- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.881
I morgen kommer 4. og siste akt av sommerens metalmimring for min del, og jeg forventer at West Ham-supporterne fra London skal sette et verdig punktum på Lerkendal. Det er allerede solgt flere billetter enn Rosenborg har plass til på hjemmekampene sine. Selv om de aldri var mine absolutte favoritter var de der som et av de store metal-bandene gjennom 80-tallet, da jeg syslet mye med slikt. Spesielt moro var det å finne fram bassgitaren og sette på Peice of Mind på full guffe på stereoen og trøkke igjennom A-siden fra start til slutt, pluss et par drivende greier fra B-siden. Da det ikke var fullt så moro lenger begynte jeg å spille 6-strenger i stedet. :-X
Første gang jeg hørte om Iron Maiden var da de skulle være forband til Kiss i Drammenshallen i 1980 (?). En kompis av meg var allerede helfrelst og var sikker på at de kom til å feie Kiss, som hadde sviktet oss med "disco-plata" Dynasty, av scenen. Maiden representerte noe nytt og friskt da de kom, og har mye av æren for gjennombruddet til den nye hardrock-stilen som kom i 1980, the new wave of british heavy metal. Dette var noe helt annet enn 70-tallsbølgen, som var representert først og fremst ved Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath og Uriah Heep. Det var hardere, raskere, råere sound og kortere låter. Egogitarhelten a la Blackmore, Page, Iommi og Michael Schenker (som riktignok var tysk), var byttet ut med tospann sologitarer, etter modell av Thin Lizzy. Og hardest, raskest og råest av alle var Iron Maiden, anført av Steve Harris, som drev musikken fram med sin nyvinnende teknikk som ga et hittil uant tempo og driv i musikken, som til og med overgikk Lemmy i Motorhead, og som skilte bandet fra de andre i samme genre, som var mer gitarorientert.
Iron Maiden 1980. Dette var et knallsterkt debutalbum som satte Maiden på kartet fra dag èn, og klassikerne står i kø, med et solid uttrykk og en enorm livefølelse, selv om det er et studioalbum. Dette var ungdommelig aggresjon, søkende nyskapende musikalitet og rotløse tekster. Tøff grafikk av maskoten Eddie på coveret var naturligvis også en ingrediens som var kommet for å bli. Høydepunkter: Remeber Tomorrow, Running Free og Strange World (en sjelden Maiden-ballade).
Killers 1981. Oppfølgeren fortsetter der debuten slapp. For mange tilhengere er dette favoritten. Jeg synes ikke låtene er av samme kvalitet, men den er kanskje enda et hakk råere. Høydepunkter: Wrathchild, Murders In The Rue Morgue og Innocent Exile.
The Number Of The Beast 1982. Vokalist Paul DiAnnos forbruk av rusmidler gikk over styr og på denne plata var han erstattet av Bruce Dickinson, som tidligere hadde spilt for Samson. Dette forandret bandet mye. Dickinson vadde en helt annen måte å synge på, og hadde også en betydelig større rekkevidde. Men for mange ble dette et stort tap fordi det rå og uhøvlede uttrykket til forgjengeren var borte. Men dette albumet hadde noen låter med stort kommersielt potensiale som ga bandet et definitivt gjennombrudd og de nådde ut til et mye større publikum over hele verden, selv om det var et ujevnt album. Høydepunkter: 22 Acacia Avenue, The Number Of The Beast og Run To The Hills.
Piece Of Mind 1983. Dette er i mine øyne det desidert beste Mailden-albumet. Her hadde det velkjente Maiden-uttrykket satt seg, og den ene solide låten avløser den andre. De resterende albumene virker som forsøk på å gjennskape magien fra denne. Her hadde også Nico McBrain overtatt stikkene, noe som tilførte bandet mye gjennom hans glimrende teknikk, og et godt samarbeid med Harris. McBrain har også noen fantastiske plater på samvittigheten med det franske bandet Trust.Høydepuntene på Piece Of Mind er mange, men de høyeste er der hvor The Eagles Dare, Revelations og To Tame A Land.
Powerslave 1984. Maiden er på høyden og gir ut et nytt godt album, hvor godbitene står i kø. Mange har denne som sin favoritt. Men jeg synes ikke låtene stikker like dypt som på den forrige, selv om den er mer lettspiselig for de store massene, med flere store hits. Høydepunkter: Aces High, 2 Minutes To Midnight og Rime Of The Ancient Mariner.
