Trekker du denne videre (et godt stykke) så kan man jo si at det ikke finnes dårlige effektforsterkere, bare dårlig matching?
R
Her er du jo inne på noe vesentlig. Det er vel kanskje mer relevant å dele inn egenskapene i 2 grupper:
Klangbalanse er noe man må matche til hverandre. Imidlertid har man her alltid mulighet til å kompensere gjennom kjeden. For eksempel kan man ha et mørktklingende sluttrinn, en nøytral pre og en lystklingende kilde som til sammen gir et rimelig nøytralt signal.
Tilpasningsrelaterte parametre må passe med de direkte tilknyttede komponentene. Det er for eksempel uvesentlig for effekttrinnet hvilke tilpasningsrelaterte parametre kilden krever da disse ikke er koblet direkte sammen. Eksempler på dette er inn/utgangsimpedans osv, effekttrinnenes evne til å drive høyttalerne osv.
En tredje gruppe egenskaper som ikke har noe med matching å gjøre er de rene forvrengningsrelaterte faktorene som harmonisk forvrengning, intermodulasjonsforvrengning, støy osv. Alle disse tilfører ett eller annet med negativt fortegn til signalkjeden. Disse tingene kan man ikke kompensere for ved å legge til noe inverst et annet sted i signalkjeden.
Noen av disse faktorene er også linket til hverandre, men i utgangspunktet kan det være nyttig å se dem adskilt slik som dette da:
Klangbalanse kun har med EQ å gjøre, og man har ikke bare lys, mørk eller nøytral å jobbe med.
Tilpasningsrelaterte faktorer har noe med anvendelighet å gjøre, eller rettere sagt hvilke andre komponenter produktet kan anvendes sammen med.
Ikke matchbare faktorer har med rene kvalitative faktorer å gjøre. Det er jo egentlig svært få forsterkere som ikke er gode nok på dette området, så vi ender faktisk langt på vei opp med matching, matching og atter matching hele veien.
Hvis man da foreløpig setter sin lit til at det kvalitative er på plass, så leter man etter komponenter som passer til hverandre klangmessig, og vektlegger at forforsterkeren skal være egnet til å trekke effekttrinnene, og at effekttrinnene skal være egnet til å trekke høyttalerlasten. Da kan man begynne å sammenlikne. De forskjellene man da sammenlikner på grunnlag av er så små at det kan være heller tvilsomt om man hører forskjell, og langt mindre sannsynlig at man reagerer på det.
Gitt at alt over stemmer vil man jo for eksempel klare seg med den minste NAD-en til en høyttaler med god følsomhet og flat impedanskurve, ja kanskje ikke en gang overgå den.
Imidlertid dukker det opp 2 vesentlige tilpasningsrelaterte faktorer.
-Den ene er at en svak forsterker vil gjøre at høyttalerne produserer mer harmonisk forvrengning, først og fremst lavere harmoniske, men mengdene kan bli ganske store.
-Den andre er at høyttalere med flate impedanskurver finnes ikke. Det er forskjell på hvor vanskelige høyttalere er, men i utgangspunktet må man tenke at en hver høyttaler er tungdreven.
Dette er selvsagt med untak av de aller billigste med pappkasser og plastchassis på elementene osv som har så mange store tapsfaktorer at forsterkerkvaliteter ikke utgjør mer enn 1% av de totale tapsfaktorene.
Derfor vil jeg si at utsagnet ditt er relevant RoDa, med unntak av at evnen til lastkontroll er en essensiell del av det totale forvrengningsbildet.
