I dag har jeg skrevet et irritert brev til Ortofon. Jeg mener en kostbar og følsom vare som pickuper bør være bedre emballert. Drittgreier fra Kina til en dollar er jo bedre pakka inn... Her er brevet jeg sendte:
"Hej! Forleden mottok jeg en Ortofon 2M Blue. Visstnok en pickup i toppklasse. Det vil jeg sannsynligvis aldri få vite. Den ytre emballasjen var en ganske vanlig tynn pappkartong; atskillig tynnere enn det Marlboro pakker inn sine sigaretter i. Forsiktig dro jeg innholdet ut, og rakk så vidt å registrere følelsen av den tynneste, kjipeste plast. Neste steg skulle være å skille de tynne plastdelene fra hverandre, men før jeg rakk det, delte de seg selv, og den dyrebare pickupen gikk i parketten med et smell. Ikke nok med det. Den såkalte ”stiftbeskytteren” og pickupen tok hver sin vei bortover gulvet. Jeg kjente nesten gråten i halsen. Der sto jeg med to – eller var det tre? – stykker verdens kjipeste, dårligste plastikk i hånda, og pickupen spratt på parketten. Nille har bedre emballasje enn dette. Fram fra erindringen og roteskuffen henta jeg boksen til en Denon DL-304 jeg hadde liggende. Et smykkeskrin i skinn og fløyel som jeg aldri har kastet, selv om pickupen er død for lengst. Jeg har ikke montert Ortofonen ennå. Jeg orker ikke. Jeg har fått en følelse av at de som pakker produktet sitt så elendig som dette kan ikke være særlig stolte av det. Og hvordan skal jeg vite at dette liksom edle stykke teknikk virker som det skal etter rundturen på parketten? Må jeg for alltid lure på om musikken min kunne ha låtet bedre? Dette virker bare så utrolig unødvendig. Av en kostpris på over 2000,- kroner bør man kunne forvente at innholdet får mer omsorg enn dette dritet her.
mvh Espen Hansen"
"Hej! Forleden mottok jeg en Ortofon 2M Blue. Visstnok en pickup i toppklasse. Det vil jeg sannsynligvis aldri få vite. Den ytre emballasjen var en ganske vanlig tynn pappkartong; atskillig tynnere enn det Marlboro pakker inn sine sigaretter i. Forsiktig dro jeg innholdet ut, og rakk så vidt å registrere følelsen av den tynneste, kjipeste plast. Neste steg skulle være å skille de tynne plastdelene fra hverandre, men før jeg rakk det, delte de seg selv, og den dyrebare pickupen gikk i parketten med et smell. Ikke nok med det. Den såkalte ”stiftbeskytteren” og pickupen tok hver sin vei bortover gulvet. Jeg kjente nesten gråten i halsen. Der sto jeg med to – eller var det tre? – stykker verdens kjipeste, dårligste plastikk i hånda, og pickupen spratt på parketten. Nille har bedre emballasje enn dette. Fram fra erindringen og roteskuffen henta jeg boksen til en Denon DL-304 jeg hadde liggende. Et smykkeskrin i skinn og fløyel som jeg aldri har kastet, selv om pickupen er død for lengst. Jeg har ikke montert Ortofonen ennå. Jeg orker ikke. Jeg har fått en følelse av at de som pakker produktet sitt så elendig som dette kan ikke være særlig stolte av det. Og hvordan skal jeg vite at dette liksom edle stykke teknikk virker som det skal etter rundturen på parketten? Må jeg for alltid lure på om musikken min kunne ha låtet bedre? Dette virker bare så utrolig unødvendig. Av en kostpris på over 2000,- kroner bør man kunne forvente at innholdet får mer omsorg enn dette dritet her.
mvh Espen Hansen"