V
vredensgnag
Gjest
Sitter og varmer opp til morgendagens julebord, og kikket på tråden "The Loudness War", som har vært meget nyttig når det gjelder bevisstgjøring rundt hva som er gjort med musikken vi lytter til. Den har også avfødt artikler i HiFi-pressen og aviser. Slikt er bra, og nå som musikkbransjen har tatt til seg hva den har gjort for å ødelegge musikkopplevelsen ser det også ut til at det muligens kan bli bedre. Mange som sverger at de vil bevare dynamikken i nye utgivelser, og godt er det.
Så kan man tenke på seneste kabelskjærmysler, der 50 sider preik får BTS til å gå i spinn. Det rare er at tråden om "Loudness War" har møtt en god del motstand, og blitt gjenstand for mange sure oppstøt, spesielt mens folk enda ikke skjønte poenget.
Jeg stusser på disse kabelforskjellene som høres rundt omkring, mens man i årevis ikke hørte hva som ble gjort med musikken. Siden jeg begynte å kjøpe CDer tidlig, har jeg en del utgivelser fra CDens barndom - enda kan man høre folk automatisk uttale "den duger ikke, de lagde bare dårlige CDer på den tiden, du må ha en remaster." Men nå skjønner vi altså at det eneste man fikk med remasteren var mer utgangsvolum, og en del dilling med EQ, spesielt pålegg av bass, og litt spissing, så man skulle tro man hørte flere detaljer.
Har lagt i min black-face "The Wall". Dette er den japanske Harvest/EMI UK-førsteutgivelsen som folk er villige til å begå drap for å få tak i, så ettertraktet at det lages forfalskninger av den.
Vi tar en kikk på PinkFloydArchive, når det gjelder akkurat denne:
http://pinkfloydarchives.com/DUKCDPF.htm#Wall1
Alt da de ga ut 4. generasjon så verdiene slik ut.
Det er mulig at enkelte følte at "nå har CD-mediet begynt å komme seg, her er det skikkelig nivå." Men mye ble vekk, bl.a. den utrolige dynamikken som ligger i originalen. Remasteren som kom flere år etter dette igjen er bare å kaste, i sammenligning. Og MFSL-versjonen ga jeg vekk, den var knudret til med bassfeting og dyttet opp i nivå - hadde de ikke tilgang til originalen, selv om de skrøt av det? Og Doug Sax sin versjon var likeså ikke i nærheten av denne originalen.
Det jeg stusser over er hvorfor flere ikke har hørt dette tidligere, hvorfor man ikke har skjønt at musikken er blitt gradvis ødelagt, slik at den overhodet ikke egner seg for avspilling i et audiofilt anlegg? I stedet leser man begeistrede anmeldelser i hifi-pressen over disse nyutgivelsene, med "løp&kjøp" anbefalinger over forbedringene man mener å ha hørt.
Da blir jeg skeptisk om samme person skulle velge å anmelde komponenter, og mene å høre andre forbedringer. For denne personen burde forlengst skrevet VARSKO! med krigstyper, siden det er så betydelig forskjell på et sentralt verk i audiofil sammenheng som "The Wall". Men disse varslene uteble.
Versjonen man må ha, om man skal høre hva gutta holdt på med, i forskjellige studio, er altså black-face CDen, se matrix-info i bildet under (eller den sjeldne svenske vinylpressingen der alt klaffet).
Har man silver-face så er man langt fra paradis. Sånn ser den ut i sammenligning med black-face:
Hva mister man? De la enormt med arbeid i dette verket, og var så kritiske til lydkvaliteten at de bestemte seg for å bruke Jacques Loussiers lydstudio for innspilling av en rekke av sangene, fordi de ønsket å dra fordel av hans totale gehør og følelse for nyanser i instrumentering.
Da er det synd om disse blir helt borte fordi man tuller med EQ, nivåer og komprimering. Da er det trist om bassen grumses til (som i MFSLs versjon), eller om man ikke hører alle smånyansene i verket. Alt som skal til er at man bruker volumknappen på forsterkeren, så er denne "dårlige CDen fra 80-tallet" plutselig et mesterverk.
Loussier feiret ved å gi en rosevin fra slottet med lydstudioet navnet "Pink Floyd".
Vi kan styre energien inn i nybrottsarbeid av det slaget som "Loudness War" har medført, eller vi kan rote rundt i disse rare debattene om passive komponenter, der det eneste som særmerker seg er fenomenal logisk inkonsistens.
Kunne vært morsomt å høre denne CDen på pengesluks anlegg, trur eg. ;D
(SONY 50DP-versjonen kom ut i Japan før black-face ble utgitt i UK. Den amerikanske Columbia-versjonen stammer sannsynligvis fra SONY-masteren. Konsensus er at Harvest/EMI black-face er å foretrekke.)
Så kan man tenke på seneste kabelskjærmysler, der 50 sider preik får BTS til å gå i spinn. Det rare er at tråden om "Loudness War" har møtt en god del motstand, og blitt gjenstand for mange sure oppstøt, spesielt mens folk enda ikke skjønte poenget.
Jeg stusser på disse kabelforskjellene som høres rundt omkring, mens man i årevis ikke hørte hva som ble gjort med musikken. Siden jeg begynte å kjøpe CDer tidlig, har jeg en del utgivelser fra CDens barndom - enda kan man høre folk automatisk uttale "den duger ikke, de lagde bare dårlige CDer på den tiden, du må ha en remaster." Men nå skjønner vi altså at det eneste man fikk med remasteren var mer utgangsvolum, og en del dilling med EQ, spesielt pålegg av bass, og litt spissing, så man skulle tro man hørte flere detaljer.
Har lagt i min black-face "The Wall". Dette er den japanske Harvest/EMI UK-førsteutgivelsen som folk er villige til å begå drap for å få tak i, så ettertraktet at det lages forfalskninger av den.
Vi tar en kikk på PinkFloydArchive, når det gjelder akkurat denne:
http://pinkfloydarchives.com/DUKCDPF.htm#Wall1
Alt da de ga ut 4. generasjon så verdiene slik ut.
Det er mulig at enkelte følte at "nå har CD-mediet begynt å komme seg, her er det skikkelig nivå." Men mye ble vekk, bl.a. den utrolige dynamikken som ligger i originalen. Remasteren som kom flere år etter dette igjen er bare å kaste, i sammenligning. Og MFSL-versjonen ga jeg vekk, den var knudret til med bassfeting og dyttet opp i nivå - hadde de ikke tilgang til originalen, selv om de skrøt av det? Og Doug Sax sin versjon var likeså ikke i nærheten av denne originalen.
Det jeg stusser over er hvorfor flere ikke har hørt dette tidligere, hvorfor man ikke har skjønt at musikken er blitt gradvis ødelagt, slik at den overhodet ikke egner seg for avspilling i et audiofilt anlegg? I stedet leser man begeistrede anmeldelser i hifi-pressen over disse nyutgivelsene, med "løp&kjøp" anbefalinger over forbedringene man mener å ha hørt.
Da blir jeg skeptisk om samme person skulle velge å anmelde komponenter, og mene å høre andre forbedringer. For denne personen burde forlengst skrevet VARSKO! med krigstyper, siden det er så betydelig forskjell på et sentralt verk i audiofil sammenheng som "The Wall". Men disse varslene uteble.
Versjonen man må ha, om man skal høre hva gutta holdt på med, i forskjellige studio, er altså black-face CDen, se matrix-info i bildet under (eller den sjeldne svenske vinylpressingen der alt klaffet).
Har man silver-face så er man langt fra paradis. Sånn ser den ut i sammenligning med black-face:
Hva mister man? De la enormt med arbeid i dette verket, og var så kritiske til lydkvaliteten at de bestemte seg for å bruke Jacques Loussiers lydstudio for innspilling av en rekke av sangene, fordi de ønsket å dra fordel av hans totale gehør og følelse for nyanser i instrumentering.
Da er det synd om disse blir helt borte fordi man tuller med EQ, nivåer og komprimering. Da er det trist om bassen grumses til (som i MFSLs versjon), eller om man ikke hører alle smånyansene i verket. Alt som skal til er at man bruker volumknappen på forsterkeren, så er denne "dårlige CDen fra 80-tallet" plutselig et mesterverk.
Loussier feiret ved å gi en rosevin fra slottet med lydstudioet navnet "Pink Floyd".
Vi kan styre energien inn i nybrottsarbeid av det slaget som "Loudness War" har medført, eller vi kan rote rundt i disse rare debattene om passive komponenter, der det eneste som særmerker seg er fenomenal logisk inkonsistens.
Kunne vært morsomt å høre denne CDen på pengesluks anlegg, trur eg. ;D
(SONY 50DP-versjonen kom ut i Japan før black-face ble utgitt i UK. Den amerikanske Columbia-versjonen stammer sannsynligvis fra SONY-masteren. Konsensus er at Harvest/EMI black-face er å foretrekke.)