Live After Death 1985. Alle store hard rock-bandene fra 70-tallet hadde et suksessrikt livealbum på samvittigheten. De mest legendariske er Made In Japan (Deep Purple), Live (Uriah Heep), Live and Dangerous (Thin Lizzy) og Strangers In The Night (UFO). For fansen er Live After Death det ultimate live-album. Selv synes jeg det er litt unødvendig, fordi i motsetning til de jeg listet opp overgikk det ikke studioplatene. De var egentlig live nok i seg selv, men som en oppsummering og en samling av deres beste låter fungerer den glimrende.
Somewhere In Time 1986. Her slakker de opp litt på tempoet og eksperimenterer i en ny retning med en litt mer personlig plate. Dette er et steg i feil retning for bandet, men jeg synes det er deres beste etter Piece Of Mind, mest fordi den ligger i en gate som er nærmere det jeg liker. Favoritter: Caught Somewhere In Time, Wasted Years, Stranger In A Strange Land.
Seventh Son Of A Seventh Son 1988. Etter en pause kommer denne som skulle være starten på nedturen for Maiden. Noen brukbare låter har de fortsatt, men magien er ikke der lenger. Muligens skyldes det at jeg hadde blitt eldre og interessent for heavy metal som sådan var i ferd med å forsvinne. Men feil veg gikk det også. Høydepunkter: Can I Play With Madness, The Evil That Man Do og The Clairvoyant.
No Prayer For The Dying 1990. Nok et lite steg i feil reting. 90-tallet tilhørte ikke Iron Maiden. Adrian Smith er erstattet av Janick Gers på gitar. Sistnevnte spilte faktisk på den første konserten jeg opplevde, da med Purple-legenden Gillan. Tror jeg var 14 år den gangen, og husker den tynne gutten som klatret i søylene og gnikket gitaren mot alt som var å gnikke den mot da han spilte Smoke On The Water. Høydepunkter: Tailgunner, Holy Smoke og Bring Your Daughter... To The Slaughter.
Fear Of The Dark 1992. ... og enda et steg. Tittellåten sitter som et skudd, men ellers er det ikke mye morsomt å finne her. Høydepunkter: Be Quick or Be Dead og Fear of The Dark.
A Real Live One 1993 A Real Dead One 1993. Ett livealbum fra de siste platene og ett fra de første. Mye bra musikk her, og en mulighet for å få med seg de beste låtene live.
The X-Factor 1995 Virtual XI 1998. Blaze Bayley har tatt over vokalen for Dickinson som gikk solo. Hør heller på Dickinson enn på disse. Kan ikke huske å ha hørt noen høydepunkter her.
Live At Donnington 1998. Nok en dobbel live. Denne gangen fra Donnington, som har vært hard rockens mekka, med sin Monsters of Rock-festival. Greit å få avsluttet 90-årene.
Brave New World 2000. Dickinson er tilbake, og det er Smith også. Men de ville ikke sparke ut Gers, så herfra består Maiden av tre gitarister, og lydveggen bygges enda tettere. Tilbake er Madiden også, for dette er et solid come back, og bandet når nye generasjoner, og gamle slitne tilhengere våkner til nytt liv. Dette er solid håndtverk og de skriver gode låter igjen. Høydepunkter: Ghost Of The Navigator, Brave New World, Blood Brothers
Rock In Rio 2002. Atter et live-album. Men det var dette som fikk meg til å komme på at det fantes et band som het Iron Maiden igjen. De har jo en lang rekke solide låter, og med energien tilbake er dette etter min smak det beste livealbumet deres.
Dance Of Death 2003. Her eksperimenterer bandet en del, og de treffer ikke helt. Høydepunkter: Wildest Dreams, Rainmaker, No More Lies.
Death On The Road 2005. Og enda et livealbum? Say no more...
A Matter Of Life And Death 2006. Solid håndtverk, men ikke som i gamle dager. Høydepunkter: Different World, The Reincarnation of Benjamin Breeg og The Legacy.
Somewhere Back In Time 2008. Men DETTE er som i gamle dager. Dvs. en samling av de beste låtene fra bandest 6 første studioalbum. Tar jeg ikke feil blir det fra de platene det blir spilt på Lerkendal i morgen også (og Valle Hovin på torsdag), så nå skal det mimres over gammel hardrock for siste gang på en lang, lang stund.
