@Roald og @The Shy
Jeg husker tilbake i AVforum-tiden, at veldig mange dempet rommet kraftig og så helt bort fra dette med spredning. Det ble en slags "skole" for hvordan man løser ting. På denne tiden var det relativt få på Hifisentralen som gikk for kraftig demping av rommet. Selv fant jeg det interessant at selv om mange gode oppsett hadde kraftig dempede rom, var det mange av de oppsettene som virkelig satte seg i minnet som stod i tildels udempede rom.
Det ble for meg fort klart at det var ting man kunne gjøre for å gjøre en høyttaler langt mer "sympatisk" med rommet den står i, og at det ene eller det andre ikke var en riktig vei man bare kunne skru til 11, også var alt bare fryd og glede. For min del ble det en viss øyeåpner i dette.
Etter litt kamelspising og studier av forskning jeg ikke trodde var så viktig kom jeg overraskende raskt frem til at spredning hadde en kjempeviktig rolle. En av de største åpenbaringene for min del var at jeg hadde tidligere jobbet mot "riktig", som om det fantes en fasit. I stedet begynte jeg å se på om det i det heletatt var rimelig at det skulle finnes en fasit. Jeg ble klar over noen retoriske betraktninger som gikk for eksempel på:
"Hvis du plasserer høyttalerne dine i stua vil de ikke stå slik mikrofonene stod i opptaksrommet"
"Det er bare en illusjonstilnærming, et slags minste felles multiplum der vi plukker ut musikken gjennom all ekte og kunstig akustikk"
"Arbeidsmetodene til de som lager innspillinger går ikke ut på å jobbe opp mot en fast standard, men å lete etter noe som låter bra i en del ganske gjennomsnittlige oppsett i gjennomsnittlige rom"
"Hvis du plasserer et ekte band i rommet ditt, og de spiller akustisk, så kan du ikke si at det ikke låter ekte, selv om rommet ditt ikke er perfekt"
"Hvis et ekte band i rommet ditt ikke låter bra er det ikke fordi det låter feil, men fordi du ikke liker klangen i rommet ditt"
Plutselig stod jeg der og hadde byttet ut "sannhet" med "dette liker jeg". Tidligere hadde jeg forkastet mye av dette med "folk skjønner neppe sitt eget beste", men det var blitt erstattet av "hvorfor er det akkurat dette folk liker?".
Toole og gjengen er jo svært kjent for dette arbeidet med å kartlegge hva vi liker. Jeg synes de har gjort en fantastisk jobb med å kartlegge sammenhengen mellom hva de fleste foretrekker og hvordan vi påvirkes av ting, uten å være altfor raske med å trekke forhastede konklusjoner. Spesielt dyktige synes jeg de har vært på å gå inn i dette med en viss åpenhet, og det er det som gjør at jeg trakk frem dere to:
Jobber dere mot en antatt korrekt/sann versjon av dette? Og har den begrenset litt hvilke muligheter dere holder åpne?
Vel personlige preferanser sier ikke så mye om lydkvaliteten, og på den tiden var det vel også et snev av veldig overdrevet nedre bass.
Jeg har ikke så mange kjepphester når det gjelder lyd og er ikke avhengig av hverken kabler eller den eneste riktige konstruksjon, spredning eller element, eneste jeg virkelig bryr meg om er å starte der utfordringene/begrensningene er størst.
Skjønner ikke eksempelet,
1.Er det i heletatt noen som tror det.
2.Ja
3.At det ikke jobbes etter en standard kan man trygt si, eller hva som låter høyest i bilen, hodetelefonene eller butikken.
4.Blir noe helt annet, dobbelt lag med akustikkbidrag.
5.Ja og noen liker ikke at den klangen farger all musikk.
Kan kun svare for meg og jeg jobber mot det jeg opplever som mest troverdig, og når det ikke finnes ett snev av standard ved innspinning vil man kanskje ende opp med noen preset om det skal bli helt optimalt