Sakset fra et annet forum:
Ureg av hensyn til fam
Meldinger: n/a Da har jeg vært utro
--------------------------------------------------------------------------------
...men følelsen min er ikke dårlig av den grunn. Og faktisk tror jeg heller ikke jeg kommer til å få noen vedvarende psykiske mén av denne hendelsen. Jeg tror ikke engang at samvittigheten vil prege meg nevneverdig
Det går vel automatikk i tankegangen om at det er noe galt med forholdet jeg har med min mann. Men dengang ei... Vi har det kjempefint vi, og det har aldri vært noen tvil - verken før eller etter - om at det kom til å være og forbli oss.
Jeg møtte en annen mann for fire år siden, og jeg ble straks betatt av ham. Forholdet til var ikke fullt så bra da som det er nå, men vi hadde vært et par i flere år allerede. Denne andre mannen viste seg etter hvert å være bifil med mannlig samboer. Vi har lært hverandre godt å kjenne og jobbet nært hverandre i disse årene.
Det var faktisk først i sommer at vi kom i snakk om våre følelser for hverandre. Jeg slo ham straks "fra meg" den gangen for 4 år siden da det viste seg at han hadde samboer, og dessuten fungerte det stadig bedre mellom og meg. Vi har også fått et barn i mellomtiden, noe som har styrket forholdet vårt betydelig - og gjort det til hva det er i dag.
Det var så rart å høre denne mannens historie om hans følelser for meg; en historie som var identisk med min egen. Ingen hadde gjort noen tilnærmelser eller fortalt noe i frykt for å skade eller påvirke motpartens pågående forhold. Men samtidig har vi ikke klart å glemme, og den voldsomme RESPEKTEN for hverandre har økt og tiltatt med årene. Må si jeg var rimelig sjokkert da det faktisk gikk opp for meg hvor likt vi tenkte.
Og ja: Jeg fikk lyst på ham; fikk lyst til å slutte den ringen som jeg føler vi startet for fire år siden. Det var på et tidspunkt da og jeg ikke hadde det så alt for bra, og selv om vi har det nå, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg klarer å se svært isolert på det. Jeg ønsker ikke å skade mitt forhold til .
Jeg ønsker bare å lære denne andre mannen enda bedre å kjenne. Jeg vil kjenne hele kroppen hans; jeg vil leve med det å ha kjent den mot min - og jeg vil leve med minnene. Det vil berike mitt liv, og det vil styrke vårt forhold.
Kanskje er vi hverandres Kjærlighet, som vi allikevel vet at vi aldri vil kunne få. Der er praktiske og familiære hensyn som utelukker det. Og det er i orden. Jeg kan leve med det Men jeg er uendelig glad og takknemlig for at jeg har fått tilbringe et par herlige døgn sammen med ham. Bare han og jeg - uten våre partnere. Og de er lykkelig uvitende, og det skal de forbli. Jeg respekterer hans forhold like høyt som jeg respekterer ham, og vise versa
Jeg vil aldri få ha ham i mitt hverdagsliv. Vi vil aldri få oppleve å få barn sammen eller måtte takle hverdagslige konfrontasjoner og uoverensstemmelser. Men vi har delt noe med hverandre som bare forblir vårt! Og det føltes så utrolig rett og riktig
Once a cheater - always a cheater
Jeg tror ikke det. Jeg tror livet og personlighetene våre er mer komplisert enn som så. Generalisering har aldri vært noe for meg. Jeg lever bare en gang. Jeg har bare ett liv. Dette ene livet har jeg ikke tenkt til å bruke på notorisk utroskap eller ved å såre andre. Men jeg har beriket livet mitt nå. Jeg er glad for det. Jeg er glad jeg kan få sette ord på det jeg med sikkerhet vet at enkelte andre føler; utroskap har ikke bare én side! Det er ikke utelukkende en negativ sak.
