Men da fant jeg jo ut hvorfor Frode Steen hadde delt såpass høyt som ved 2,4 kHz med et fjerdeordens Linkwitz-Riley filter også, til tross for at forvrengningen i Excel-membranene øker allerede fra 1,6 kHz eller deromkring og at oppbrytningen ved 6-7 kHz med fordel kunne vært dempet mer enn med noen-og-tyve dB. Til slutt endte jeg vel med faselineære delefiltre med 96 dB/oktav ved 2,3 kHz om jeg husker riktig.
Høyttalerne jeg har nå er delt ved 1,8 kHz med førsteordens filtre, men det er PA-elementer som tåler 80 W kontinuerlig ved 1 kHz. Hensynet der var å matche spredningskarakteristikken til mellomtonene, hvor jeg guesstimerte at en 6,5" mellomtone ville begynne å snevre inn spredningen et sted rundt 1,5 khz og matche den horisontale spredningen fra diskantene ved ca 1,8 kHz. Har ikke gjort detaljerte målinger av det, men jeg tror det traff sånn noenlunde.
Budskapet til trådstarter er helt enkelt at det er mer enn en ting å huske på her. Målt frekvensgang av elementene på aksen er bare en del av bildet. Deler du for lavt vil diskantene dø en termisk død ganske fort, men hvis du deler for høyt vil spredningen fra mellomtonen smalne inn under delefrekvensen og gi en dyp suckout i frekvensgangen off axis. Det er nokså ødeleggende for stereoperspektivet når høyttaleren til slutt står i et delvis reflekterende rom.