Det jeg har lagt merke til er forskjellige personers ulike oppfatninger av hva som gir "dynamikk". Du vil finne folk som sverger til stort membranareal for å kunne "flytte luft", folk som har snødd inn på BxL, de velkjente teoriene om stort ledertverrsnitt og dermed lav serieresistans, osv. Det disse teoriene har til felles er at de alle peker mot høyere effektivitet, men fra litt ulike inngangsvinkler.
I tillegg har du kulten rundt horn & rør og en subkultur omkring chipamps, som begge påberoper seg livaktig dynamikk. Det kan ha noe med hvordan forvrengningsspekteret endrer seg med pådrag, altså at begynnende kompresjon "kompenseres" med en passe stor økning av andre- og tredjeordens forvrengning for at øre/hjerne skal oppfatte dette som "dynamisk". Om det er ønskelig eller ikke er kanskje en smakssak.
Og så er det frekvensresponsen, men den kan man jo enkelt ratte inn til slutt i et aktivt system.
Uansett, hvis disse dynamittgubbene mine ikke gir bra opplevd dynamikk (hva det nå enn måtte være), så skal jeg begynne fra side 1 i læreboka igjen.