- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.456
- Antall liker
- 6.873
Så er det dags for mine barndoms største helter, Kiss. Enda mer nostalgi, med andre ord. Desverre er det bare halvparten av originalmedlemmene som nå skjuler seg bak maskene. Resten er bare gode kopier. Spesielt sologitarist Ace Frehley blir et savn. Selv om han ofte sto litt i bakgrunnen holdt han mye av bandets sjel i sin Les Paul. Men bassist og demon Gene Simmons er selvutnevnt asshole, synes det er for dyrt å ha ham med. Men over til musikken. Bandet har drevet på i 35 år, så her vil jeg bare rakst gå innom de første platene, fra da jeg interesserte meg for bandet.
Begynnelsen
Debutalbumet fra starten av 1974 er knallsterkt, en samling klassikere rett og slett. Sannsynligvis blir det bare 3 låter fra denne som ikke blir spilt på denne turneen. Desverre er lydbildet litt for tamt til at det kler bandet. Dette er rett fram rock and roll, med enkle gitarriff, et solid driv og fokus på refrengene. Simmons og Stanley skriver de fleste låtene, og synger på egne låter, stort sett. Beatles var deres idoler, må vite. Høydepunkter: Strutter, Cold Gin og et av bandets beste låter gjennom tidene: Black Diamond, som starter som en ballade, går over i ren metal med trommeslager Peter Criss' hese og ville vokal, og avslutter med taktfaste drønn. Denne brukes gjerne som avslutning på konsertene,supplert med eksplosjoner og fyrverkeri, og plattformer som stiger opp på scenen med bandmedlemmer oppå.
Oppfølgeren Hotter Than Hell fra samme år er mer eksperimentell, og spriker litt i alle retninger. Sondet er fortsatt litt tamt, og låtene ikke like gode som debuten. Høydepunkter: Tittellåten, Let Me Go Rock & Roll og Watchin' You.
Dressed to Kill fra 1975 fortsetter der de forrige slapp. Denne plata er variabel, og inneholder en av bandets mest kjente låter, Rock And Roll All Nite, som gir bandet et utpreget parypreg. Låtene handler stort sett som de foregående om damer, jenter og kvinnfolk. Høydepunkter: Room Service, C'mon And Love Me og Rock And Roll All Nite
Alive! fra 1975 er bandes første livealbum, og her har soundet et helt annet liv enn studioplatene så langt. Ingen tvil om at dette er et liveband. Albumet inneholder de beste låtene fra de tre første platene, og måten de fremstår på er etter mal av Uriah Heeps legendariske live-album fra et par år tidlgiere. Stanley framstår som frontfigur som prater mellom låtene, og står i sentrum på scenen. Men Simmons har det sterkeste imaget, og tar også mye oppmerksomhet. Criss og Frehley kommer mer i bakgrunnen. Men sistnevntes soloer er meget spesielle, med en personlig stil som gir bandet en ekstra dimensjon. Med dette albumet slo bandet endelig igjennom, og regnes av mange som bandets beste. Sannsynlgvis spiller de igjennom hele denne plata på konsertene nå, og bare ekstranummeret inneholder nyere låter. Ganske sært... høydepunkter: Let me Go Rock & Roll, Black Diamond og Rock And Roll All Nite.
Storhetstiden
Destroyer fra 1976 markerer et skille i musikken. Låtene er mer gjennomarbeidet og avansert, uten å forlate fokuset på refrengene. Humoren fra tidligere er borte og erstattet av et mer solid superstjernepreg. De virker mer utlinærmelige. I mine øyne er dette bandets beste plate. Låtene har mer særpreg og er gjennomgående bra. Balladen Beth med og av Criss blir bandets første hit, med strykere og greier. Dette er langt unna det meste annet bandet har gjort, og folk flest trodde det var en Rod Steward-låt. Høydepunkter: Detroit Rock City, God Of Thunder, Beth og Shout It Out Loud.
Rock And Roll Over fra samme år er en videreføring av stilen fra den forrige, og er et jevnere album, men ikke fullt så gode låter. Høydepunter: I Want You, Ladies Room og Hard Luck Woman. Sistnevnte nok en ballade med Criss, men denne gangen skrevet av Stanley, som ikke syntes Criss kom opp med gode nok låter selv.
