- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.881
For tredje lørdag på rad er det klart for mimrekveld med gamle metal-helter, denne gangen i form av det originale metal-bandet; Judas Priest. Som Marius Müller sa da han introduserte bandet på en nattrock fra 80-tallet: hvis du kommer fra Birmingham er det to muligheter for å slippe å jobbe på fabrikken; du kan spille fotball eller du kan begynne i et rockeband.
Det er neppe noen tvil om hva guttene i Priest egnet seg best til. Navnet er jo en smule merkelig, men det er da hentet fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». Det er jo greit å ha en Dylan-ballade for seg. Bandet ble først opprettet i 1967, men det var først da de fikk med seg vokalisten Rob Halfort, den merkelige figuren med den fantastiske stemmen i 1973 at ting begynte å skje.
70-tallet
Debutalbumet Rocka Rolla, med Cola-emblemet litt omskrevet kom i 1974. Dette var psykedelisk progrock med innslag av hardrock. Dette er et smalt album som ikke ligner særlig på noe annet bandet har gitt ut, og det ble heller aldri noen særlig suksess.
Men allerede på deres andre album, Sad Wings Of Destiny fra 1976, var det velkjente metal-soundet godt innarbeidet. Dette er en av mine favorittplater innenfor metal, og på mange måter er dette malen for hvordan god metal skal utføres, med metallisk gitarlyd, to ekstremt samspilte gitarister, fete riff, et på den tiden ufattelig driv, takt- og temaskifter, og ikke minst en vokal som er som skapt for generen, med en lys men kraftig stemme. At Halford var homo var ukjent på denne tiden, men det gjorde naturligvs at tekstene ikke er veldig fokusert om damer. Albumet starter helt fantastisk, med en harmonisk intro av to hvinende gitarer som svært treffsikkert etterhvert beveger seg tostemt nedover mol-skalaen og ender opp i et av tidenes tyngste riff. I tillegg til de helstøpte metal-låtene er det mye eksperimentering på denne plata. Selv om mange mener Black Sabbath, Deep Purple og sågar Led Zeppelin var det første metal-bandet er det min påstand at den første helstøpte metal-plata er Sad Wings Of Destiny. Høydepunkter: Victim Of Changes, The Ripper, Tyrant og Genocide.
På Sin After Sin fra 1977 er metal-stilen mer rendyrket. Denne er mer rett fram og hardere og med kraftigere vokal. Men den når egentlig aldri helt opp mot de beste fra den forrige. Litt spesielt er det også å ta inn en country coverlåt og gjøre den om til matal, på Diamonds And Rust. Men sist de var i Norge ble den spilt som en ballade igjen, med akustiske gitarer, noe som slett ikke er vanlig fra dette bandet. Høydepunkter: Sinner og Diamonds And Rust.
På Stained Class fra 1978 når bandet nye høyder. Den starter med et til denne tiden å være ekstremt tempo på Exciter. Selv om de forrige to albumene var intense går de her enda lengre i å skape intentsitet i musikken, og vokalprestasjonene til Halfort blir stadig bedre. På de fire første platene har de for øvrig brukt fire forskjellige menn bakk slagverket, noe enkelte matalparodiband tydeligvis har fått med seg. Men det er ingen tvil om at det er vokalist Halford og gitaristene K.K Downing og ikke minst Glenn Tipton dette bandet hander om. Kompen holder seg mest i bakgrunnen, og basspillet er vanligvis ganske enkelt men virkningsfullt. Høydepunkt: Exciter, Better By You Better Than Me og Beyond The Realms Of Death.
Ikke spør meg hvorfor men i England heter dette albumet fra 1987 Killing Machine, mens ellers heter den Hell Bent For Leather. Med dette albumet gjør bandet en dramatisk vending. Bandet har virkelig begynt å bli populært, og her serveres musikk som er ment å ta dem til nye høyder, med et litt mer spiselig uttrykk for et større publikum, med låter som Hell Bent For Leather, Evening Star, Take On The World og The Green Manalishi. Det er naturligvis delte meninger om dette var riktig vei å gå. Her begynner bandet også å tenke mer image, bestående av lær og nagler, noe som har vært en del av bandets varemerke siden. Høydepunkter: Hell Bent For Learher, The Green Manalishi og Running Wild.
