«Erfaringer fra vindkraftinvesteringer viser at Norge trenger en eierskapsstrategi for fremtidens næringer», skriver Peter Ringstad og Ingrid Hjertaker.
www.aftenbladet.no
Den norske oljealderen er nå inne i sin sluttfase. Det har nærmest blitt en klisjé å snakke om hva vi skal leve av etter oljen. Mange har pekt på grønn og digital teknologi og infrastruktur. Vi har sett en betydelig utbygging av vindkraftverk i Norge. Det er etablert datalagre en rekke steder i landet, og mange peker også på batteriproduksjon som et mulig «grønt», norsk industrieventyr.
Vannkraft-modellen
Vannkraften ble utbygd med hjemfallsrett, og kraften fra norske fossefall ble til etableringen av bedrifter som vi i dag kjenner som Hydro og Yara. Utbyggingen av norske petroleumsressurser skjedde med betydelig nasjonal og offentlig styring og kontroll, og med oppbyggingen av et statseid oljeselskap i form av dagens Equinor. Aktive eierskaps- og styringsstrategier har altså vært viktige for oppbyggingen av Norge som industrinasjon.
Det er ikke gitt at gårsdagens «modell» vil være en suksessoppskrift i dag. Men vi er bekymret for det tilsynelatende fraværet av strategisk styring av mulige fremtidsnæringer for Norge.
Tax Justice Network – Norge har det siste året
kartlagt eierskapet i norske vindkraftverk. Vi har funnet at:
- 42 prosent av norsk vindkraft kan knyttes til skatteparadis, enten gjennom eierskapsstruktur eller finansiering.
- Syv av de ti største eierselskapene for vindkraftverk har eierskap i eller finansiering gjennom skatteparadis.
- Vindkraftverkene med utenlandske eiere har langt større andel gjeld – til langt høyere finanskostnader per lånte krone – enn de norskeide.
- Det kan være tegn på at Norge mister skatteinntekter ved at selskapenes overskudd føres ut av landet ved rentebetalinger.
Men skatteparadisenes inntog i norsk økonomi begrenser seg ikke til vindkraftsektoren. I en
nylig utgitt rapport som så på eierskapet av eiendom i sentrumsnære bydeler i Oslo, fant
Transparency International Norge at blant eiendommene eid av selskaper, var hele 46 prosent registrert i skatteparadiser.
Dette går også igjen i flere av sektorene som er blitt pekt på som fremtiden for Norge. Et selskap på Caymanøyene –
Alussa Energy Acquisition Corp. – har kjøpt nær 70 prosent av eierskapet av den norske batteriprodusenten
Freyr. I Time kommune i Rogaland har et knapt flertall av kommunestyret bak lukkede dører blitt enige om å tilrettelegge for et enormt datasenter. Den største aktøren,
Green Mountain, er også majoritetseid fra et skatteparadis – Soteira Ltd., registrert i skatteparadiset Jersey.
Hva vil de?
Det norske
kapitaltilgangsutvalget slo fast at tilgangen til kapital er god for norsk næringsliv. Vi har nesten dobbelt så mange superrike per million innbygger, sammenlignet med USA. Bør vi da være avhengig av at investeringer i norske «fremtidsnæringer» kommer fra ukjente kilder via skatteparadis?
Med kapital fra skatteparadisene vet vi svært lite om de bakenforliggende investorene: Identiteten deres kan være umulig å slå fast. Alt fra russiske oligarker til kinesiske investeringsselskaper benytter vanligvis flere lag med skatteparadis-selskaper når de investerer. Uten tilstrekkelig informasjonstilgang blir det vanskelig å vite om investeringene gjøres med langsiktig egenkapital, eller om de er lånefinansierte investeringer med høy risiko. Er investorene langsiktige partnere eller kortsiktige spekulanter som ønsker å utnytte prisoppgangen i «grønne prosjekter» før de raskt selger seg ut?
Verdien av lokalt eierskap
Vi bør ha en lang tidshorisont for norske fremtidsnæringer. Spørsmålet er ikke hvordan vi skal skaffe raske penger nå som «alle» vil investere i grønne fremtidsrettede sektorer, men hvem vi vil være i båt sammen med når pilene peker ned igjen og man må gjøre tøffe omstillinger. Vil vi da at fremtiden til norske ansatte, underleverandører og kreditorer skal være i hendene til noen ukjente investorer bak et selskap på Caymanøyene?
Blant annet norsk verftsindustri har lange erfaringer med betydningen og verdien av tålmodig og lokalt forankret kapital som finner løsninger sammen med de ansatte og minoritetsaksjonærer. Dette har vært viktig når norsk industri har gått gjennom tøffe perioder.
Strategi for fremtidens verdiskapning
Norge er ikke avhengig av oljen for å skape verdier. Vi skapte verdier før oljen, og vi kommer til å skape verdier etter oljen. Men hvem skal nyte godt av den verdiskapningen? Kanskje bør vi ikke bare spørre oss hva vi skal leve av etter oljen, men også hvem som skal leve av oss – vår verdiskapning – etter oljen?
Svaret bør være at vi må leve av vår egen verdiskapning, og da trenger vi en strategi for å sikre et ansvarlig, transparent og langsiktig eierskap av norske fremtidsnæringer.
www.alussaenergy.com
www.nrk.no
www.helsedirektoratet.no
dinside.dagbladet.no
www.nordnorskdebatt.no
s dette.