Love Gun fra 1977 fortsetter i samme stilen. Dette blir bandets største salgssuksess. Dette er men første plate av bandet, og jeg elsket denne plata. Skulle likt å vite hvor mange ganger jeg hørte den. Jeg var 10 år da den kom. Perfakt alder for å like rockere med masker og drakter og flammer og alt som var gøy. De hade jo in image som ingen andre var i nærheten av. Men det er klart - neppe det helt store for mer seriøse musikklyttere, som gjerne ønsker et videre fokus i tekstene enn damer og sex. På denne platen kommer også første låt hvor Frehley synger, Shock Me. Dermed var alle fire representert på den fronten. Høydepunkter: I Stole Your Love, Christine Sixteen og Love Gun. Sistnevnte min favorittlåt fra Kiss.
Nok en gang slipper de et dobbelt live-album etter tre nye studioinnspillinger, med låter fra disse. Men selv om låtene er bedre enn på den første er innspillingene og lyden på denne så dårlig at den med fordel kan forbigås i stillhet. Siste side inneholder 5 nye studioinspilte låter, men de er heller ikke gode nok til å berge plata.
Soloplatene
Criss og Frehlet fikk få låter med på platene, og var slett ikke lykkelig med det. De ønsket derfor begge å gi ut soloplater. Stanley og Simmons ønsket også å vise en mer personlig side enn de gjorde i Kiss. Resultatet ble at de ga dem ut som Kiss-plater med navnene som platetittel. Paul Staney skrev de fleste og beste låtene for bandet, og gir her ut et jevnt godt album, uten det vanlige hitpreget. Dette er en mer personlig plate, og en man gjerne kan sette på for å høre musikk, uten å være i party-humør. Høydepunkter: Tonight You Belong To Me, Take Me Away og Hold Me Touch Me.
Gene Simmons sitt album starter veldig bra med Radioaactive, men ellers er det her pent lite å skrive hjem om, og det hele avsluttes med When You Wish Upon A Star. God Jul! høydepunkter: Radioactive, Livin In Sin og See Yu Tonite.
Peter Criss leverer en plate på det jevne, med straight rock og mange ballader, med sin særegne hese stemme. Bra album, men ikke mer. Høydepunkter: Tossin' And Turnin', That's The Kind Of Sugar Papa Likes og Hooked On Rock & Roll.
Stanley og Simmons hadde lite til overs for det Ace Frehley kom opp med av låter. Skeptiske satte de seg ned og hørte igjennom albumet. Etterpå satt de bare helt stille og så på hverandre, inntil Paul utbrøt: He did it! Litt sjokkert måtte de se at Ace solgte klart mest og fikk den eneste hiten fra soloplatene, med New York Groove, skrevet av hetmaker Russ Ballard. Dette er uten tvil en av de mest rocka Kiss-platene, og medførte at Ace fikk en bedre posisjon i bandet. Han gjorde alt på plata selv, utenom slagverk.
Nedturen
Dynasty fra 1979 markerte nok et stilskifte, denne gangen i retning pop og disco. Her er hiten I Was Made For Loving You. Plutseilg likte jentene i klassen Kiss, og da var det slett ikke moro lenger. Jeg splte de gamle platene i stedet. Høydepunkter: I Was Made For Lovin' You, Sure Know Someting og Charisma.
På Unmasked fra 1980 tar de for første gang av maska, men hey! de har jo masker under også. Nok en pop-plate, men denne gangen er låtene bedre, og Ace har skrevet tre av dem, hvilket betyr litt mer rock, i det minste. Høydepunkter: Shandi, Talk To Me og Naked City
The Elder fra 1981 er et konseptalbum. Filmmusikk uten film. Nok et steg i feil retning. I tillegg knaker bandet i sammenføyningene. Peter Criss har forlatt skuta, og er erstattet av Eric Carr, som gir bandet nytt driv, men det er ikke nok til å berge denne. Høydepunkter: Dark Light, A World Without Heroes og Escape From The Island.
Dette var den siste plata jeg kjøpte. Ace slet med alkoholproblemer og var siden med bare som assosiert medlem og forlot bandet. Bare unntaksvis kom det gode låter fra Paul Stanley som holdt bandet delvis flytende. Maskene ble tatt av og jeg hadde passert 16 år. Riktignok hadde de en vellyket reunoin, med nytt studioplate, Psycho Circus, men med unntak av tittellåten fra Stanley og den obligatoriske fra Ace er det ikke mye gammel storhet igjen. Men live var de nå kanskje bedre enn noen sinne. Bortsett fra at Criss var ujevn. Det ble ofte for tamt. og når farvell-turneen aldri endte ga Ace og Peter etterhvert opp, og ble erstattet av Eric Singer som tok over slagverket etter at Carr døde av kreft. Ace ble erstattet av Tommy Thayer, som var Ace i et Kiss cover band. De gjør sikekrt en god jobb, men...