Unlished In The East fra 1979 er bandets første livealbum, med 13 av bandets beste låter fire foregående albumene. Hvor mye live dette er kan som vanlig diskuteres, men dette albumet lukter det svidd av, og bandet begynner å nå opp blandt de store. Etter min mening er dette den beste matal-plata noen sinne. Her står høydepunktene i kø, men de absolutte favoritter er Exciter, Running Wild og Victim Of Changes.
80-tallet
Med British Steel fra 1980 tok det virkelig av for Judas Priest, hvor de ble en del av The New Wave Of British Heavy Metal, sammen nye band som kom dette året, bl.a. Iron Maiden, Saxon og Def Leppard. Her lyktes bandet med popbasert metal, og fikk et par hits med Breaking The Law og Living After Midnight. Høydepunkt i tillegg til disse var Metal Gods, som også bandet senere ble kalt av tilhengerne. Sammen med album fra samme år som AC/DCs Back In Black, debutalbumet til Iron Maiden, Motorheads Ace Of Spades, Saxons Wheels Of Steel, for å nevne noen var de med å danne en stilart som tok over for punken som den mest populære blandt opprørsk ungdom, og ble løsningen for alle oss som ikke var overvettes glad i disco på den tiden.
Point Of Entry fra 1981 var el langt steg i feil retning. Låtene var ikke av vanlig kvalitet og intensitenen manglet. Høydepunkter: Heading Out To The Highway og Desert Plains.
Med Screaming For Vengeance setter de imidlertid skapet tilbake på plass. Dette er den mest solide Priest-platene, tyngre, hardere, fetere riff og villere vokal, men også gjennomgående bedre låter enn noen gang. Denne viser storhet og bandet er her på toppen av karrieren. Åpningen på dette albumet brukes vanligvis som åpning på konsertene. Høydepunkt: Electric Eye, Riding On The Wind, tittellåten og You've Got Another Thing Coming, som de fikk en stor hit med.
Fra Live Aid i 1985:
Defenders Of The Faith fra 1984 er nesten på høyde med den forrige, og har mye av det samme uttrykket, og nye sterke låter og de fikk et par store hits med Freewheel Burning og Love Bites. Høydepunkter: The Sentinel, Love Bites og Some Heads Are Gonna Roll.
Turbo fra 1986 var Priests svar på puddelrocken. Her reiser de inn i en blindgate, med nytt sound og ny stil i retning glamrock. Bandet skiftet ut en del av sitt publikum med denne plata, og fikk flere hits, med tittellåten, Locked In, Parental Guidance og Rock You All Around The World. Høydepunkt: Turbo og Out In The Cold.
priest...live! fra 1987 oppsummerer 80-tallet på en glimrende måte, og viser her at de, som alle andre band i denne genren, gjør seg best på scenen. Dette var egentlig et perfekt tidspunkt å gå ut et dobbelt live-album. Høydepunkter: Breaking The Law, Love Bites og You've Got Anoher Thing Comin'.
Ram It Down fra 1988 markerer at The New Wave og British Heavy Metal er i ferd med å strande. Her går bandet tilbake til den gamle metal-stilen, men låtene er svake og dette er bandets dårligste plate så langt. Likevel får de en hit med en metal-versjon av coverlåten Johnny B. Goode. Spør meg ikke hvorfor. Høydepunkt: I'm A Rocker.
Painkiller fra 1990 er en langt bedre plate, men det var for sent. På dette tidspunktet hadde jeg mistet interessen for min del, både for Judas Priest og Heavy Metal, bortsett fra de gode gamle platene, naturligvis. Etter denne var Halford utslitt og forlot bandet, og ga ut noen plater med bandene Two, Fight og Halford. Han ble erstattet av en annen vokalist og Priest ga ut noen nye album. Disse har jeg ikke hørt.
Comeback
I 2005 var Halford tilbake igjen og de ga ut Angel Of Retribution. Her er magien fra gamle dager tilbake igjen, og det kan tyde på at bandet har tenkt å eldes med en viss verdighet. Låtene er riktignok av variabel kvalitet, men det finnes en og annen godbiten på denne, men jeg har litt vanskelig for å begynne å høre metal igjen for egen del. Det får holde å dette innom noen konserter med gamle metal-guder av og til. Det er fortsatt morsomt. Men kjøresten min, som ikke hadde noe forhold til Priest fra før, elsker dette albumet.
