Det har ofte slått meg at svært mange av de poplåtene jeg liker best handler om lengsel. Lengsel etter det som var, det som kunne ha vært, eller lengsel etter det som ikke er der. Så jeg tenkte jeg kunne bidra med 10 (det ble 11 
) låter om dette temaet som alle er fra 60 tallet (let’s face it; vi vet alle at det var da den beste popmusikken ble skrevet), og som 60 år senere fortsatt gjør et sterkt inntrykk på meg og som fortjener å huskes.
“Walk away Renee”. Left Bankes ballade om hun som gikk (the empty sidewalks for me are not the same) er en mektig påminnelse om tomhet og tristesse, og en vidundelig melodi. Originalen har en dypfølt intensitet til tross for at det ikke er all verdens til produksjon. Mest kjent gjennom Four Tops versjon som jeg ikke er så begeistret for. Linda Ronstadt har en vakker versjon
“Hang on to a dream”- Tim Hardin, en av disse plagete genier som ikke fikk et langt liv. En vidunderlig sang – (what can I say, she’s walking away), utallige coverversjoner, men sårheten i originalen er det få som matcher.
«For no one». Paul Mc Cartney. Beatles katalogen kunne vel alene fylt denne listen, men dette er en høydare innen denne sjangeren. (There will be times that things she said will fill your head, you won’t forget her). Paul skriver som regel mer optimistisk enn dette. Enough said.
«Here without you». Gene Clark er en svært undervurdert songwriter, og denne svært tidlige Byrds låten er fortsatt en av de beste de har gjort som ikke er skrevet av Bob Dylan. Handler ikke om tapt kjærlighet, men om å være borte fra den man elsker. (Words in my head keep repeating things that you said when I was with you). Veldig typisk Beatles arrangement, og kanskje den beste låten Beatles aldri skrev. Nydelig og melakolsk sang og Byrds i storform.
«Wild horses» Keith Richards, mitt favoritt Stonesmedlem og en sang over samme tema, sorgen over å måtte reise bort fra den man vil være med. En av Stones aller beste låter, de er best når de ikke leker tøffe gutter (det er litt for lett å gjennomskue). Låten er vel fra 1970 men skitt la gå, close enough, og en liten Byrds kopling er det her også via Gram Parsons. (Faith has been broken, tears must be cried. Let's do some living after love dies)
“Man of the world” Peter Green. Englands beste bluesgitarist og en følsom sjel som til slutt brøt sammen. Hva hjelper det å vinne verden om man ikke har kjærligheten? (I need a good woman to make me feel like every man should). Fantastisk låt som alle bør kjenne ut og inn.
“What becomes of the brokenhearted” Jimmy Ruffin. (When I walk this land of broken dreams, I’ve been thinking of many things, happiness is just an illusion). Trist som f..n, fantastisk produksjon. Ingen grunn til å lete opp coverversjoner. En evig favoritt. Bror til en av Temptations gutta om jeg husker rett.
“Julia”. John Lennons sang til sin døde mor og med referanser til sin nye kjærlighet. Den eneste Beatles innspillingen der John er alene på scenen, og med fingerspill lært av Donovan. Den som tror at John var rockeren i Beatles og Paul fløtepusen har ikke skjønt en dritt. (Half of what I say is meaningless. But I say it just to reach you, Julia)
“If I were a carpenter”. Tim Hardin igjen, utallige coverversjoner hvorav Bobby Darin sin er fin og mest kjent. Er det nå sikkert at du elsker meg nok, et åpent spørsmål – (would you marry me anyway?). Eller har du bare tatt meg for penga? Nydelig sang med klassetekst. Ganske instruktivt å søke opp mange av disse låtene på en strømmetjenste, starte med originalen og deretter bla seg gjennm en del av coverversjonene.
“God only knows” Brian Wilson/ Tony Asher. Beach Boys' klart beste låt, og den sangen Paul McCartney skulle ønske han hadde skrevet, så sier i hvert fall folkloren. Usikkerhet råder, kan jeg klare meg uten deg (God only knows what I'd be without you….If you should ever leave me). Nydelig og utradisjonelle melodilinjer og komplekst arrangement. En av 60 tallets aller beste låter.
“Love that burns”. Peter Green igjen. Hadde tenkt å begrense meg til 10 låter, men denne dypt følsomme bluesen bare rett og slett må med. Og en oppvisning i fabelaktig og følsomt gitarspil uten et eneste krav til flashiness, og uten en eneste overflødig tone -noe som mange gitarister plages med. Snakk om gitar som gråter med sangeren. (Would you love me tomorrow like you say you love me now. When the flames of our flesh have stopped burning and the fire of our love has cooled down). Heartbreak og usikkerhet all over the place.