Begynnelsen
Debutalbumet fra starten av 1974 er knallsterkt, en samling klassikere rett og slett. Sannsynligvis blir det bare 3 låter fra denne som ikke blir spilt på denne turneen. Desverre er lydbildet litt for tamt til at det kler bandet. Dette er rett fram rock and roll, med enkle gitarriff, et solid driv og fokus på refrengene. Simmons og Stanley skriver de fleste låtene, og synger på egne låter, stort sett. Beatles var deres idoler, må vite. Høydepunkter: Strutter, Cold Gin og et av bandets beste låter gjennom tidene: Black Diamond, som starter som en ballade, går over i ren metal med trommeslager Peter Criss' hese og ville vokal, og avslutter med taktfaste drønn. Denne brukes gjerne som avslutning på konsertene,supplert med eksplosjoner og fyrverkeri, og plattformer som stiger opp på scenen med bandmedlemmer oppå.
Oppfølgeren Hotter Than Hell fra samme år er mer eksperimentell, og spriker litt i alle retninger. Sondet er fortsatt litt tamt, og låtene ikke like gode som debuten. Høydepunkter: Tittellåten, Let Me Go Rock & Roll og Watchin' You.
Dressed to Kill fra 1975 fortsetter der de forrige slapp. Denne plata er variabel, og inneholder en av bandets mest kjente låter, Rock And Roll All Nite, som gir bandet et utpreget parypreg. Låtene handler stort sett som de foregående om damer, jenter og kvinnfolk. Høydepunkter: Room Service, C'mon And Love Me og Rock And Roll All Nite
Alive! fra 1975 er bandes første livealbum, og her har soundet et helt annet liv enn studioplatene så langt. Ingen tvil om at dette er et liveband. Albumet inneholder de beste låtene fra de tre første platene, og måten de fremstår på er etter mal av Uriah Heeps legendariske live-album fra et par år tidlgiere. Stanley framstår som frontfigur som prater mellom låtene, og står i sentrum på scenen. Men Simmons har det sterkeste imaget, og tar også mye oppmerksomhet. Criss og Frehley kommer mer i bakgrunnen. Men sistnevntes soloer er meget spesielle, med en personlig stil som gir bandet en ekstra dimensjon. Med dette albumet slo bandet endelig igjennom, og regnes av mange som bandets beste. Sannsynlgvis spiller de igjennom hele denne plata på konsertene nå, og bare ekstranummeret inneholder nyere låter. Ganske sært... høydepunkter: Let me Go Rock & Roll, Black Diamond og Rock And Roll All Nite.
Storhetstiden
Destroyer fra 1976 markerer et skille i musikken. Låtene er mer gjennomarbeidet og avansert, uten å forlate fokuset på refrengene. Humoren fra tidligere er borte og erstattet av et mer solid superstjernepreg. De virker mer utlinærmelige. I mine øyne er dette bandets beste plate. Låtene har mer særpreg og er gjennomgående bra. Balladen Beth med og av Criss blir bandets første hit, med strykere og greier. Dette er langt unna det meste annet bandet har gjort, og folk flest trodde det var en Rod Steward-låt. Høydepunkter: Detroit Rock City, God Of Thunder, Beth og Shout It Out Loud.
Rock And Roll Over fra samme år er en videreføring av stilen fra den forrige, og er et jevnere album, men ikke fullt så gode låter. Høydepunter: I Want You, Ladies Room og Hard Luck Woman. Sistnevnte nok en ballade med Criss, men denne gangen skrevet av Stanley, som ikke syntes Criss kom opp med gode nok låter selv.
Love Gun fra 1977 fortsetter i samme stilen. Dette blir bandets største salgssuksess. Dette er men første plate av bandet, og jeg elsket denne plata. Skulle likt å vite hvor mange ganger jeg hørte den. Jeg var 10 år da den kom. Perfakt alder for å like rockere med masker og drakter og flammer og alt som var gøy. De hade jo in image som ingen andre var i nærheten av. Men det er klart - neppe det helt store for mer seriøse musikklyttere, som gjerne ønsker et videre fokus i tekstene enn damer og sex. På denne platen kommer også første låt hvor Frehley synger, Shock Me. Dermed var alle fire representert på den fronten. Høydepunkter: I Stole Your Love, Christine Sixteen og Love Gun. Sistnevnte min favorittlåt fra Kiss.
