Mulig at flere av dere kjenner denne fra før, men for meg er det en relativt ny oppdagelse:
Det har seg slik at musikk-kritikeren Alex Ross, som skriver i The New Yorker, har en blog med mye insiktsfullt materiale for de som liker å gjøre seg tanker rundt musikk. Det er primært, men ikke utelukkende, klassisk/kunstmusikk det er snakk om, men ikke på en smal og elitistisk måte, heller ikke i form av en stiv og kjedelig dyrking av fortidens store komponister og utøvere. Snarere er det snakk om musikk, ny og gammel, pop og klassisk, som levende kunstform.
Adressen er http://www.therestisnoise.com/
Og jeg anbefaler absolutt alle med snev av musikkinteresse å lese dette essayet, som fungerer som nærmest er en historie om musikkens rolle fra Bach til i dag (f.eks. "The twenties saw a huge change in musics social function. Classical music had given the middle class aristocratic airs; now popular music helped the middle class to feel down and dirty.": http://www.therestisnoise.com/2004/05/more_to_come_6.html
Den nylige Mozart-artikkkelen er også en høydare: http://www.newyorker.com/printables/critics/060724crat_atlarge
Det har seg slik at musikk-kritikeren Alex Ross, som skriver i The New Yorker, har en blog med mye insiktsfullt materiale for de som liker å gjøre seg tanker rundt musikk. Det er primært, men ikke utelukkende, klassisk/kunstmusikk det er snakk om, men ikke på en smal og elitistisk måte, heller ikke i form av en stiv og kjedelig dyrking av fortidens store komponister og utøvere. Snarere er det snakk om musikk, ny og gammel, pop og klassisk, som levende kunstform.
Adressen er http://www.therestisnoise.com/
Og jeg anbefaler absolutt alle med snev av musikkinteresse å lese dette essayet, som fungerer som nærmest er en historie om musikkens rolle fra Bach til i dag (f.eks. "The twenties saw a huge change in musics social function. Classical music had given the middle class aristocratic airs; now popular music helped the middle class to feel down and dirty.": http://www.therestisnoise.com/2004/05/more_to_come_6.html
Den nylige Mozart-artikkkelen er også en høydare: http://www.newyorker.com/printables/critics/060724crat_atlarge