Puh,
La oss få litt fri fra alle innlegg om det siste kupp fra ECM, ACT, Enja, Hubro, Curling Legs og annet kvalitetssikret garantert "woke-jazz", det er fint, det er greit og det er flott, men ...
Velg noe som er ekte, sikkert og ikke nytt, men ekte, dypt og sterkt, i tillegg produsert i USA , det forjettede land, der de kan faget. Etter en lang og "golden glorious" periode fra midt 50 til sent 70, der det var friskt, innovativt og nytt, for tiden var "rett", men så ble det mye resirkulering. "running on empty"og "slapp" souljazz med J. Smith album nummer femti fordi det, uten at jeg forstår det, solgte som dritt - "kneip er og blir kneip" , kanskje det skyldes det faktum at kraften var emigrert til Europa? Der kokte det godt i de glade 70-åra, mye sprekt og kult der (Steeplechase, MPS/ BASF/ Saba, Decca, Horo, Deram, Philips, Sfp, Barclay, Versailles og annet.)
La meg slå et slag for de som ble igjen og lekte med restene av det gamle som f.eks. Weather Report, The Headhunters, Mahavishnu Orch., Return to Forever lista kan fort bli lang, men for ferskinger - dette er pensum!!
Mitt fokus i kveld er å hedre en artist jeg føler sjelden får noe særlig fokus i dette forum, kanskje fordi hun kommer fra en annen sjanger og med et litt annet fokus enn ren briljans i stil og teknikk, men heller dyttet frem av ekte engasjement og dyp beundring og respekt for noen av jazzens største profiler C.M og L.Y.
Damen jeg har i tankene, har en flerdelt og lang katalog der hun svinger fra "singer/songwriter" - folk - jazz- pop, men smaken og stilen er presis og god, men det beste i produksjonen ligger mellom '75 - '80, slik jeg ser det og denne trådens tema tatt i betraktning, hun har andre produksjoner i katalogen som er gyldne, men de faller i en annen sjanger, dersom man ikke er usedvanlig liberal "towards" sjanger.
Hennes status og rennome ga henne tilgang til noen av hennes samtids fremste, mest innovative og briljante individualister, sjelefrender og musikere som J. Pastorius, W. Shorter, P. Erskine, H. Hancocck m. fler sammen skapte de albumet : Mingus!
Noe av det mest helstøpte "jazz- concept" album noensinne produsert. Det vokser låt for låt frem til klimaks med låta "Goodbye Porkie Pie Hat", siste spor side 2, som er en vakker svanesang til Lester Young, den lidende, men akk, så levende, såre og evig klagende saksofonisten, underveis med kommentarspor av legenden C. Mingus i munter passiar med Madam Yoni - dette er magisk!
Det er definitivt ikke feil at platen er mastret av de velkjente initialene B.G., original US- pressing, låter helt magisk,
Tar litt sjanser på en Lørdags morning og velger en plate helt fri for fagarbeidere fra US of The Forjettede land men tvert i mot fra Sverige. Neppe helt ekte heller men tøffe saker er det uansett. Rainbow og JEK innspilling fra 80 tallet en gang.
Kanskje ikke mange som forbinder tidligere Midnight Choir med jazz, men den tidligere bassisten Ron Olsen har for en tid siden slept en skive som jeg mener fortjener å høres, om ikke for annet så enn for de som liker ståbass og Midnight choir, god lyd er det også....
Jarrett: Arbour Zena. Bilde stjælt fra Disogs, da mitt ex har delvis delaminert plastfolieforside, og det kødder opp fotograferinga. Vis vedlegget 860293
Dette er en nydelig plate som ble innkjøpt og hørt på etter inspirasjon av Ketil Bjørnstads fantastiske bok om sitt 70-tall. Jarrett var Ketil store forbilde og dør inn i jazzen.
Akkurat nå :
Eg spelar sjeldan jazz, men denne morgonen vart det direktegravert vinyl. Harry James på sheffield. Samanlikna med strøymelyd. Latterleg.
Bugge med venner
