hei
Her er litt av Karl Erik Sylthe sin annmeldelse av Linn Ninka.Det har muligens noe med gehør å gjøre.Det å "vite" eller "føle" at noe er "KORREKT"?
Akurat disse ord står for meg som en milepel i anmeldelse av audioutstyr.Det at det musikalske uttrykk må komme frem.
For å få det til må høytalerene være korrekt plassert,og det er som å stemme en gitar.Å høre på en sur gitar eller fiolin er ikke noe særlig?
Er høytaleren "riktig stemt" i rommet,vil det ofte være lett å høre de nye komponente og deres "egenklang" i et hifi system
Balladen om Fredrik Åkare ock Linn
Ok, egentlig er det ikke Fredrik Åkare, men snarere den Danske jazzanmelderen Anders Kirkegaard. Og ikke var det Linn heller, men den jazzpianisten som alle elsker å hate eller elske, Tord Gustavsen. Denne musikkanmelderen gikk så til de grader rett i strupen på Gustavsen i en anmeldelse av CDen The Ground i det danske bladet Jazz Spesial, at det vakte bølger. Blant annet karakteriserte han The Ground som en skamplet på ECM.
Og her er det at Linn kommer inn. Jeg tror nemlig at hvis den danske anmelderen hadde lyttet til dette albumet over et sett Linn Ninka, ville han lettere ha hørt hva denne musikken dreier seg om aksentuering av nyanser, og et følsomt anslag. En framførelse proppfull av nerve, selv om råmaterialet er litt vel mye skillingsvise-jazz.
For det er på dette området Linn Ninka virkelig har sin styrke. De er virkelig i stand til å formidle nerven i musikken, hvis det i det hele tatt finnes noen nerve i den. Og avspilt via disse høyttalerne, er det nesten utrolig hvor mye nerve som dukker opp i innspillinger som ellers kan virke ganske blasse.
En annen side av dette er at alt fra vokaler til blåseinstrumenter får et nærvær som er direkte fascinerende. Det er nesten som om solisten (eller vokalisten) oppnår fysisk kontakt med meg som tilhører. Det er ikke rent lite magi som til tider kan formidles via mellomtonen i disse høyttalerne.
Tune-dem
Linn har utviklet (eller kanskje rettere beskrevet) en egen metode for å bedømme et hifi-oppsett, som de har kalt TUNE DEM . Denne går rett og slett ut på melodigjenkjenning. Du kan lese mer om dette her. Jeg er vanligvis skeptisk til paradigmeskifter på de fleste felt, og det gjelder også innen Hifi. Likevel må jeg nesten motvillig erkjenne at det er en påfallende sammenheng når jeg ser tilbake på hva jeg tidligere har skrevet om Linn og melodisk gjengivelse tidligere i denne omtalen av Linn Klimax. Og dette var lenge før jeg hadde hørt om TUNE DEM.
I starten av tesperioden hadde jeg høyttalerne oppstilt ganske lik den plasseringen jeg har benyttet på mine mangeårige referanser, Energy Audissey A5+2. Det innebærer bortimot. 60 graders spredning, og rundt en meter avstand til bakvegg.
I forbindelse med et baccalao-besøk av representant fra produsent og importør, gikk vi inn på et forsøk med å finne optimal plassering basert på TUNE DEM. Og etter temmelig mange runder med finjusteringer landet vi på en avstand på 29cm fra bakvegg! 28 var for lite, og 30 aaaaalt for mye
Etter besøket lot jeg høyttalerne stå der en liten uke, men nå er jeg trygt tilbake i gamle synder.
Ok, selv om innbarkede Linnister sverger til TUNE DEM, har jeg tydeligvis enda et lite stykke igjen før jeg greier å la være å la gamle hifi-sannheter som perspektiv få sin rettmessige overdimensjonerte betydning
Men TUNE DEM eller ei denne øvelsen illustrerer uansett at dette er høyttalere som fungerer godt selv med svært liten avstand fra bakvegg. Produsenten selv oppgir 10-30cm som ideelt.