Maiden så jeg for øvrig for tre år siden også da de spilte i Praha mens jeg var på ferie der, og da spilte de utelukkende fra de 4 første platene. Men det ble en stor skuffelse på grunn av elendig lyd. Får håpe det blir bedre i morgen, for dette er ment å være et verdig punktum for heavy metal for min del. De gamle heltene er nettop gamle og slitne. Eller som Ace Frehley svarte da han ble spurt om han ikke skulle spille med Kiss igjen: Vi er for gamle til å male oss og sprade rundt i tights. Det bør snart Paul og Gene innse også. Tja... Jeg gleder meg uansett til i morgen.
Første gang jeg hørte om Iron Maiden var da de skulle være forband til Kiss i Drammenshallen i 1980 (?). En kompis av meg var allerede helfrelst og var sikker på at de kom til å feie Kiss, som hadde sviktet oss med "disco-plata" Dynasty, av scenen. Maiden representerte noe nytt og friskt da de kom, og har mye av æren for gjennombruddet til den nye hardrock-stilen som kom i 1980, the new wave of british heavy metal. Dette var noe helt annet enn 70-tallsbølgen, som var representert først og fremst ved Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath og Uriah Heep. Det var hardere, raskere, råere sound og kortere låter. Egogitarhelten a la Blackmore, Page, Iommi og Michael Schenker (som riktignok var tysk), var byttet ut med tospann sologitarer, etter modell av Thin Lizzy. Og hardest, raskest og råest av alle var Iron Maiden, anført av Steve Harris, som drev musikken fram med sin nyvinnende teknikk som ga et hittil uant tempo og driv i musikken, som til og med overgikk Lemmy i Motorhead, og som skilte bandet fra de andre i samme genre, som var mer gitarorientert.
Iron Maiden 1980. Dette var et knallsterkt debutalbum som satte Maiden på kartet fra dag èn, og klassikerne står i kø, med et solid uttrykk og en enorm livefølelse, selv om det er et studioalbum. Dette var ungdommelig aggresjon, søkende nyskapende musikalitet og rotløse tekster. Tøff grafikk av maskoten Eddie på coveret var naturligvis også en ingrediens som var kommet for å bli. Høydepunkter: Remeber Tomorrow, Running Free og Strange World (en sjelden Maiden-ballade).
Killers 1981. Oppfølgeren fortsetter der debuten slapp. For mange tilhengere er dette favoritten. Jeg synes ikke låtene er av samme kvalitet, men den er kanskje enda et hakk råere. Høydepunkter: Wrathchild, Murders In The Rue Morgue og Innocent Exile.
The Number Of The Beast 1982. Vokalist Paul DiAnnos forbruk av rusmidler gikk over styr og på denne plata var han erstattet av Bruce Dickinson, som tidligere hadde spilt for Samson. Dette forandret bandet mye. Dickinson vadde en helt annen måte å synge på, og hadde også en betydelig større rekkevidde. Men for mange ble dette et stort tap fordi det rå og uhøvlede uttrykket til forgjengeren var borte. Men dette albumet hadde noen låter med stort kommersielt potensiale som ga bandet et definitivt gjennombrudd og de nådde ut til et mye større publikum over hele verden, selv om det var et ujevnt album. Høydepunkter: 22 Acacia Avenue, The Number Of The Beast og Run To The Hills.
Piece Of Mind 1983. Dette er i mine øyne det desidert beste Mailden-albumet. Her hadde det velkjente Maiden-uttrykket satt seg, og den ene solide låten avløser den andre. De resterende albumene virker som forsøk på å gjennskape magien fra denne. Her hadde også Nico McBrain overtatt stikkene, noe som tilførte bandet mye gjennom hans glimrende teknikk, og et godt samarbeid med Harris. McBrain har også noen fantastiske plater på samvittigheten med det franske bandet Trust.Høydepuntene på Piece Of Mind er mange, men de høyeste er der hvor The Eagles Dare, Revelations og To Tame A Land.
Powerslave 1984. Maiden er på høyden og gir ut et nytt godt album, hvor godbitene står i kø. Mange har denne som sin favoritt. Men jeg synes ikke låtene stikker like dypt som på den forrige, selv om den er mer lettspiselig for de store massene, med flere store hits. Høydepunkter: Aces High, 2 Minutes To Midnight og Rime Of The Ancient Mariner.
Live After Death 1985. Alle store hard rock-bandene fra 70-tallet hadde et suksessrikt livealbum på samvittigheten. De mest legendariske er Made In Japan (Deep Purple), Live (Uriah Heep), Live and Dangerous (Thin Lizzy) og Strangers In The Night (UFO). For fansen er Live After Death det ultimate live-album. Selv synes jeg det er litt unødvendig, fordi i motsetning til de jeg listet opp overgikk det ikke studioplatene. De var egentlig live nok i seg selv, men som en oppsummering og en samling av deres beste låter fungerer den glimrende.
