Verden er full av forskjellig måter å stemme instrumenter på, også vår vestlige historie har forskjellige konvensjoner om stemming og ´renhet´. Det hele er faktisk ganske komplisert, men desto mer spennende.
http://en.wikipedia.org/wiki/Tuning_(music)
Jeg deler i høyeste grad din interesse for temaet, Steinar, og har strevd med det daglig som messingblåser og hobbypianist i mange år.
I moderne vestlig musikk er det vanlig å stemme slik at musikk skal låte så likt som mulig uansett hvilken toneart det er skrevet i. Det gir komponister frihet til å modulere (skifte toneart) underveis i musikken, og uten at noen må stemme om instrumentene. Det innebærer at stemmingen er kromatisk jevn, det vil si at den fysiske (matematiske) avstanden i frekvens mellom trinnene i skalaen er den samme for alle toner.
Det tonesystemet vi er mest vant med i vestlig musikk har utviklet seg gjennom flere steg. Komponister som Scarlatti, Rameau og Bach skrev musikk som ble notert på liknende måte men spilt på istrumenter som ikke var stemt på samme måte. Flere lagde sine egne sytemer og definisjoner for å oppnå fleksibilitet og kompromisser.
Vårt vestlige tonesystem består av en skala med 12 toner jevnt fordelt med utganspunkt i en oktav. En oktav er den enkleste toneforskjellen å enes om i praksis, siden den skapes ved å gange frekvensen med 2. Dette intervallet deles i 12 like trinn, og da blir hvert trinn (halvtone) definert ved en mulitplikasjon med 12.roten av 2.
Et piano kan lett stemmes for å tilfredsstille dette, siden hver tone har sine egne stregner helt for seg selv. Fysisk er da hver tone som et separat instument. På blåseinstrumenter er det ikke så greit, der kreves et fysisk kompromiss hvis man skal få til å spille med jevn kromatisk stemming. Et blåseinstrument bruker samme røret til å frambringe forskjellige toner, og da er det de naturlige harmoniske overtonene i røret som tas i bruk for å lage forskjellige toner. Tidligere tiders blåseinstrumenter kunne ikke spille i alle tonearter, dette har bare blitt tilnærmet mulig ved moderne klaffe- og ventil-teknikk. Naturtonerekken på et blåseinstrument som f.eks. en trompet vil være en tonerekke der frekvensen økes med en mulitplikasjon med hele tall. 2 blir en oktav, neste blir 3 som tilnærmet ligger nær kvinten i det jevnstemte systemet men ikke helt eksakt. Derfor krever blåseintrumenter kontinuerlig justering og kontroll av intonasjon fra utøveren for at det skal låte rimelig rent. Man kan teoretisk lage blåseinstrumenter der hver tonehøyde har sitt eget rør, men det blir mye å dra på, tungt å holde, og ville fort likne på et lite orgel.
Da har altså det blitt sånn at toneartene låter forskjellig alt avhengig av hva slags instrumenter som er involvert, men også hvem som spiller på dem.
Spesialister på tidligmusikk tror jeg har mye kunnskap om dette, og det er vel en del av berettigelsen til tidlig-musikk-bevegelsen.