En del av titlene jeg har på tape har jeg også på andre medier. Sånn av og til så setter jeg meg ned og sjekker disse opp imot hverandre bare sånn for å tilfredstille nysgjerrigheten min. Slik også i dag, da tok jeg for meg Lee Morgan sin Sidewinder, en kanon utgivelse som jeg har på tape fra Tape Project, en såkalt audiofil LP og en CD fra slutten av 80 tallet som ble produsert av Michael Cuscuna.
CD`en er i flg. coveret en transfer fra den originale analoge masteren, det samme står på vinylen. Tape Project sier at de lager en produksjons kopi direkte fra masteren til en 1" prod. master som de bruker til å lage kopiene fra til tapen de selger. Altså rimelig nærme selve mora.
Spiller CD`en, man hører med en gang at dette er ganske flatt og lite engasjerende, cymbalene låter tynt, det er klart og fint men den mangler dybde, luft og denne bevegelsen som gode utgivelser gir. Eller musikken i musikken som jeg liker å kalle det. Alt skjer mellom høyttalerne og det er ikke noe fundament i musikken slik jeg liker det. Igjen så er det tydelig at det forsvinner mye "musikk" i transferen fra master til det digitale sluttproduktet, det er slik hver gang jeg "tester". Har flere titler fra Analoge Production på tape, LP og SACD hvor de bruker samme master og det samme skjer der. Det digitale faller liksom litt i sammen. Man sitter med det bestemte inntrykket at her er det klare begrensninger; hit men ikke lenger.
Digital folket er sikkert ikke enig da de fleste sikkert er fornøyd med sitt digitale avspilling system og har ikke muligheten til å få hørt disse direkte kopiene på tape og da blir det slik. Egentlig ok det også så lenge man er fornøyd.
LP`en er bedre, da er man plutselig på klubb, mer kropp fra piano og trommer, blåserne høres ut som blåsere, bass og piano får plutselig luft rundt seg og det blir mer pondus. Alt klinger mer ut og musikken lever. Større og dypere lydbilde, mer naturlig det hele.
Tapen da. Vel, da åpner man en låvedør til sidene og ikke minst bakover, plutselig er bassen kjellertung og ikke minst definert. Det er så mye større det hele, mer plass mellom instrumentene. Cymbaler klinger ut på en mer naturlig og ikke minst luftig måte. Og noe som overrasket meg litt; det var et helt annet attack! Trommer f.eks. stoppet mer plutselig, man skvatt nesten litt til, spesielt når man hadde hørt på CD og LP flere ganger så var dette veldig tydelig.
Men det er også en tydelig 3D som de to andre ikke har, man ser bak musikerne for å si det sånn. Det er et klart tyngre fundament på tape enn de andre to.
Dbl. sjekket med overdommeren, spilte fra alle tre uten å si fra hvilken, det var ingen tvil; Tape =luft og dynamikk! Det hele låter klart mer autentisk. Mer kropp. Der man sitter med inntrykket om begrensninger på CD/digitalt så blir det litt motsatt fra tape, da får man litt den no limits følelsen.
Det er ingen tvil om tape er ganske mye bedre enn de andre utgivelsene jeg har, men man har jo denne utgivelsen også på en 45 RPM fra Analoge Production, den er nok bedre enn den vinylen jeg har men min erfaring er at man kan få bedre vinyl lyd men det vil aldri låte som tape uansett.
Det er dette som er erfaringen hver gang jeg gjør dette med tape utgivelser fra det kommersielle markedet der vi vet hvordan det gjøres og fra hvilken kilde det kommer ifra. For det finnes også ting der ute som ikke holder mål. Men det er en annen diskusjon.
Uansett så er Sidewinder kanon musikk som hører hjemme i enhver seriøs jazz samling. Ser 45`eren begynner å bli low stock og stiger i pris....
https://store.acousticsounds.com/d/55654/Lee_Morgan-The_Sidewinder-45_RPM_Vinyl_Record
