Kona og jeg hadde barnebarnet på besøk i går – litt babysitting hører med – og da fikk dette barnebarnet - en pike som fylte to år for en drøy uke siden – høre hifien min for første gang.
Det hører med til historien at hjemme hos seg har dette barnebarnet en bærbar batteridrevet plastic-musikkspiller som foreldrene hennes har fylt opp med bl.a. Michael Jacksons ”Billie Jean” – en melodi som hun elsker å danse til, og som hun lar klinge ut av plastic-spilleren sin når hun er på dansehumør. Så – i går mens hun var under vår overvåking – spurte jeg henne om hun ville danse. Det ville hun – og i mangel av hennes plastic-spiller, slo jeg på hifien, bladde jeg meg frem til Billie Jean på harddisken min og satte i gang musikken.
Reaksjonen til denne toåringen var nærmest sjokk. Hun ble sittende helt stille foran hifien i et par minutter. Så reiste hun seg forsiktig og lyttet intenst på det som kom fra høyre høyttaler – deretter like intenst fra det som kom fra venstre høyttaler. En intens konsentrasjon om en låt som hun har hørt hundrevis av ganger – men aldri på denne måten før. Moro og minneverdig å oppleve at en toåring til de grader lot seg fascinere av forskjellen mellom plastic-lyd og hifi-lyd, at hun totalt glemte alt annet.
Etterhvert ble det naturligvis danseshow også – akkompagnert av Billie Jean. Hver gang låten stoppet, kom det et forsiktig og håpefullt ”mer” – så det ble spilt Billie Jean til den store gullmedaljen, sikkert en 10-15 ganger på rappen. Hvis jeg prøvde meg med en annen av Michael Jacksons låter – han har faktisk laget en hel del annet som det er allright å danse til også – fikk jeg klar beskjed: ”…andre…” (oversatt til voksenspråk: ”Den andre låten, takk!”).
Det hører med til historien at hjemme hos seg har dette barnebarnet en bærbar batteridrevet plastic-musikkspiller som foreldrene hennes har fylt opp med bl.a. Michael Jacksons ”Billie Jean” – en melodi som hun elsker å danse til, og som hun lar klinge ut av plastic-spilleren sin når hun er på dansehumør. Så – i går mens hun var under vår overvåking – spurte jeg henne om hun ville danse. Det ville hun – og i mangel av hennes plastic-spiller, slo jeg på hifien, bladde jeg meg frem til Billie Jean på harddisken min og satte i gang musikken.
Reaksjonen til denne toåringen var nærmest sjokk. Hun ble sittende helt stille foran hifien i et par minutter. Så reiste hun seg forsiktig og lyttet intenst på det som kom fra høyre høyttaler – deretter like intenst fra det som kom fra venstre høyttaler. En intens konsentrasjon om en låt som hun har hørt hundrevis av ganger – men aldri på denne måten før. Moro og minneverdig å oppleve at en toåring til de grader lot seg fascinere av forskjellen mellom plastic-lyd og hifi-lyd, at hun totalt glemte alt annet.
Etterhvert ble det naturligvis danseshow også – akkompagnert av Billie Jean. Hver gang låten stoppet, kom det et forsiktig og håpefullt ”mer” – så det ble spilt Billie Jean til den store gullmedaljen, sikkert en 10-15 ganger på rappen. Hvis jeg prøvde meg med en annen av Michael Jacksons låter – han har faktisk laget en hel del annet som det er allright å danse til også – fikk jeg klar beskjed: ”…andre…” (oversatt til voksenspråk: ”Den andre låten, takk!”).
hender de ber meg sette på også og de er glad i rock heldigvis 
