Så langt i februar har innkjøpsaktiviteten fra undertegnede vært rimelig høy, og innkjøpt materiale spenner musikalsk og tidsmessig ganske vidt.
Ranja Bones fra skogene nord for Oslo er som å snike seg inn et synthesizer infisert landskap på 1980 tallet, men platen ble utgitt ifjor.
På samme selskap som Raaja er vel Snorkel Records største juvel hubbabubbaklubb. Debuten «Drømmene drømmere drømmer» fra 2018 ble rask revet bort fra platehyllene (kun 500 ex), og brukte eksemplarer ligger nå på mellom NOK 2K - 3K brukt. Den helt nye platen er remixer av hele debut albumet, utgitt på 4 tolvtommmere som snurrer med 45 rpm. Big Dipper hadde fått inn noen få eksemplarer av totalt opplag på 500, og jeg var snar om å få denne i handleposen. Jeg synes dette er et av de beste «orkestre» i vårt land, og kommer ikke til å selge mitt ex selv om det skulle få en tilsvarende bratt prisstigningskurve som den originale (ikke remixede)
Selv om jeg opprinnelig musikalsk ble mest dratt mot pønk, nyveiv og indie, ble det aldri til at jeg fikk somlet meg til å få drukkenbolten og poeten Jokke inn i platesamlingen min. Det er nå rettet opp.
Har Paal Flaata i front av midnattskoret på flere album i hyllene hjemme, men har med vilje latt soloalbumene passere. Valgte nå likevel å investere i hans solo debut «In Demand», ene og alene på grunn av hans formidable coverversjon av Townes van Zandts «Second Lover’s Song» som finnes på akkurat dette dobbeltalbumet. Ikke like glad i de mest rocka låtene på plata, og liker best når Paal drar ned tempo og skrur på «crooner’n» i seg. Er vel heller ikke imponert over lyden på disse 2 lilla pvc klumpene, men med røtter fra ovenfor nevnte musikksjangre er vel aldri audiofilt lydbilde det som troner særlig høyt på listen når jeg velger hva jeg skal plukke med meg fra platehyllene.
Fra norsk musikk til utenlandsk musikkgeni. Har en del Zappa, men mange nok hull til at nesteninstrumental plata «Hot Rats» ble med i plateposen. Kremlag som spiller kremlåter, betyr vel egentlig at jeg bare sa «på tide» til meg selv...
«Norman Fucking Rockwell» prøvde jeg å kjøpe litt etter at den kom ut i 2019, men har hatt problem med å finne den i fysiske platebutikker jeg har ramlet innom. Var glad jeg endelig fant den hos Platekompaniet på vei fra Big Dipper til Oslo S for å ta toget hjem.
Måtte ha noe nytt, og hva da med å kjøpe en som har ung i etternavnet. Her har han sammen med noen gale hester (gale gamle øk er vel det riktigste) laget noen låvesanger. Dette må ikke forveksles med lovsanger, eller med det mer internasjonale begrepet Love Songs. Her som på Flaata albumet, synes jeg det er best når Neil og hestene kjører i lett trav, og personlig synes jeg faktisk ikke at det som skal «rocke» mest på plata er det som rocker best....
Bonobos nye dobbeltalbum «Fragments» leker seg med litt større lydbilder og med masse forskjellige gjester som bidrar med sine ulike stemmeprakter inn i fragmentene. Det låter moderne, varierende og spennende, men samtidig blir jeg ikke enig med meg selv om det er musikk som jeg burde være redd dukket opp som heismusikk eller som muzak i en urban skobutikk.