Asbjørn
Rubinmedlem
Jeg har selvfølgelig ingen ting mot digital signaloverføring. Det er et rent stråmannsargument å påstå at det er noeslags digitalaversjon som ligger til grunn for kritikken av DAB-formatet og måten det ble innført på. Hjemme spiller jeg nesten bare digitalt via Roon fra tapsfri filer lagret på harddisk, og i bilen strømmer jeg fra Spotify. 128 kB/s AAC kan låte helt utmerket. For mine ører er det umulig å høre forskjell på det formatet og tapsfri FLAC av samme CD. Etterhvert som codec’ene har blitt bedre og bedre har jeg redusert dataraten på mine egne «mobilkopier» fra 256 kB/s til ca 115 kB/s VBR generert med Apple’s codec.
Ved lavere bitrater begynner det å skje gufne ting, og kombinasjonen av hard dynamisk kompresjon og hard psykoakustisk dataredusering er «a match made in hell» mht lydkvalitet. Artifaktene fra den dynamiske kompresjonen fremheves av den psykoakustiske kodingen, og AAC-HE-formatets syntetiske diskant gjør det ikke bedre. Det låter uakseptabelt ille på alt annet enn en klokkeradio som gir seg ved ca 3 kHz.
Digitalisering av radio kunne vært en glimrende idé. Jeg så faktisk frem til det i håp om bedre lydkvalitet. Selv kjøpte jeg DAB-radio nokså fort etter at formatet ble lansert, men opplevde elendig lydkvalitet og ditto signalstyrke. Relanseringen av DAB+ førte til at den radioen bare var å kaste, men jeg hadde et visst håp om at man ville bruke AAC-formatet fornuftig når man først gikk fra MP2 til AAC og tvang alle til å kjøpe nye radioer en gang til. Men dessverre, her skulle det tvert i mot klemmes inn 57 pludrekanaler med nothing on i minst mulig båndbredde pr kanal. Programmer man tidligere hørte på ble spredt rundt på alle mulige og umulige kanaler, knapt mulige å finne igjen uten kart og kompass. Og hvis man først fant dem låt de uansett dritt, så hvorfor bry seg med å lete?
Argumentet om «digitalisering» fungerte da man måtte overbevise politikere uten forutsetninger for å forstå teknologien. Ingen politikere turte å stille seg i veien for det i frykt for å fremstå som «umoderne». Men hele konseptet var håpløst utdatert allerede da det ble lansert. Legg merke til at noen av de skarpeste kritikerne den gangen var IT-folk som hadde satt seg inn i hva dette formatet egentlig er.
Jeg står fast på at DAB-utrullingen i Norge var drevet av noens kongstanke om riksdekkende reklamemonopol med størst mulig «sendeflate» i minst mulig båndbredde, under vikarierende argumenter om «digitalisering» og «mediemangfold», og at det har null til negativ merverdi for konsumenten. Dead And Buried, og det kan være like greit.
Ved lavere bitrater begynner det å skje gufne ting, og kombinasjonen av hard dynamisk kompresjon og hard psykoakustisk dataredusering er «a match made in hell» mht lydkvalitet. Artifaktene fra den dynamiske kompresjonen fremheves av den psykoakustiske kodingen, og AAC-HE-formatets syntetiske diskant gjør det ikke bedre. Det låter uakseptabelt ille på alt annet enn en klokkeradio som gir seg ved ca 3 kHz.
Digitalisering av radio kunne vært en glimrende idé. Jeg så faktisk frem til det i håp om bedre lydkvalitet. Selv kjøpte jeg DAB-radio nokså fort etter at formatet ble lansert, men opplevde elendig lydkvalitet og ditto signalstyrke. Relanseringen av DAB+ førte til at den radioen bare var å kaste, men jeg hadde et visst håp om at man ville bruke AAC-formatet fornuftig når man først gikk fra MP2 til AAC og tvang alle til å kjøpe nye radioer en gang til. Men dessverre, her skulle det tvert i mot klemmes inn 57 pludrekanaler med nothing on i minst mulig båndbredde pr kanal. Programmer man tidligere hørte på ble spredt rundt på alle mulige og umulige kanaler, knapt mulige å finne igjen uten kart og kompass. Og hvis man først fant dem låt de uansett dritt, så hvorfor bry seg med å lete?
Argumentet om «digitalisering» fungerte da man måtte overbevise politikere uten forutsetninger for å forstå teknologien. Ingen politikere turte å stille seg i veien for det i frykt for å fremstå som «umoderne». Men hele konseptet var håpløst utdatert allerede da det ble lansert. Legg merke til at noen av de skarpeste kritikerne den gangen var IT-folk som hadde satt seg inn i hva dette formatet egentlig er.
Jeg står fast på at DAB-utrullingen i Norge var drevet av noens kongstanke om riksdekkende reklamemonopol med størst mulig «sendeflate» i minst mulig båndbredde, under vikarierende argumenter om «digitalisering» og «mediemangfold», og at det har null til negativ merverdi for konsumenten. Dead And Buried, og det kan være like greit.
Sist redigert: