Def Leppard / Thin Lizzy

BT

Æresmedlem
Ble medlem
13.10.2005
Innlegg
21.457
Antall liker
6.881
På lørdag braker det løs med gamle rockere på Torvet i Trondheim, i tillegg til andre steder l landet i disse dager.

Def Leppard var mine favoritter på starten av 80-tallet, så det er klart denne kan man ikke gå glipp av, selv om det er lenge siden. Def Leppard utgjorde sammen med Saxon, Judas Priest og Iron Maiden hovedtyngden i det som ble kalt The New Wawe of British Heavy Metal som skylte over kloden fra 1980 til 1987. Leppard besto av en kameratgjeng fra Sheffield som virkelig elsket å spille musikk, og det er lett å høre på de første platene deres, som hadde et langt snillere uttrykk en de andre bandene i denne bølgen. Desverre skulle flere av disse guttene gå en ublid skjebne i møte.


Jeg fikk øynene opp for bandet allerede da deres første album kom i 1980, "On Through The Night". Dette er en plate proppfull av ungdommelig energi og driv, og de hadde allerede det viktige særpreget som skiller dem fra alt annet, spesielt representert ved Joe Elliots intense vokal. Musikken var refrengbasert med flerstemt koring og rett fram rock and roll, men de hadde også en dybde som ga dem en helt annen slagkraft enn mange andre band på den tiden, og det var liten tvil om at dette var som skapt for det amerikanske markedet, og de var raske til å dra til USA på turnè, bl.a. som oppvarming for AC DC. Dette gjorde at de aldri ble helt akseptert i eget land. Mine favorittlåter fra det første albumet er "Wasted" og "When The Walls Came Tumbeling down".


En annen som fikk øynene opp for bandet var "Mutt" Lange, produceren som kunne skape gull av gråstein, og som på dette tidspunktet hadde stor suksess med AC DCs Highway To Hell og Back in Black. Han produserte Leppards neste plate "High'n'Dry", noe som medførte en mer utpreget poputtrykk, noe jeg syntes var et steg i feil retning, naturligvis. Men låtene var bedre, og sånn sett er dette et bedre album. Favoritter: Bringin' On the Heartbreak, Lady Strange og Mirror, Mirror.


Men så begynte problemene. Den ene gitaristen, Pete Willis, fikk sparken på grunn av store alkoholproblemer, og på den neste plata, Pyromania fra 1983, var han erstattet av Phil Collen, noe som medførte at de kompliserte fingerøvelse-riffene forsvant. Men samarbeidet mellom den andre gitaristen Steve Clark, og producer Lange fungerte svært bra på denne plata, og låtene er de beste bandet leverte noen gang, og det definitive gjennombruddet var et faktum. Bare Thriller av Michael Jacksom hindret den fra å toppe album-lista i USA. Favoritter: Too Late for Love, Rock og Ages, Action! Not Words og Billy's Got a Gun.


Da de skulle spille inn album nr. 4 kom større problemer. Lange var utslitt og ga seg midt under låtskrivingene. Verre ble det da trommeslager Rick Allen mistet armen i en bilulykke. Dette førte til at da plata Hysteria endelig kom i 1987 var bandet nesten glemt. Men Lange kom tilbake og fullførte jobben og Allen lærte seg å spille med en arm og et spesialutviklet pedalsett, og plata var sannsynligvis den mest gjennomarbeidede som noen sinne er laget. Det kostet så mye å lage den at de måtte visstnok selge 5 mill eksemplarer for å gå med overskudd. Resultatet var bandets mest kommersielle plate, og da salget endelig løsnet var det ikke med måte. Ved utgangen av 80-årene var de tidenes mestselgende rockeband i USA. Plata gjorde bandet til allemannseie, og er grunnen til at de fortsatt fyller arenaene. Personlig liker jeg ikke de store hitene fra plata, bortsett fra Animal, men den har et par andre høydepunkt i Gods Of War og tittellåten. Hitpreget, den alt for finslepne produksjonen sammen med at enegien fra tidligere ikke er der i samme grad gjør at for meg var dette begynnelsen på slutten for interessen. for bandet.


Forsøket på en rask oppfølger gikk i vasken. Stor suksess kan være tøft å takle for enkelte, og Steve Clarks rusproblemer, som endte i en overdose i 1991, gjorde at neste plate Adrenalize, kom først i 1992. Denne gangen var bandet ikke glemt og albumet gikk rett til topps på Billboard. Soundet på plata var veldig lik forgjengeren, men her er det mange ballader. Dette var et steg i feil retning. Mine favoritter: Tonight og Stand Up (Kick Love Into Motion).

