Magnepan må ha god avstand til bakvegg, gjerne en meter eller mer, og en forsterker på minst 100 W. Men den er en lett belastning for forsterkeren, så man trenger ikke så veldig dyr forsterker, bare den gir nok spenningssving og har god lydkvalitet. Og så må man sitte ned og lytte, de skal vinkles svakt innover. Det kan være store forbedringer å hente på å prøve ut forskjellige plasseringer. Dessuten tror jeg det er lurt å velge kabler som ligner på høyttalerens oppbygning, det vil da si type Flatline, gjerne den rimelige 2Flat.
Husk endelig at lyden alltid vil høres annerledes ut på en panelhøyttaler, eller en såkalt åpen baffel dipol. Lyden kommer liksom ikke fra noe, men oppstår foran og bak panelet som trykkbølger, dette kan virke rart til å begynne med, men er faktisk mer realistisk. Siden de fleste ikke er vant med dette, men er "oppfostret" på ordinære kassehøyttalere (les kabinettresonanser) så blir det uvant. Det samme gjelder feks. Carlsson som presenterer et lignende lydbilde, lyden oppstår i rommet. Man bør derfor bruke noen uker på å venne seg til dette, lyden kan virke litt tynn og vektløs, litt uten substans, men veldig frigjort og naturlig, bare hør på stemmer! Det er jo sånn stemmer høres ut når noen snakker til deg i virkeligheten, ikke sant?
Men noe musikk er laget for å gjengis på konserthøyttalere, rett og slett. Der er høyttaleren en del av instrumentet til musikeren. Dette blir skjelden diskutert, det snakkes om at alt skal være så naturtro hele tiden; javel, da mener jeg mye pop, rock, techno, club, dance, etc. absolutt bør spilles på et sett digre JBL rett og slett!
Jeg fikk engang en umiddelbar reaksjon på Magnepan fra en som absolutt ikke kunne noe særlig om hifi, han spilte stort sett ganske hard rock på billige stereoanlegg, kasettspillere etc. og man kunne derfor forvente at han digget lyden fra typiske store kassehøyttalere. Men neida; han digget Magnepan, og syntes dette var det beste han hadde hørt. Det minte han nok på noe han hører i hverdagen, nemlig virkeligheten.