Som utpekt røridiot (dog er det busslaster med folk her på forumet som kan mer om dette enn meg) kan jeg jo starte med å si at rør på hodetelefoner gir meg det samme som rør på høyttalere.
Først:
1) Det er gode og dårlige rørforsterkere og gode og dårligere HT/amp-matcher
2) Rør betyr ikke nødvendigvis "varm" lyd eller avrundet diskant eller slapp bass.
Min første erfaring med rør på hjemmebane var WA2, og den kjøpte jeg for å temme diskanten på T1. Jeg blei skikkelig skuffa. Riktignok er T1 og WA2 en vellrennomert knallkombo, men rørene spiste ikke opp diskanten. Ikke guffet WA2-en opp mellomtonevarmen mer enn f.eks. Naim Headline heller. Men WA2 gav likevel mersmak (jeg solgte T1). Det at den var så stille (jeg hadde regnet med litt ekstra sus og knitring) gjorde utslaget. Så jeg kastet meg over en Cary SLI-80 når jeg fikk muligheten. Den er også dønn tyst. Ingen sus fra høytalerene selv om jeg legger øret helt inntil, med transistorforsterkere er det alltid bittelitt sus.
Så hva er det med rør? Det er den lille mykheten i klangene. Det bare føles mer naturlig. Ikke mindre presist, tvert i mot. WA2 gir et ultra-presist lydbilde - det er ingen upresis grøtethet, ingen smørjete mellomtone. Caryen er mer fyldig, men fremdeles klar og presis. Tranistorer låter hardere, noe man kan oppfatte som mer "snert", men som også gir en kantethet som kan føles litt grovkornet. Slik jeg oppfatter det.... Men for all del - det kommer musikk ut av transistorforsterkere også. Og jeg kan sette pris på lytteøkt med DA11 der ting er litt kjappere og hardere. Men litt kunstig føles det - og passer best med elektronisk musikk. Rør gjort rett har for meg det lille ekstra. Jeg tror ikke det er noen vei tilbake...
Loevhagen skrev:
Ardilla har nok langt mer erfaring innen det domenet enn hva jeg har, så jeg "utfordrer" ardilla til å svare.