toref skrev:
asbjbo skrev:
En annen innfallsvinkel til forskjellen på levende og hermetisk lyd er et tankeeksperiment: Du går forbi en åpen dør og hører at det kommer musikk ut av den. I løpet av et sekund, kanskje enda fortere, vet du om lyden kommer fra levende musikere eller om den kommer fra boks. Men hvordan vet du det?
Nøyaktig hvordan skal jeg ikke forsøke å forklare riktig enda. Tror ikke jeg skjønner det helt. Men jeg hadde en bemerkelsesverdig opplevelse på Dokkhuset i Trondheim for snart et år siden. For de som ikke har vært der så er det et musikklokale med plass til omlag 200 stoler. En kollega hadde sin disputasfest der og datteren hans som driver med dans hadde oppvisning på scenen. Hun danset til klavermusikk, og alt lyset var rettet mot henne. Vakker dans, og ja, vakker musikk. Jeg kunne bannet på at det var en person som spilte klaver! På et høyt nivå også, som det hørtes ut for meg. Jeg skal ikke utgi meg selv for å ha verken gullører eller andre spesialiserte lydtekniske evner. Det hørtes dog så troverdig ut at jeg ikke engang reflekterte over det annet enn å tenke at det måtte være kjedelig å være så "forvist" som musiker. Sitte der i mørket, liksom. Men når normalt lys kom på igjen viste det seg at musikken kom via PA-anlegget. Dette overrasket meg såpass at jeg altså husker det den dag i dag.
Jeg funderte litt mer på dette "høre gjennom en døråpning"-fenomenet nå i julen. Det som kjennetegner den typen indirekte lyd er at det
bare er romrefleksjoner du hører, ikke direktelyd. Da blir frekvensgangen på hovedaksen i et lyddødt rom bare en liten del av hele bildet. Frekvensgangen 30, 60, 90, 120 og 180 grader på aksen blir også viktige.
De fleste "normale" høyttalere, også mine, har alt annet enn flat eller lineær frekvensgang 60 grader off-axis. Typiske høyttalere er rundtstrålende under 4-500 Hz og blir direktestrålende over det (
"baffle step"). Når man kompenserer for dette for å få flat frekvensgang på aksen, vil det gjerne bli mer enn nok bass off-axis. Dessuten har hvert element en spredningskarakteristikk som stråler smalere av med økende frekvens. Når et begrenset antall elementer skal dekke hele audiobåndet, vil hvert element stråle smalere øverst i frekvensbåndet enn nederst. Off-axis blir dette en "suckout" rett under hver delefrekvens, kanskje ganske mange dB også. Dette gir en nokså unaturlig farging av lyden off-axis.
Musikkinstrumenter har også sine spredningskarakteristikker. Klarinetten, f eks, stråler forover og nedover, reflekteres fra gulvet og spres i rommet. Samtidig stråler den forover fra de hullene som til enhver tid er åpne, slik at strålingsmønsteret endrer seg kontinuerlig med musikken. En trombone stråler der tuten peker, som man skulle forvente av et horn. Men husets trombonist sitter sjelden stille i mange sekunder av gangen. Pianoet står i det minste stille, men vil også stråle ut i rommet på en bestemt måte.
Et vanlig studioopptak som får pianoet til å høres ut som det strekker seg fra høyttaler til høyttaler, vil mildt sagt stråle ut i rommet på en annen måte enn et ekte piano (men det er gøy å høre på fra sweetspot). Selv med gode, naturtro opptak vil alt sammen, vokal og instrumenter, stråles ut på samme måte og få den samme fargingen i romklangen, slik at lyden ut av den åpne døren vil høres håpløst unaturlig ut. Hmmm.
Så, jeg tror jeg vil legge til spredningskarakteristikk på listen. Det er ikke nubbesjans til å gjengi spredningskarakteristikken fra en trombonist som spiller med maur i buksa, men kanskje det ville vært en tanke å legge mer vekt på dette enn hva som er tilfelle med 99% av høyttalerne på markedet. I det minste burde
Dette er selvsagt ikke noe nytt for
Snickers-is, som jeg vet har vært opptatt av dette lenge, eller for
Jorma Salmi,
Franco Serblin eller
Siegfried Linkwitz. Men jeg begynte å forstå litt mer av begrensningene i en "normal" høyttaler. Hmmm, kanskje det blir et høyttalerprosjekt etterhvert, om enn ikke fullt så ambisiøst som Gaia.