Clark ble erattet av Vivian Campbell, som hadde vært i Dio (bla. på Holy Diver) og Whitesnake. Bandet ga deretter ut albumet Retro Active i 1993, som er en samling B-sider og materiale som ikke var utgitt tidligere. En B-preget utgivelse er det definitivt. Favoritt: Two Steps Behind. Deretter kom Vault i 1995, som er en samleplate. I 1996 kom Slang, som markerte et stilskille. Tiden hadde løpt fra Def Leppard, samtidig som den kreative kraften til Clark og Lange nødvendligvis var historie. Sistnevnte hadde giftet seg med country-stjernen Shania Twain, og hadde stor suksess med hennes karriere. De neste albumene Euphoria fra 1999 og X fra 2002 og Yeah! fra 2006, er sørgelige greier. Riktignok hadde de en hit med Promises, etter et kort come back av Mutt Lange. Yeah! var en samling gamle coverlåter av bandets inspirasjonskilder da de startet sin karriere; bl.a. ELO, Sweet, The Kinks, Blondie, Badfinger og Thin Lizzy. Men hva er verdien av å høre dette i Def Leppard-innpakning? I april i år kom siste skudd på treet, Songs from the Sparkle Lounge, som er deres beste siden 80-tallet, men fortsatt et godt stykke i fra gammel storhet.

Så for min del blir lørdagen en notalgisk greie, og jeg håper på mye gammel musikk, og mindre nostalgi blir det ikke av at Thin Lizzy, mine favoritter fra slutten av 70-tallet varmer opp. De også preges av en fortid med rusmisbruk og dødsfall, spesielt Phil Lynnots død i 1986. I dag holdes bandet i live av gitarheltene Scott Gorham og John Sykes, som også var innom Whitesnake på deres kjempesuksess, albumet "1987". Skal bli spennende å høre Lizzy også, selv uten Phil, men han fikk jeg heodligvis oppleve live da han levde, men tydelig dopet på scenen...

Ai, dette ble langt. ;D
 

vim

Hi-Fi freak
Ble medlem
19.06.2003
Innlegg
3.080
Antall liker
11.460
Sted
1346
Torget vurderinger
8
Aiaiai - det var tider det :'(
Godt og langt skrevet. Må si meg enig i din vurdering av skivene og forløpet til Def Leppard. De tre første er enorme - den nye gidder jeg ikke en gang å kjøpe. Til tross for at Vivian Campbell presterte fantastisk gitar på en av heavyrockens feteste album - Holy Diver, har til og med gitarspillet stupt i kvalitet siden.
Artig overgang kan jo bli den ganske gode versjonen Leppard har av Lizzys (eller strengt tatt Gary Moores) "Don't believe a word" på plata Yeah!

Selv om Sykes prøver å imitere Lynnot så godt han kan (og ganske OK), blir nok ikke T.L. det samme, men gøy likevel.

Akk hvor mange timers gitarøvinger det ble på 80-/90-tallet med låter av disse to banda 8)

God fornøyelse!
 

Palace

Overivrig entusiast
Ble medlem
05.07.2003
Innlegg
761
Antall liker
35
Sted
Hagan
High'n'Dry og Pyromania er to fantastiske plater! Særlig High'n'Dry hender det jeg plukker fram fra vinylbunken og gir en runde på platespilleren. Jeg glemmer aldri skuffelsen over Hysteria. Det er jo et popalbum som mangler alt jeg etter i en plate men som tydeligvis fenger milioner av andre...

Jeg så Def Leppard i Drammenshallen på Hysteria turneen og kommer aldri til å glemme hvordan Rick Allen spilte trommer med beina!!
 

BT

Æresmedlem
Ble medlem
13.10.2005
Innlegg
21.457
Antall liker
6.881
Vidar_M skrev:
Aiaiai - det var tider det :'(
Godt og langt skrevet. Må si meg enig i din vurdering av skivene og forløpet til Def Leppard. De tre første er enorme - den nye gidder jeg ikke en gang å kjøpe. Til tross for at Vivian Campbell presterte fantastisk gitar på en av heavyrockens feteste album - Holy Diver, har til og med gitarspillet stupt i kvalitet siden.
Artig overgang kan jo bli den ganske gode versjonen Leppard har av Lizzys (eller strengt tatt Gary Moores) "Don't believe a word" på plata Yeah!

Selv om Sykes prøver å imitere Lynnot så godt han kan (og ganske OK), blir nok ikke T.L. det samme, men gøy likevel.

Akk hvor mange timers gitarøvinger det ble på 80-/90-tallet med låter av disse to banda 8)

God fornøyelse!
Takk for det.

Gitarøvinger ja. mener å huske at jeg kunne de tre første av Def Leppard og Lizzys Live and Dangerous og Chinatown på gitar en gang i tiden. ;D

Mange har spilt Don't Believe a Word, men det var strengt tatt Phil som skrev den. Han skrev jo også Parisienne Walkways, som Gary Moore pleide å spille, og som han kopierte akkordene fra da han skrev Still Got The Blues. :eek:
 

BT

Æresmedlem
Ble medlem
13.10.2005
Innlegg
21.457
Antall liker
6.881
Palace skrev:
High'n'Dry og Pyromania er to fantastiske plater! Særlig High'n'Dry hender det jeg plukker fram fra vinylbunken og gir en runde på platespilleren. Jeg glemmer aldri skuffelsen over Hysteria. Det er jo et popalbum som mangler alt jeg etter i en plate men som tydeligvis fenger milioner av andre...

Jeg så Def Leppard i Drammenshallen på Hysteria turneen og kommer aldri til å glemme hvordan Rick Allen spilte trommer med beina!!
Jeg er grønn av missunnelse! Det blir jo ikke det samme å se dem 20 år etterpå, men jeg håper det blir bra uansett.

Jeg hadde aldri de tre første på vinyl, fordi da jeg var liten fikk jeg ikke kjøpe platene som storebror min hadde, og han hadde alt! :mad: :'(
 

vim

Hi-Fi freak
Ble medlem
19.06.2003
Innlegg
3.080
Antall liker
11.460
Sted
1346
Torget vurderinger
8
[/quote]
Mange har spilt Don't Believe a Word, men det var strengt tatt Phil som skrev den. Han skrev jo også Parisienne Walkways, som Gary Moore pleide å spille, og som han kopierte akkordene fra da han skrev Still Got The Blues. :eek:
[/quote]

Endelig noe viktigere å bruke morgentimen på, enn post og jobboppgaver :)
Du har helt rett i at det var Phil som skrev låta (tekst, samt melodi sammen med Gary Moore, for å gi meg selv et kvart poeng). Gode tider, før Gary Moore fikk det for seg at han kunne synge. Apropos ingenting: Hvorfor kan ikke gitarister med stort ego snart innse at de gjennomgående synger som det best passer seg på badet... Stevie Ray Vaughan, Gary Moore, Johnny Winter, John Corabi (et blaff med Motley Crue) osv. osv.... Listen er lang med folk som har bedre kontroll på lankene enn stemmebåndet.
God dag!
 

BT

Æresmedlem
Ble medlem
13.10.2005
Innlegg
21.457
Antall liker
6.881
For meg ble Thin Lizzy den beste opplevelsen i går. Som Burnt Island så treffende sa: Thin Lizzy er ikke musikk, det er følelser. Nå er det bare gitaristene igjen fra besetningen fra 83, Scott Gorham og John Zykes, og sistnevnte var bare med på det siste studioalbumet før bandet ble oppløst. Mest kjent er han kanskje for at han trakterte gitaren på Whitesnakes megasuksess 1987. Før har tidligere besetningsmedlemmer Downey og Wharton også vært med på tur, men de var nå borte, og evig unge (?) Tommy Aldridge (tidligere bl.a. Ozzy, Whitesnake, Pat Travers, Gary Moore, Motorhead). Det er klart savmet av Phil Lynnot er stort, men de gamle herrer viser at Thin Lizzy også besto av glitrende harmonisk gitarspill, og ingen gjør dette bedre enn Gorham og Zykes. At Zykes også har stemme har han tidligere vist i bl.a. Blue Murder. Nå når han ikke Lynnot til knærne, men siden Lynnot ligger 6 ft under er det ingen som kan gjøre dette heller bedre enn Zykes. Men først og fremst er Thin Lizzy en lang rekke fantastiske låter. Med unntak av Waiting For An Alibi var alle de spilte fra deres legenariske live-album Live and Dangerous fra 1978. Høydepunkter: Still in love with you, Emerald og Boys Are Back In Town.

Def Leppard kom helt overraskende på. Anlegget spilte fra en CD da det plutselig kom et drønn fra Rick Allens stortromme, og Joe Elliot kom spaserende. Desverre var det et illevarslende drønn fordi bassen var mildt sagt elendig, og ødela store deler av konserten. Ikke bare var den totalt elendig, men all annen lyd druknet så det var nesten umulig å få den med seg. Og minst av alt hørtes vokalen. Det bedret seg litt etterhvert men brukbart ble det aldri. Likevel var det ingen tvil om at dette var et gjennomført bra band, og det lille man kunne høre av gitarene gjennom bassveggen var av veldig bra lydkvalitet, og ikke minst veldig bra spilt av Collen og Campbell. Nesten på høyde med forbandet. Et annet problem med Leppard er at de har en så lang rekke med hits at det ble ikke mye plass til den gode musikken de også har på samvittigheten. Det ble først og fremst en hitparade. Høydepunter: Mirror Mirror, Foolin' og Love Bites.
 

Gunzi

Overivrig entusiast
Ble medlem
18.08.2003
Innlegg
1.033
Antall liker
909
Sted
Trondheim
Torget vurderinger
5
Enig BT, Thin Lizzy var stort, og for min del kveldens overraskelse, særlig siden jeg ikke hadde noen forventninger.
Jeg fikk kuldegysninger da jeg hørte Sykes sin stemme, hvor nært går det egentlig an å legge seg opp mot Lynott's vokal ?
Eller lot jeg meg lure av den irske intonasjonen? Jeg hadde regelrett hakaslepp på flere nummer, spooky....
Samtidig så deilig å høre skikkelige 70 talls soloer igjen, spillt som det skal gjøres. Ikke rart kidsa vil lære å spille gitar idag, rap og hip hop kan jo ikke plankes av andre enn originalartisten selv...

Her ljomet Emerald ut gjennom balkongdørene til sent på natt etter konserten....
 
Topp Bunn