- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.881
På lørdag braker det løs med gamle rockere på Torvet i Trondheim, i tillegg til andre steder l landet i disse dager.
Def Leppard var mine favoritter på starten av 80-tallet, så det er klart denne kan man ikke gå glipp av, selv om det er lenge siden. Def Leppard utgjorde sammen med Saxon, Judas Priest og Iron Maiden hovedtyngden i det som ble kalt The New Wawe of British Heavy Metal som skylte over kloden fra 1980 til 1987. Leppard besto av en kameratgjeng fra Sheffield som virkelig elsket å spille musikk, og det er lett å høre på de første platene deres, som hadde et langt snillere uttrykk en de andre bandene i denne bølgen. Desverre skulle flere av disse guttene gå en ublid skjebne i møte.
Jeg fikk øynene opp for bandet allerede da deres første album kom i 1980, "On Through The Night". Dette er en plate proppfull av ungdommelig energi og driv, og de hadde allerede det viktige særpreget som skiller dem fra alt annet, spesielt representert ved Joe Elliots intense vokal. Musikken var refrengbasert med flerstemt koring og rett fram rock and roll, men de hadde også en dybde som ga dem en helt annen slagkraft enn mange andre band på den tiden, og det var liten tvil om at dette var som skapt for det amerikanske markedet, og de var raske til å dra til USA på turnè, bl.a. som oppvarming for AC DC. Dette gjorde at de aldri ble helt akseptert i eget land. Mine favorittlåter fra det første albumet er "Wasted" og "When The Walls Came Tumbeling down".
En annen som fikk øynene opp for bandet var "Mutt" Lange, produceren som kunne skape gull av gråstein, og som på dette tidspunktet hadde stor suksess med AC DCs Highway To Hell og Back in Black. Han produserte Leppards neste plate "High'n'Dry", noe som medførte en mer utpreget poputtrykk, noe jeg syntes var et steg i feil retning, naturligvis. Men låtene var bedre, og sånn sett er dette et bedre album. Favoritter: Bringin' On the Heartbreak, Lady Strange og Mirror, Mirror.
Men så begynte problemene. Den ene gitaristen, Pete Willis, fikk sparken på grunn av store alkoholproblemer, og på den neste plata, Pyromania fra 1983, var han erstattet av Phil Collen, noe som medførte at de kompliserte fingerøvelse-riffene forsvant. Men samarbeidet mellom den andre gitaristen Steve Clark, og producer Lange fungerte svært bra på denne plata, og låtene er de beste bandet leverte noen gang, og det definitive gjennombruddet var et faktum. Bare Thriller av Michael Jacksom hindret den fra å toppe album-lista i USA. Favoritter: Too Late for Love, Rock og Ages, Action! Not Words og Billy's Got a Gun.
Da de skulle spille inn album nr. 4 kom større problemer. Lange var utslitt og ga seg midt under låtskrivingene. Verre ble det da trommeslager Rick Allen mistet armen i en bilulykke. Dette førte til at da plata Hysteria endelig kom i 1987 var bandet nesten glemt. Men Lange kom tilbake og fullførte jobben og Allen lærte seg å spille med en arm og et spesialutviklet pedalsett, og plata var sannsynligvis den mest gjennomarbeidede som noen sinne er laget. Det kostet så mye å lage den at de måtte visstnok selge 5 mill eksemplarer for å gå med overskudd. Resultatet var bandets mest kommersielle plate, og da salget endelig løsnet var det ikke med måte. Ved utgangen av 80-årene var de tidenes mestselgende rockeband i USA. Plata gjorde bandet til allemannseie, og er grunnen til at de fortsatt fyller arenaene. Personlig liker jeg ikke de store hitene fra plata, bortsett fra Animal, men den har et par andre høydepunkt i Gods Of War og tittellåten. Hitpreget, den alt for finslepne produksjonen sammen med at enegien fra tidligere ikke er der i samme grad gjør at for meg var dette begynnelsen på slutten for interessen. for bandet.
Forsøket på en rask oppfølger gikk i vasken. Stor suksess kan være tøft å takle for enkelte, og Steve Clarks rusproblemer, som endte i en overdose i 1991, gjorde at neste plate Adrenalize, kom først i 1992. Denne gangen var bandet ikke glemt og albumet gikk rett til topps på Billboard. Soundet på plata var veldig lik forgjengeren, men her er det mange ballader. Dette var et steg i feil retning. Mine favoritter: Tonight og Stand Up (Kick Love Into Motion).