Nok en gang slipper de et dobbelt live-album etter tre nye studioinnspillinger, med låter fra disse. Men selv om låtene er bedre enn på den første er innspillingene og lyden på denne så dårlig at den med fordel kan forbigås i stillhet. Siste side inneholder 5 nye studioinspilte låter, men de er heller ikke gode nok til å berge plata.
Soloplatene
Criss og Frehlet fikk få låter med på platene, og var slett ikke lykkelig med det. De ønsket derfor begge å gi ut soloplater. Stanley og Simmons ønsket også å vise en mer personlig side enn de gjorde i Kiss. Resultatet ble at de ga dem ut som Kiss-plater med navnene som platetittel. Paul Staney skrev de fleste og beste låtene for bandet, og gir her ut et jevnt godt album, uten det vanlige hitpreget. Dette er en mer personlig plate, og en man gjerne kan sette på for å høre musikk, uten å være i party-humør. Høydepunkter: Tonight You Belong To Me, Take Me Away og Hold Me Touch Me.
Gene Simmons sitt album starter veldig bra med Radioaactive, men ellers er det her pent lite å skrive hjem om, og det hele avsluttes med When You Wish Upon A Star. God Jul! høydepunkter: Radioactive, Livin In Sin og See Yu Tonite.
Peter Criss leverer en plate på det jevne, med straight rock og mange ballader, med sin særegne hese stemme. Bra album, men ikke mer. Høydepunkter: Tossin' And Turnin', That's The Kind Of Sugar Papa Likes og Hooked On Rock & Roll.
Stanley og Simmons hadde lite til overs for det Ace Frehley kom opp med av låter. Skeptiske satte de seg ned og hørte igjennom albumet. Etterpå satt de bare helt stille og så på hverandre, inntil Paul utbrøt: He did it! Litt sjokkert måtte de se at Ace solgte klart mest og fikk den eneste hiten fra soloplatene, med New York Groove, skrevet av hetmaker Russ Ballard. Dette er uten tvil en av de mest rocka Kiss-platene, og medførte at Ace fikk en bedre posisjon i bandet. Han gjorde alt på plata selv, utenom slagverk.
Nedturen
Dynasty fra 1979 markerte nok et stilskifte, denne gangen i retning pop og disco. Her er hiten I Was Made For Loving You. Plutseilg likte jentene i klassen Kiss, og da var det slett ikke moro lenger. Jeg splte de gamle platene i stedet. Høydepunkter: I Was Made For Lovin' You, Sure Know Someting og Charisma.
På Unmasked fra 1980 tar de for første gang av maska, men hey! de har jo masker under også. Nok en pop-plate, men denne gangen er låtene bedre, og Ace har skrevet tre av dem, hvilket betyr litt mer rock, i det minste. Høydepunkter: Shandi, Talk To Me og Naked City
The Elder fra 1981 er et konseptalbum. Filmmusikk uten film. Nok et steg i feil retning. I tillegg knaker bandet i sammenføyningene. Peter Criss har forlatt skuta, og er erstattet av Eric Carr, som gir bandet nytt driv, men det er ikke nok til å berge denne. Høydepunkter: Dark Light, A World Without Heroes og Escape From The Island.
Dette var den siste plata jeg kjøpte. Ace slet med alkoholproblemer og var siden med bare som assosiert medlem og forlot bandet. Bare unntaksvis kom det gode låter fra Paul Stanley som holdt bandet delvis flytende. Maskene ble tatt av og jeg hadde passert 16 år. Riktignok hadde de en vellyket reunoin, med nytt studioplate, Psycho Circus, men med unntak av tittellåten fra Stanley og den obligatoriske fra Ace er det ikke mye gammel storhet igjen. Men live var de nå kanskje bedre enn noen sinne. Bortsett fra at Criss var ujevn. Det ble ofte for tamt. og når farvell-turneen aldri endte ga Ace og Peter etterhvert opp, og ble erstattet av Eric Singer som tok over slagverket etter at Carr døde av kreft. Ace ble erstattet av Tommy Thayer, som var Ace i et Kiss cover band. De gjør sikekrt en god jobb, men...
