Jeg har sett "No Country for Old Men" to ganger på BD, siste gang sammen med kona. Jeg synes den er bra, men ikke nødvendigvis noen soleklar Oscar-vinner. Kona syntes derimot at det ikke var noen god film og at hun ikke skjønte poenget med den.
Jeg tror denne filmen krever at man må frigjøre seg fra den Hollywoodske standardoppskriften på hvordan en story skal bygges opp. For det ER en story der, men den har ikke noen definert begynnelse og den har ikke en "lukket" slutt med det amerikanerne kaller "closure", der alle løse ender er nøstet opp og møysommelig forklart.
Dette er en film som beskriver et miljø, noe den gjør gjennom en sekvens av hendelser som vi mentalt forsøker å få til å passe inn i en standard Hollywoodmal. Men "No Country for Old Men" passer ikke til denne malen. Tittelen på filmen beskriver veldig godt hva filmen handler om. Den handler ikke om storyen som fortelles, den handler om et miljø, et landskap, en verden og om menneskene som lever der. Den forteller en historie uten definert begynnelse og slutt, og det tolker jeg som at det historien viser er et eksempel på en "evighetshistorie", noe som fortsetter og gjentar seg og dermed blir definerende for livet i dette hjørnet av verden.
Er man forberedt på at man får se en miljøskildring mer enn en Hollywoodsk politi og skurk-film, så tror jeg det er enklere å like denne filmen.
Det jeg personlig liker ved den er personskildringene der man ikke har så entydig onde eller entydig gode mennesker. Noen har sagt at personene er endimensjonale. Der er jeg ikke enig. Det er flere dimensjoner til de fleste av karakterene i filmen, og spesielt er det etter min mening interessant med balansen mellom godt og ondt innenfor hver rollefigur, hvordan man trekkes mellom grådighet og det som måtte være moralsk korrekt. Og det er mye av dette som ligger i "No Country for Old Men". Dette er et landskap der hver mann er for seg selv og til syvende og sist ikke kan stole på noen. Jeg synes også det er interessant at de personene som kommer nærmest å være "gode" er de minst prinsippfaste, mens den onde definitivt lever etter helt bestemte og ufravikelige prinsipper. Det mest spennende med filmen er uforutsigbarheten i handlingen. Den som lever her vet aldri hva som venter rundt neste hjørne, men må alltid være forberedt. Det er snakk om en verden der det mest av alt handler om å overleve, det er et land der det ikke er lett å bli gammel og der de gamle ikke passer inn. En hard verden det er spennende å få innblikk i, men godt å stå utenfor.