Om to uker kommer bandet med en dobbel cd med 23 nye låter rundt profeten Nostradamus. Denne kan man også få som Deluxe Book Edition, og om ikke det er nok kommer den også som Super Deluxe Box Set Edition, som i tillegg til 2 cd har de samme låtene på 3 stk LP. Slå den! Uansett, det skal bli morsomt å se Metal Gods igjen, selv om de nærmer seg 60 år de også. 8)
Det er neppe noen tvil om hva guttene i Priest egnet seg best til. Navnet er jo en smule merkelig, men det er da hentet fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». Det er jo greit å ha en Dylan-ballade for seg. Bandet ble først opprettet i 1967, men det var først da de fikk med seg vokalisten Rob Halfort, den merkelige figuren med den fantastiske stemmen i 1973 at ting begynte å skje.
70-tallet
Debutalbumet Rocka Rolla, med Cola-emblemet litt omskrevet kom i 1974. Dette var psykedelisk progrock med innslag av hardrock. Dette er et smalt album som ikke ligner særlig på noe annet bandet har gitt ut, og det ble heller aldri noen særlig suksess.
Men allerede på deres andre album, Sad Wings Of Destiny fra 1976, var det velkjente metal-soundet godt innarbeidet. Dette er en av mine favorittplater innenfor metal, og på mange måter er dette malen for hvordan god metal skal utføres, med metallisk gitarlyd, to ekstremt samspilte gitarister, fete riff, et på den tiden ufattelig driv, takt- og temaskifter, og ikke minst en vokal som er som skapt for generen, med en lys men kraftig stemme. At Halford var homo var ukjent på denne tiden, men det gjorde naturligvs at tekstene ikke er veldig fokusert om damer. Albumet starter helt fantastisk, med en harmonisk intro av to hvinende gitarer som svært treffsikkert etterhvert beveger seg tostemt nedover mol-skalaen og ender opp i et av tidenes tyngste riff. I tillegg til de helstøpte metal-låtene er det mye eksperimentering på denne plata. Selv om mange mener Black Sabbath, Deep Purple og sågar Led Zeppelin var det første metal-bandet er det min påstand at den første helstøpte metal-plata er Sad Wings Of Destiny. Høydepunkter: Victim Of Changes, The Ripper, Tyrant og Genocide.
På Sin After Sin fra 1977 er metal-stilen mer rendyrket. Denne er mer rett fram og hardere og med kraftigere vokal. Men den når egentlig aldri helt opp mot de beste fra den forrige. Litt spesielt er det også å ta inn en country coverlåt og gjøre den om til matal, på Diamonds And Rust. Men sist de var i Norge ble den spilt som en ballade igjen, med akustiske gitarer, noe som slett ikke er vanlig fra dette bandet. Høydepunkter: Sinner og Diamonds And Rust.
På Stained Class fra 1978 når bandet nye høyder. Den starter med et til denne tiden å være ekstremt tempo på Exciter. Selv om de forrige to albumene var intense går de her enda lengre i å skape intentsitet i musikken, og vokalprestasjonene til Halfort blir stadig bedre. På de fire første platene har de for øvrig brukt fire forskjellige menn bakk slagverket, noe enkelte matalparodiband tydeligvis har fått med seg. Men det er ingen tvil om at det er vokalist Halford og gitaristene K.K Downing og ikke minst Glenn Tipton dette bandet hander om. Kompen holder seg mest i bakgrunnen, og basspillet er vanligvis ganske enkelt men virkningsfullt. Høydepunkt: Exciter, Better By You Better Than Me og Beyond The Realms Of Death.
Ikke spør meg hvorfor men i England heter dette albumet fra 1987 Killing Machine, mens ellers heter den Hell Bent For Leather. Med dette albumet gjør bandet en dramatisk vending. Bandet har virkelig begynt å bli populært, og her serveres musikk som er ment å ta dem til nye høyder, med et litt mer spiselig uttrykk for et større publikum, med låter som Hell Bent For Leather, Evening Star, Take On The World og The Green Manalishi. Det er naturligvis delte meninger om dette var riktig vei å gå. Her begynner bandet også å tenke mer image, bestående av lær og nagler, noe som har vært en del av bandets varemerke siden. Høydepunkter: Hell Bent For Learher, The Green Manalishi og Running Wild.
Unlished In The East fra 1979 er bandets første livealbum, med 13 av bandets beste låter fire foregående albumene. Hvor mye live dette er kan som vanlig diskuteres, men dette albumet lukter det svidd av, og bandet begynner å nå opp blandt de store. Etter min mening er dette den beste matal-plata noen sinne. Her står høydepunktene i kø, men de absolutte favoritter er Exciter, Running Wild og Victim Of Changes.
