Bottom line er: En stat kan ikke tillate at en naboenklave skyter raketter inn mot dets boligområder. Hamas lot våpenhvilen på 6 måneder løpe ut, og trappet umiddelbart opp angrepene. Det er skutt 200 raketter siden 19. desember. Angrepene viste tegn til å øke, og rakettene når stadig lenger. Dette er ikke raketter i frustrasjon, det er raketter som er ment å provosere. Hamas ønsker en konfrontasjon. Det er deres raison d'être. Deres kamp er ikke bare rettet mot Israel, den er også rettet mot styresmaktene i land som Egypt og Jordan. Den islamistiske revolusjonen i Gaza kan være gnisten som antenner branner både i Kairo og Amman. Begge steder har Det muslimske brorskap holdt demonstrasjoner idag.
Det er symptomatisk at iranske aviser kritiserte Egypt nylig for ikke å støtte befokningen i Gaza.
Derfor er fordømmelsen av Israel halvhjertet i de arabiske hovedsteder. De forstår spillet.
Tzipi Livni var i Kairo torsdag, kanskje for å orientere om hva som skulle skje og få en stilltiende aksept. Hvor var det demonstrantene i Beirut samlet seg lørdag? Foran den egyptiske ambassaden.
Torsdag fant libanesiske styrker sju Katusja-raketter ved grensen til Israel, som var tidsinnstilt.
Vi hører stadig at Israel-Palestina er alle konflikters mor i Midtøsten, men de tektoniske platene var i bevegelse lenge før den jødiske staten ble grunnlagt. Det begynte med forsøket på å løse den islamske verdens krise ved å gå tilbake til røttene, dvs. reform som reaksjon fordi man ikke greier spranget over til moderniteten, men heller går bakover til et "renset islam".
Den jødiske staten var derfor en utålelig provokasjon for islamistene, og nasjonalistene, men provokasjonen, forulempingen går mye dypere. Den sitter i ledernes egen sårede selvfølelse.
Derfor hjalp det ikke at Israel trakk seg ut av Gaza. Angrepene fortsatte, og denne leksen og den påfølgende splittelsen mellom Fatah og Hamas er en av hovedgrunnene til at fredsprosessen har stått stille.