Somewhere In Time 1986. Her slakker de opp litt på tempoet og eksperimenterer i en ny retning med en litt mer personlig plate. Dette er et steg i feil retning for bandet, men jeg synes det er deres beste etter Piece Of Mind, mest fordi den ligger i en gate som er nærmere det jeg liker. Favoritter: Caught Somewhere In Time, Wasted Years, Stranger In A Strange Land.
Seventh Son Of A Seventh Son 1988. Etter en pause kommer denne som skulle være starten på nedturen for Maiden. Noen brukbare låter har de fortsatt, men magien er ikke der lenger. Muligens skyldes det at jeg hadde blitt eldre og interessent for heavy metal som sådan var i ferd med å forsvinne. Men feil veg gikk det også. Høydepunkter: Can I Play With Madness, The Evil That Man Do og The Clairvoyant.
No Prayer For The Dying 1990. Nok et lite steg i feil reting. 90-tallet tilhørte ikke Iron Maiden. Adrian Smith er erstattet av Janick Gers på gitar. Sistnevnte spilte faktisk på den første konserten jeg opplevde, da med Purple-legenden Gillan. Tror jeg var 14 år den gangen, og husker den tynne gutten som klatret i søylene og gnikket gitaren mot alt som var å gnikke den mot da han spilte Smoke On The Water. Høydepunkter: Tailgunner, Holy Smoke og Bring Your Daughter... To The Slaughter.
Fear Of The Dark 1992. ... og enda et steg. Tittellåten sitter som et skudd, men ellers er det ikke mye morsomt å finne her. Høydepunkter: Be Quick or Be Dead og Fear of The Dark.
A Real Live One 1993 A Real Dead One 1993. Ett livealbum fra de siste platene og ett fra de første. Mye bra musikk her, og en mulighet for å få med seg de beste låtene live.
The X-Factor 1995 Virtual XI 1998. Blaze Bayley har tatt over vokalen for Dickinson som gikk solo. Hør heller på Dickinson enn på disse. Kan ikke huske å ha hørt noen høydepunkter her.
Live At Donnington 1998. Nok en dobbel live. Denne gangen fra Donnington, som har vært hard rockens mekka, med sin Monsters of Rock-festival. Greit å få avsluttet 90-årene.
Brave New World 2000. Dickinson er tilbake, og det er Smith også. Men de ville ikke sparke ut Gers, så herfra består Maiden av tre gitarister, og lydveggen bygges enda tettere. Tilbake er Madiden også, for dette er et solid come back, og bandet når nye generasjoner, og gamle slitne tilhengere våkner til nytt liv. Dette er solid håndtverk og de skriver gode låter igjen. Høydepunkter: Ghost Of The Navigator, Brave New World, Blood Brothers
Rock In Rio 2002. Atter et live-album. Men det var dette som fikk meg til å komme på at det fantes et band som het Iron Maiden igjen. De har jo en lang rekke solide låter, og med energien tilbake er dette etter min smak det beste livealbumet deres.
Dance Of Death 2003. Her eksperimenterer bandet en del, og de treffer ikke helt. Høydepunkter: Wildest Dreams, Rainmaker, No More Lies.
Death On The Road 2005. Og enda et livealbum? Say no more...
A Matter Of Life And Death 2006. Solid håndtverk, men ikke som i gamle dager. Høydepunkter: Different World, The Reincarnation of Benjamin Breeg og The Legacy.
Somewhere Back In Time 2008. Men DETTE er som i gamle dager. Dvs. en samling av de beste låtene fra bandest 6 første studioalbum. Tar jeg ikke feil blir det fra de platene det blir spilt på Lerkendal i morgen også (og Valle Hovin på torsdag), så nå skal det mimres over gammel hardrock for siste gang på en lang, lang stund.
Maiden så jeg for øvrig for tre år siden også da de spilte i Praha mens jeg var på ferie der, og da spilte de utelukkende fra de 4 første platene. Men det ble en stor skuffelse på grunn av elendig lyd. Får håpe det blir bedre i morgen, for dette er ment å være et verdig punktum for heavy metal for min del. De gamle heltene er nettop gamle og slitne. Eller som Ace Frehley svarte da han ble spurt om han ikke skulle spille med Kiss igjen: Vi er for gamle til å male oss og sprade rundt i tights. Det bør snart Paul og Gene innse også. Tja... Jeg gleder meg uansett til i morgen.