80-tallet
Med British Steel fra 1980 tok det virkelig av for Judas Priest, hvor de ble en del av The New Wave Of British Heavy Metal, sammen nye band som kom dette året, bl.a. Iron Maiden, Saxon og Def Leppard. Her lyktes bandet med popbasert metal, og fikk et par hits med Breaking The Law og Living After Midnight. Høydepunkt i tillegg til disse var Metal Gods, som også bandet senere ble kalt av tilhengerne. Sammen med album fra samme år som AC/DCs Back In Black, debutalbumet til Iron Maiden, Motorheads Ace Of Spades, Saxons Wheels Of Steel, for å nevne noen var de med å danne en stilart som tok over for punken som den mest populære blandt opprørsk ungdom, og ble løsningen for alle oss som ikke var overvettes glad i disco på den tiden.
Point Of Entry fra 1981 var el langt steg i feil retning. Låtene var ikke av vanlig kvalitet og intensitenen manglet. Høydepunkter: Heading Out To The Highway og Desert Plains.
Med Screaming For Vengeance setter de imidlertid skapet tilbake på plass. Dette er den mest solide Priest-platene, tyngre, hardere, fetere riff og villere vokal, men også gjennomgående bedre låter enn noen gang. Denne viser storhet og bandet er her på toppen av karrieren. Åpningen på dette albumet brukes vanligvis som åpning på konsertene. Høydepunkt: Electric Eye, Riding On The Wind, tittellåten og You've Got Another Thing Coming, som de fikk en stor hit med.
Fra Live Aid i 1985:
Defenders Of The Faith fra 1984 er nesten på høyde med den forrige, og har mye av det samme uttrykket, og nye sterke låter og de fikk et par store hits med Freewheel Burning og Love Bites. Høydepunkter: The Sentinel, Love Bites og Some Heads Are Gonna Roll.
Turbo fra 1986 var Priests svar på puddelrocken. Her reiser de inn i en blindgate, med nytt sound og ny stil i retning glamrock. Bandet skiftet ut en del av sitt publikum med denne plata, og fikk flere hits, med tittellåten, Locked In, Parental Guidance og Rock You All Around The World. Høydepunkt: Turbo og Out In The Cold.
priest...live! fra 1987 oppsummerer 80-tallet på en glimrende måte, og viser her at de, som alle andre band i denne genren, gjør seg best på scenen. Dette var egentlig et perfekt tidspunkt å gå ut et dobbelt live-album. Høydepunkter: Breaking The Law, Love Bites og You've Got Anoher Thing Comin'.
Ram It Down fra 1988 markerer at The New Wave og British Heavy Metal er i ferd med å strande. Her går bandet tilbake til den gamle metal-stilen, men låtene er svake og dette er bandets dårligste plate så langt. Likevel får de en hit med en metal-versjon av coverlåten Johnny B. Goode. Spør meg ikke hvorfor. Høydepunkt: I'm A Rocker.
Painkiller fra 1990 er en langt bedre plate, men det var for sent. På dette tidspunktet hadde jeg mistet interessen for min del, både for Judas Priest og Heavy Metal, bortsett fra de gode gamle platene, naturligvis. Etter denne var Halford utslitt og forlot bandet, og ga ut noen plater med bandene Two, Fight og Halford. Han ble erstattet av en annen vokalist og Priest ga ut noen nye album. Disse har jeg ikke hørt.
Comeback
I 2005 var Halford tilbake igjen og de ga ut Angel Of Retribution. Her er magien fra gamle dager tilbake igjen, og det kan tyde på at bandet har tenkt å eldes med en viss verdighet. Låtene er riktignok av variabel kvalitet, men det finnes en og annen godbiten på denne, men jeg har litt vanskelig for å begynne å høre metal igjen for egen del. Det får holde å dette innom noen konserter med gamle metal-guder av og til. Det er fortsatt morsomt. Men kjøresten min, som ikke hadde noe forhold til Priest fra før, elsker dette albumet.
Om to uker kommer bandet med en dobbel cd med 23 nye låter rundt profeten Nostradamus. Denne kan man også få som Deluxe Book Edition, og om ikke det er nok kommer den også som Super Deluxe Box Set Edition, som i tillegg til 2 cd har de samme låtene på 3 stk LP. Slå den! Uansett, det skal bli morsomt å se Metal Gods igjen, selv om de nærmer seg 60 år de også. 8)
