Det italienske kjøkkenet er jeg forutinntatt til. Er halvt argentiner og landet var reisemål for utrolig mange italienere da disse emigrerte på 1800-tallet og utover. I dag utgjør de med italiensk herkomst nær 60% av befolkningen. Min mor gikk skolekjøkken i sin nord-italienske bestemors hus, der kjøkkenet ble drevet med kjærlighet og jernhånd, etter hva jeg er blitt fortalt.
Lenge før jeg ante noe om ulike nasjoners kjøkken, satt jeg som liten gutt på Sunnmøre og spiste veldig god mat, selv om min mor til å begynne med (tidlig 1960-tall) fortvilte over utvalget av råvarer, og fikk bestilt ting fra Oluf Lorentzen (kasser med mengder av tomatpuré og tomater på boks og olivenolje, o.a., husker jeg). Dette kom gjerne med båt.
Hun undret hvorfor de på min tantes gård kun spiste eggene fra hønene som gikk omkring på gården.
"Ka' ska ho no?" - kom det fra slektninger da to høner mistet sine hoder og ble ribbet.
Hønene levde utrygt etter det måltidet, og behovet for flere fjærkre enn det man trengte til egg økte sterkt. Hun innførte krydder man ikke hadde brukt eller smakt, og fikk skåret ut kjøttstykker som tidligere hadde gått i kvernen, når dyrene på gården skulle slaktes.
Selvsagt hadde enkelte i området smakt annen mat, spesielt sjømennene på landlov rundt omkring i verden. Men hvor mange mannfolk på Sunnmøre dengang tok med seg matpreferanser hjem og fikk dem innarbeidet der? Selvsagt ingen.
Lenge før charterturismen kom derfor matimpulser til denne øya på Sunnmøre på morsomt vis.
"Carmen, kankje du lage sånne spanske kjøttbolla igjen snart?"
Min far var i utenriksfart, og min mor var lært opp til å være gjestfri. Slekta kom på fler-retters søndagsmiddager og kjøpmann Vasstrands bil var innom minst én gang i uken med leveranser, i tillegg til hva som kom via post, buss eller båt.
En gang bestilte min mor cognac fra Bergen, den kom med hurtigruten. Min ene onkel var kaptein i fylkesbåtane, og fikk beskjed om denne cognacflasken, og meldte at han ville komme til søndagsmiddag. Han var glad i alkohol, men var også ivrig bruker av essens i sprit som var ervervet på ulike vis. Utsiktene til originalvare lokket sterkt.
Selv nå, mange år etter, husker jeg godt ansiktsuttrykket hans da min mor brukte cognacen til å flambere pannekaker med hjemmelaget is i.
Etter det sa han gjerne "ho e' steike gala," når han hørte min mors navn.
Tiår etter at vi flyttet fra Sunnmøre kunne min far finne på å bringe på bane matregningene han fikk dengang, fra kjøpmann og andre, for de var formidable.
"Eg trur du gjer klokt i å la emnet ligge," kunne min mor svare. "Du var nok ikkje noken sølibat munk dei månadene du var i utanriksfart. Sjå på dei matrekningane som avlatet ditt."