Clark ble erattet av Vivian Campbell, som hadde vært i Dio (bla. på Holy Diver) og Whitesnake. Bandet ga deretter ut albumet Retro Active i 1993, som er en samling B-sider og materiale som ikke var utgitt tidligere. En B-preget utgivelse er det definitivt. Favoritt: Two Steps Behind. Deretter kom Vault i 1995, som er en samleplate. I 1996 kom Slang, som markerte et stilskille. Tiden hadde løpt fra Def Leppard, samtidig som den kreative kraften til Clark og Lange nødvendligvis var historie. Sistnevnte hadde giftet seg med country-stjernen Shania Twain, og hadde stor suksess med hennes karriere. De neste albumene Euphoria fra 1999 og X fra 2002 og Yeah! fra 2006, er sørgelige greier. Riktignok hadde de en hit med Promises, etter et kort come back av Mutt Lange. Yeah! var en samling gamle coverlåter av bandets inspirasjonskilder da de startet sin karriere; bl.a. ELO, Sweet, The Kinks, Blondie, Badfinger og Thin Lizzy. Men hva er verdien av å høre dette i Def Leppard-innpakning? I april i år kom siste skudd på treet, Songs from the Sparkle Lounge, som er deres beste siden 80-tallet, men fortsatt et godt stykke i fra gammel storhet.
Så for min del blir lørdagen en notalgisk greie, og jeg håper på mye gammel musikk, og mindre nostalgi blir det ikke av at Thin Lizzy, mine favoritter fra slutten av 70-tallet varmer opp. De også preges av en fortid med rusmisbruk og dødsfall, spesielt Phil Lynnots død i 1986. I dag holdes bandet i live av gitarheltene Scott Gorham og John Sykes, som også var innom Whitesnake på deres kjempesuksess, albumet "1987". Skal bli spennende å høre Lizzy også, selv uten Phil, men han fikk jeg heodligvis oppleve live da han levde, men tydelig dopet på scenen...
Ai, dette ble langt. ;D
Def Leppard var mine favoritter på starten av 80-tallet, så det er klart denne kan man ikke gå glipp av, selv om det er lenge siden. Def Leppard utgjorde sammen med Saxon, Judas Priest og Iron Maiden hovedtyngden i det som ble kalt The New Wawe of British Heavy Metal som skylte over kloden fra 1980 til 1987. Leppard besto av en kameratgjeng fra Sheffield som virkelig elsket å spille musikk, og det er lett å høre på de første platene deres, som hadde et langt snillere uttrykk en de andre bandene i denne bølgen. Desverre skulle flere av disse guttene gå en ublid skjebne i møte.
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/thumb/5/53/Def_Leppard_-_On_Through_the_Night.jpg/200px-Def_Leppard_-_On_Through_the_Night.jpg)
Jeg fikk øynene opp for bandet allerede da deres første album kom i 1980, "On Through The Night". Dette er en plate proppfull av ungdommelig energi og driv, og de hadde allerede det viktige særpreget som skiller dem fra alt annet, spesielt representert ved Joe Elliots intense vokal. Musikken var refrengbasert med flerstemt koring og rett fram rock and roll, men de hadde også en dybde som ga dem en helt annen slagkraft enn mange andre band på den tiden, og det var liten tvil om at dette var som skapt for det amerikanske markedet, og de var raske til å dra til USA på turnè, bl.a. som oppvarming for AC DC. Dette gjorde at de aldri ble helt akseptert i eget land. Mine favorittlåter fra det første albumet er "Wasted" og "When The Walls Came Tumbeling down".
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/thumb/2/2f/Def_Leppard_-_High_%27n%27_Dry.jpg/200px-Def_Leppard_-_High_%27n%27_Dry.jpg)
En annen som fikk øynene opp for bandet var "Mutt" Lange, produceren som kunne skape gull av gråstein, og som på dette tidspunktet hadde stor suksess med AC DCs Highway To Hell og Back in Black. Han produserte Leppards neste plate "High'n'Dry", noe som medførte en mer utpreget poputtrykk, noe jeg syntes var et steg i feil retning, naturligvis. Men låtene var bedre, og sånn sett er dette et bedre album. Favoritter: Bringin' On the Heartbreak, Lady Strange og Mirror, Mirror.
