Interessant artikkel i forrige DN Helg om villaksforskeren Torbjørn Forseth og hans mangeårige "kamp" med lakselobbyen.
Ja, det er flere forskere som har gitt opp og som er blitt tvunget til å legge vekk sine forskningsresultater. Forseth har stått i kampen, og hans sammenligning med tobakklobbyen i USA er gyldig. Det er en næring uten livets rett, som bygger på ødeleggelse av natur, villaksstammen og mat.
Godt om hvordan "laksekomplekset" forfølger forskere og journalister her. (Jeg vet hvilket PR-byrå som la opp avsporingskampanjen):
Noen uker ut i artikkelserien begynte angrepene.
Vi hadde intervjuet en forsker som var anklaget for juks. Hvordan var det å leve med slike beskyldninger over flere år? lurte vi. Artikkelen kalte vi «Et forskermareritt». Beskyldningene mot forskeren var satt fram av et stort selskap i næringen. Vi brukte mye tid med selskapets direktør for å forstå beskyldningene. Vi intervjuet henne flere ganger, utvekslet titalls e-poster, og vi lot henne lese utdrag.
Da artikkelen kom på trykk, ble vi overrasket. En nettavis som dekket laksenæringen, hadde intervjuet selskapets styreleder. Han mente at han også burde vært intervjuet i artikkelen. Han var nemlig nevnt med navn. Forskeren som var anklaget for juks, hadde sagt at hun «ble livredd for [styrelederens] e-poster, de kom ofte om kvelden». Etter å ha lest disse fikk hun ikke sove, var hun sitert. Styrelederen mente at vi burde latt ham kommentere dette. Han mente også det var feil at han hadde sendt e-poster på kveldstid.
For forskeren vi intervjuet, var dette en avsporing. For henne handlet ikke saken om hvorvidt noen e-poster var sendt på kvelden eller ettermiddagen, poenget var at de hadde tatt fra henne nattesøvnen. Hun hadde i årevis levd med beskyldninger om juks. Hun mente at styrelederen heller ikke hadde rett til å kommentere hvordan hun sov om natten – det visste han jo ikke noe om. Disse detaljene – eller de påståtte feilene i artikkelen vår – ble i dagene som fulgte, gjenstand for tolv pressemeldinger, leserinnlegg og nyhetssaker. De fleste var publisert på bransjenettsteder, men også andre medier fikk dem tilsendt. Styrelederen hevdet at artikkelen vår var et etisk overtramp, at vi «manipulerte fakta». For hver gang han skrev om saken, bygget han kritikken ut, slik at saken hver gang virket mer alvorlig. En innsender i et av laksemediene skrev at innleggene var vonde å lese, siden de «avdekker det som kan virke som en stor brist i det journalistiske arbeidet».
Den opprinnelige saken, om forskerens mareritt, forsvant i mørket, mens «det etiske overtrampet» vårt vokste seg stort i lakseoffentligheten. I flere år senere ble vi konfrontert med denne saken. Det var vanskelig å forklare den, siden den var komplisert og vi ikke ville være selvrettferdige. Vi forstod at det hadde festet seg et inntrykk av at vi var uredelige. Vi var plassert, vi hadde fått vårt merke i pannen.
spartacus.no
