Trenden. Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg har begynt å høre på vinyl igjen, og kommer til følgende:
- Jeg har standardrepertoaret godt inndekt på cd/ HDD, og er det noe nytt jeg ønsker å høre på er veien kort til Prestos strømmetjeneste. Det har gjort meg "forvent", eller kanskje heller det engelske "jaded", mht utvalg og kvalitet, og det er sjelden noen som helst form for spenning involvert, så disse filene går og surrer uten noen som helst innsats; uten at jeg trenger lee på et øyelokk - og det blir faktisk kjedelig. Unntak finnes selvsagt, det er mye Jazz o l som kan vekke for en stund. Noe klassisk kommer jo også, som kan gi det berømte tuppet i ræva, men det er langt mellom dem.
- Vinyl: Man må jo ihvertfall røre på legemet ca hvert 20. minutt... Og så er ritusen i seg selv på en måte tilfredsstillende, i alle fall mer enn bare å trykke ørkesløst på pc-en.
- Kjøper man bruktvinyl blir det enda mer innsats - Vaske/ stelle, legge inn på Discogs, følge med på stiftbruken, opp for å sjekke om det serieklikket er en skade i vinylen, eller kun et flak flass etterlatt av tidligere eier... Bla gjennom bunkene hos brukthandleren, har jeg den der fra før? Er den bedre enn den jeg har?
Kort sagt, vinylen aktiverer mer av sinnet enn den feilfrie digitalgjengivelsen, som kan lulle meg inn i kjedsommelighetens uutholdelige letthet.
Slik ser nå jeg det akkurat her og nå; i morra er sannsynligvis meningen endret.
- Jeg har standardrepertoaret godt inndekt på cd/ HDD, og er det noe nytt jeg ønsker å høre på er veien kort til Prestos strømmetjeneste. Det har gjort meg "forvent", eller kanskje heller det engelske "jaded", mht utvalg og kvalitet, og det er sjelden noen som helst form for spenning involvert, så disse filene går og surrer uten noen som helst innsats; uten at jeg trenger lee på et øyelokk - og det blir faktisk kjedelig. Unntak finnes selvsagt, det er mye Jazz o l som kan vekke for en stund. Noe klassisk kommer jo også, som kan gi det berømte tuppet i ræva, men det er langt mellom dem.
- Vinyl: Man må jo ihvertfall røre på legemet ca hvert 20. minutt... Og så er ritusen i seg selv på en måte tilfredsstillende, i alle fall mer enn bare å trykke ørkesløst på pc-en.
- Kjøper man bruktvinyl blir det enda mer innsats - Vaske/ stelle, legge inn på Discogs, følge med på stiftbruken, opp for å sjekke om det serieklikket er en skade i vinylen, eller kun et flak flass etterlatt av tidligere eier... Bla gjennom bunkene hos brukthandleren, har jeg den der fra før? Er den bedre enn den jeg har?
Kort sagt, vinylen aktiverer mer av sinnet enn den feilfrie digitalgjengivelsen, som kan lulle meg inn i kjedsommelighetens uutholdelige letthet.
Slik ser nå jeg det akkurat her og nå; i morra er sannsynligvis meningen endret.