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/thumb/a/a7/Def_Leppard_-_Pyromania.jpg/200px-Def_Leppard_-_Pyromania.jpg)
Men så begynte problemene. Den ene gitaristen, Pete Willis, fikk sparken på grunn av store alkoholproblemer, og på den neste plata, Pyromania fra 1983, var han erstattet av Phil Collen, noe som medførte at de kompliserte fingerøvelse-riffene forsvant. Men samarbeidet mellom den andre gitaristen Steve Clark, og producer Lange fungerte svært bra på denne plata, og låtene er de beste bandet leverte noen gang, og det definitive gjennombruddet var et faktum. Bare Thriller av Michael Jacksom hindret den fra å toppe album-lista i USA. Favoritter: Too Late for Love, Rock og Ages, Action! Not Words og Billy's Got a Gun.
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/thumb/4/40/Def_Leppard_-_Hysteria_%28vinyl_version%29.jpg/200px-Def_Leppard_-_Hysteria_%28vinyl_version%29.jpg)
Da de skulle spille inn album nr. 4 kom større problemer. Lange var utslitt og ga seg midt under låtskrivingene. Verre ble det da trommeslager Rick Allen mistet armen i en bilulykke. Dette førte til at da plata Hysteria endelig kom i 1987 var bandet nesten glemt. Men Lange kom tilbake og fullførte jobben og Allen lærte seg å spille med en arm og et spesialutviklet pedalsett, og plata var sannsynligvis den mest gjennomarbeidede som noen sinne er laget. Det kostet så mye å lage den at de måtte visstnok selge 5 mill eksemplarer for å gå med overskudd. Resultatet var bandets mest kommersielle plate, og da salget endelig løsnet var det ikke med måte. Ved utgangen av 80-årene var de tidenes mestselgende rockeband i USA. Plata gjorde bandet til allemannseie, og er grunnen til at de fortsatt fyller arenaene. Personlig liker jeg ikke de store hitene fra plata, bortsett fra Animal, men den har et par andre høydepunkt i Gods Of War og tittellåten. Hitpreget, den alt for finslepne produksjonen sammen med at enegien fra tidligere ikke er der i samme grad gjør at for meg var dette begynnelsen på slutten for interessen. for bandet.
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/8/8f/Def_Leppard_-_Adrenalize.jpg)
Forsøket på en rask oppfølger gikk i vasken. Stor suksess kan være tøft å takle for enkelte, og Steve Clarks rusproblemer, som endte i en overdose i 1991, gjorde at neste plate Adrenalize, kom først i 1992. Denne gangen var bandet ikke glemt og albumet gikk rett til topps på Billboard. Soundet på plata var veldig lik forgjengeren, men her er det mange ballader. Dette var et steg i feil retning. Mine favoritter: Tonight og Stand Up (Kick Love Into Motion).
Clark ble erattet av Vivian Campbell, som hadde vært i Dio (bla. på Holy Diver) og Whitesnake. Bandet ga deretter ut albumet Retro Active i 1993, som er en samling B-sider og materiale som ikke var utgitt tidligere. En B-preget utgivelse er det definitivt. Favoritt: Two Steps Behind. Deretter kom Vault i 1995, som er en samleplate. I 1996 kom Slang, som markerte et stilskille. Tiden hadde løpt fra Def Leppard, samtidig som den kreative kraften til Clark og Lange nødvendligvis var historie. Sistnevnte hadde giftet seg med country-stjernen Shania Twain, og hadde stor suksess med hennes karriere. De neste albumene Euphoria fra 1999 og X fra 2002 og Yeah! fra 2006, er sørgelige greier. Riktignok hadde de en hit med Promises, etter et kort come back av Mutt Lange. Yeah! var en samling gamle coverlåter av bandets inspirasjonskilder da de startet sin karriere; bl.a. ELO, Sweet, The Kinks, Blondie, Badfinger og Thin Lizzy. Men hva er verdien av å høre dette i Def Leppard-innpakning? I april i år kom siste skudd på treet, Songs from the Sparkle Lounge, som er deres beste siden 80-tallet, men fortsatt et godt stykke i fra gammel storhet.
Så for min del blir lørdagen en notalgisk greie, og jeg håper på mye gammel musikk, og mindre nostalgi blir det ikke av at Thin Lizzy, mine favoritter fra slutten av 70-tallet varmer opp. De også preges av en fortid med rusmisbruk og dødsfall, spesielt Phil Lynnots død i 1986. I dag holdes bandet i live av gitarheltene Scott Gorham og John Sykes, som også var innom Whitesnake på deres kjempesuksess, albumet "1987". Skal bli spennende å høre Lizzy også, selv uten Phil, men han fikk jeg heodligvis oppleve live da han levde, men tydelig dopet på scenen...
Ai, dette ble langt. ;D