) låter om dette temaet som alle er fra 60 tallet (let’s face it; vi vet alle at det var da den beste popmusikken ble skrevet), og som 60 år senere fortsatt gjør et sterkt inntrykk på meg og som fortjener å huskes.“Walk away Renee”. Left Bankes ballade om hun som gikk (the empty sidewalks for me are not the same) er en mektig påminnelse om tomhet og tristesse, og en vidundelig melodi. Originalen har en dypfølt intensitet til tross for at det ikke er all verdens til produksjon. Mest kjent gjennom Four Tops versjon som jeg ikke er så begeistret for. Linda Ronstadt har en vakker versjon
“Hang on to a dream”- Tim Hardin, en av disse plagete genier som ikke fikk et langt liv. En vidunderlig sang – (what can I say, she’s walking away), utallige coverversjoner, men sårheten i originalen er det få som matcher.
«For no one». Paul Mc Cartney. Beatles katalogen kunne vel alene fylt denne listen, men dette er en høydare innen denne sjangeren. (There will be times that things she said will fill your head, you won’t forget her). Paul skriver som regel mer optimistisk enn dette. Enough said.
«Here without you». Gene Clark er en svært undervurdert songwriter, og denne svært tidlige Byrds låten er fortsatt en av de beste de har gjort som ikke er skrevet av Bob Dylan. Handler ikke om tapt kjærlighet, men om å være borte fra den man elsker. (Words in my head keep repeating things that you said when I was with you). Veldig typisk Beatles arrangement, og kanskje den beste låten Beatles aldri skrev. Nydelig og melakolsk sang og Byrds i storform.
«Wild horses» Keith Richards, mitt favoritt Stonesmedlem og en sang over samme tema, sorgen over å måtte reise bort fra den man vil være med. En av Stones aller beste låter, de er best når de ikke leker tøffe gutter (det er litt for lett å gjennomskue). Låten er vel fra 1970 men skitt la gå, close enough, og en liten Byrds kopling er det her også via Gram Parsons. (Faith has been broken, tears must be cried. Let's do some living after love dies)
“Man of the world” Peter Green. Englands beste bluesgitarist og en følsom sjel som til slutt brøt sammen. Hva hjelper det å vinne verden om man ikke har kjærligheten? (I need a good woman to make me feel like every man should). Fantastisk låt som alle bør kjenne ut og inn.
“What becomes of the brokenhearted” Jimmy Ruffin. (When I walk this land of broken dreams, I’ve been thinking of many things, happiness is just an illusion). Trist som f..n, fantastisk produksjon. Ingen grunn til å lete opp coverversjoner. En evig favoritt. Bror til en av Temptations gutta om jeg husker rett.
“Julia”. John Lennons sang til sin døde mor og med referanser til sin nye kjærlighet. Den eneste Beatles innspillingen der John er alene på scenen, og med fingerspill lært av Donovan. Den som tror at John var rockeren i Beatles og Paul fløtepusen har ikke skjønt en dritt. (Half of what I say is meaningless. But I say it just to reach you, Julia)
“If I were a carpenter”. Tim Hardin igjen, utallige coverversjoner hvorav Bobby Darin sin er fin og mest kjent. Er det nå sikkert at du elsker meg nok, et åpent spørsmål – (would you marry me anyway?). Eller har du bare tatt meg for penga? Nydelig sang med klassetekst. Ganske instruktivt å søke opp mange av disse låtene på en strømmetjenste, starte med originalen og deretter bla seg gjennm en del av coverversjonene.
“God only knows” Brian Wilson/ Tony Asher. Beach Boys' klart beste låt, og den sangen Paul McCartney skulle ønske han hadde skrevet, så sier i hvert fall folkloren. Usikkerhet råder, kan jeg klare meg uten deg (God only knows what I'd be without you….If you should ever leave me). Nydelig og utradisjonelle melodilinjer og komplekst arrangement. En av 60 tallets aller beste låter.
“Love that burns”. Peter Green igjen. Hadde tenkt å begrense meg til 10 låter, men denne dypt følsomme bluesen bare rett og slett må med. Og en oppvisning i fabelaktig og følsomt gitarspil uten et eneste krav til flashiness, og uten en eneste overflødig tone -noe som mange gitarister plages med. Snakk om gitar som gråter med sangeren. (Would you love me tomorrow like you say you love me now. When the flames of our flesh have stopped burning and the fire of our love has cooled down). Heartbreak og usikkerhet all over the place.
Sist redigert:
