som magnetisk materiale på tapen, men gikk etterhvert over til kromdioksid, som er mere standhaftig ovenfor ytre påvirkninger reaksjonsmessig.

Nå er ikke jeg noen kjemiker, men gamle filmruller "spiste" jo opp seg selv - reaksjonen ble satt i gang av kontakt med luft (lys)

JT

 

[eposhansen]

no har dette sporet litt av,bokstavelig talt. Men takk for meninger og tips

 

[vredensgnag]

Det handler vel ikke bare om avmagnetisering når det gjelder gamle magnetbånd?

Hva med kjemiske reaksjoner, oksidering..? Tidligere brukte man kanskje jerndioksid som magnetisk materiale på tapen, men gikk etterhvert over til kromdioksid, som er mere standhaftig ovenfor ytre påvirkninger reaksjonsmessig.

Nå er ikke jeg noen kjemiker, men gamle filmruller "spiste" jo opp seg selv - reaksjonen ble satt i gang av kontakt med luft (lys)

JT

Det var pedal som nevnte avmagnetisering. Problemet er, som du sier, kjemiske reaksjoner, mekanisk slitasje, påvirkning fra temperaturendringer, og tom elektromagnetisk forurensing fra andre påvirkningskilder. Sluttsummen er at båndets evne til å gjengi det opprinnelige innholdet forringes, og det på foruroligende vis.

Derfor er det grunn til å være meget skeptisk når noen påstår at "man har gått tilbake til mastertapes".

Et annet eksempel. Steve Hoffman var meget forundret over påstandene fra Classic Records i forbindelse med at man gjenutga Everests prestisjeutgivelser, som det ble påstått ble rekonstruert fra 35mm magnetfilm.
Hoffman hadde selv sett på originalmaterialet og kunnet registrere at 35mm magnetfilmen var blitt til båndsuppe, så han forstod ikke hvilken 35mm magnetfilm det var CR og Grundman hadde brukt, som han ikke hadde sett.

Jeg kjøpte CRs de Falla "Hatt med tre hjørner" - siden jeg regnet med at det jeg ville få høre ville være minst like godt og kanskje bedre enn min original fra slutten av 50-tallet. Stor forundring hos meg når jeg registrerer at kanalene er vendt i Grundmans utgivelse, senterkanalen mangler, og hele rikdommen i original-vinylen er blitt en blass gjengivelse. En HFSer som var på besøk konkluderte med at Grundman umulig kunne ha hørt originalen - men det stoppet ikke samme Grundman fra å skryte uhemmet over arbeidet han hadde gjort.
Det var etter dette at jeg kom over Hoffmans uttalelse om tilstanden til originalmaterialet, og jeg kan ikke konkludere med annet enn at Grundman i dette tilfellet må ha brukt en to-kanals sikkerhetskopi, men uten å være klar over at senterkanalen ikke var med i den down-mixen (eller et lignende scenario).

Det fjernet enhver lyst til å investere i ytterligere utgivelser fra CR når det gjaldt den serien.

 

[montesi]

Dette er jeg helt enig i. Gamle, tynne plater av iron maiden låter latterlig mye bedre en 180 grams+++ spesial utgivelser som kommer nå om dagen.. Mer har ikke jeg å si om saken i hvert fall

 

[Voff]

Tjaa. Han er nå litt på bærtur til tider her. 4 Men with Beards har da svært variable kvalitet og pressekvaliteten er stort sett dårlig. Earmark er heller ikke noe å skrive hjem om. Akarma er bootlegs mastret fra vinyl! (ja det betyr vinylkopi av vinyl!)

Jeg er heller ikke generelt enig i at alle reutgivelser er dårligere enn originalen; det finnes eksempler på de er like bra (eller bedre?) så lenge vi snakker om reutgivelser som er utgitt ikke så altfor lenge etter at plata kom ut (f.eks 70-tallsreutgivelser av 70-tallsutgivelser). F.eks er CBS Nice Price utgivelsene, de som fantes overalt til 39kr på 80-tallet, presset i Holland konsistent utmerkede etter min erfaring. Mens de amerikanske Columbia-reutgivelsene ofte (men ikke alltid!) låt dårligere enn originalene som til gjengjeld låter virkelig bra.
Deretter har vi problematikken med pressinger av diverse nasjonaliteter. Britiske pressinger kan låte litt dølle (men langt fra alltid!) - jeg er ingen fan av UK Rosa Island f.eks (men inrømmer at erfaringen min er nokså begrenset). Amerikanske, særlig Warner og Columbia, har ofte en frisk pågående karakter. Også har vi Japanske og tyske pressinger som har som regel helt taus vinyl og ofte bra lyd (tyske synes ofte å være lavt innpillet og er derfor vare før støy og knitter). Mange Norske pressinger kan også være dynamiske og fine; Roxy Music Avalon er godt eksempel sånn i farta.
Dette er jo endel av hva som er så gøy med vinyl. Hver tittel finnes i utallige varianter og det er ikke gitt hvilken som låter best.

Det er liten grunn til å kjøpe nye reutgivelser, hvis de ikke dreier seg om ultrasjeldne titler du ellers ikke har råd til, da originaler er lett tilgjengelig på bruktmarkedet også mint tilstand. Bare et museklikk unna. Jeg har sikkert kjøpt et 50-talls titler av forseglede (aldri spilt) originaler og repress fra 70-tallet de siste tre åra. Disse har kostet stort sett mindre enn nye "audiofile" utgivelser.

 

[Nusse]

Jeg er enig at eldre LPer ofte låter bedre enn de nye 180 grams. Men jeg har også eksempler at de nye låter fantastisk. Et lite eksempel er de 5 (45 omdriningers) platene i The Nat King Cole Story. Låten her er faktisk veldig god og kanskje bedre enn hva jeg har hørt på eldre LPer.
Situasjonen er kanskje at vi er litt selektive med eldre plater. Vi går vel for de platene vi mener har den beste
lyden, i alle fall er de de vi spiller mest. Men det er også mye dårlig fra tidligere tider, plater som låter ganske tynt, spisst og dårlig.
Jeg synes valget egentlig er enkelt, vi kjøper den musikken vi liker og går for den beste lyden uansett om platene er gamle eller nye. Heldigvis har vi tråder her på sentralen som kan tipse oss om LPer med god lyd. I en viss grad kan vi også få gode tips ved å lese HiFi blader, f.eks. engelske HiFi News som har mye vinyl stoff.
Lykke til med jakten platene med god lyd uansett om de er nye eller gamle.

 

[Voff]

Det er liten grunn til å kjøpe nye reutgivelser, hvis de ikke dreier seg om ultrasjeldne titler du ellers ikke har råd til, da originaler er lett tilgjengelig på bruktmarkedet også mint tilstand. Bare et museklikk unna. Jeg har sikkert kjøpt et 50-talls titler av forseglede (aldri spilt) originaler og repress fra 70-tallet de siste tre åra. Disse har kostet stort sett mindre enn nye "audiofile" utgivelser.

Nå har jeg akkurat bestil en "immaculate copy" av Herbie Hancock's Headhunters på e-bay original førstepress. Koster meg Kr. 137 med frakt.
Hvorfor kjøpe nyere reutgivelser?