En unnskyldning overfor meg selv? Jeg tror faktisk ikke det heller. Dere har ofte omtalt meg som en reflektert person her inne, og det er også sånn jeg oppfattes IRL. Dette er ferdigbearbeidet fra både min og hans side. Vi har dette sammen nå, og akkurat dét gjør meg til en helere person
Ureg av hensyn til fam
Meldinger: n/a Da har jeg vært utro
--------------------------------------------------------------------------------
...men følelsen min er ikke dårlig av den grunn. Og faktisk tror jeg heller ikke jeg kommer til å få noen vedvarende psykiske mén av denne hendelsen. Jeg tror ikke engang at samvittigheten vil prege meg nevneverdig
Det går vel automatikk i tankegangen om at det er noe galt med forholdet jeg har med min mann. Men dengang ei... Vi har det kjempefint vi, og det har aldri vært noen tvil - verken før eller etter - om at det kom til å være og forbli oss.
Jeg møtte en annen mann for fire år siden, og jeg ble straks betatt av ham. Forholdet til var ikke fullt så bra da som det er nå, men vi hadde vært et par i flere år allerede. Denne andre mannen viste seg etter hvert å være bifil med mannlig samboer. Vi har lært hverandre godt å kjenne og jobbet nært hverandre i disse årene.
Det var faktisk først i sommer at vi kom i snakk om våre følelser for hverandre. Jeg slo ham straks "fra meg" den gangen for 4 år siden da det viste seg at han hadde samboer, og dessuten fungerte det stadig bedre mellom og meg. Vi har også fått et barn i mellomtiden, noe som har styrket forholdet vårt betydelig - og gjort det til hva det er i dag.
Det var så rart å høre denne mannens historie om hans følelser for meg; en historie som var identisk med min egen. Ingen hadde gjort noen tilnærmelser eller fortalt noe i frykt for å skade eller påvirke motpartens pågående forhold. Men samtidig har vi ikke klart å glemme, og den voldsomme RESPEKTEN for hverandre har økt og tiltatt med årene. Må si jeg var rimelig sjokkert da det faktisk gikk opp for meg hvor likt vi tenkte.
Og ja: Jeg fikk lyst på ham; fikk lyst til å slutte den ringen som jeg føler vi startet for fire år siden. Det var på et tidspunkt da og jeg ikke hadde det så alt for bra, og selv om vi har det nå, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg klarer å se svært isolert på det. Jeg ønsker ikke å skade mitt forhold til .
Jeg ønsker bare å lære denne andre mannen enda bedre å kjenne. Jeg vil kjenne hele kroppen hans; jeg vil leve med det å ha kjent den mot min - og jeg vil leve med minnene. Det vil berike mitt liv, og det vil styrke vårt forhold.
Kanskje er vi hverandres Kjærlighet, som vi allikevel vet at vi aldri vil kunne få. Der er praktiske og familiære hensyn som utelukker det. Og det er i orden. Jeg kan leve med det Men jeg er uendelig glad og takknemlig for at jeg har fått tilbringe et par herlige døgn sammen med ham. Bare han og jeg - uten våre partnere. Og de er lykkelig uvitende, og det skal de forbli. Jeg respekterer hans forhold like høyt som jeg respekterer ham, og vise versa
Jeg vil aldri få ha ham i mitt hverdagsliv. Vi vil aldri få oppleve å få barn sammen eller måtte takle hverdagslige konfrontasjoner og uoverensstemmelser. Men vi har delt noe med hverandre som bare forblir vårt! Og det føltes så utrolig rett og riktig
Once a cheater - always a cheater
Jeg tror ikke det. Jeg tror livet og personlighetene våre er mer komplisert enn som så. Generalisering har aldri vært noe for meg. Jeg lever bare en gang. Jeg har bare ett liv. Dette ene livet har jeg ikke tenkt til å bruke på notorisk utroskap eller ved å såre andre. Men jeg har beriket livet mitt nå. Jeg er glad for det. Jeg er glad jeg kan få sette ord på det jeg med sikkerhet vet at enkelte andre føler; utroskap har ikke bare én side! Det er ikke utelukkende en negativ sak.
En unnskyldning overfor meg selv? Jeg tror faktisk ikke det heller. Dere har ofte omtalt meg som en reflektert person her inne, og det er også sånn jeg oppfattes IRL. Dette er ferdigbearbeidet fra både min og hans side. Vi har dette sammen nå, og akkurat dét gjør meg til en helere person
