Hei, folkens. Jeg er tilbake, og det skyldes faktisk denne månedens plateslipp. Jeg kjøpte Abbey Road i går, og lyttet til den i dag. Og at nyheten om at Paddy er tilbake med et nytt mesterverk er kanskje månedens beste nyhet for meg.
Jeg har vært hengiven digger av Prefab Sprout siden Swoon, og setter nok fremdeles Steve McQueen som min favoritt. Likevel er et vel Andromeda Heights den jeg spiller mest. Utviklingen til det bandet gjør at jeg alltid er like spent når de kommer med noe nytt, og denne gang er jeg enda mer spent enn noensinne.
Som den gode misjonær jeg er har jeg presset Prefab på alle rundt meg. Min svært kritiske bror syntes også Andromeda Heights var kjedelig frem til han hadde hatt den en stund. Først da åpnet den seg for ham. For Prefab er et band som kan bergta med en gang, men som likevel vokser i lengden. Jeg har funnet ut at spesielt Andromeda har den effekten. Den spilles mye en stund, blir så liggende en periode før den igjen finner veien tilbake til spilleren på mer permanent basis.
Paddy er sjef, og jeg er glad at helsen hans fremdeles holder. Og at vi også i fremtiden kan se frem til med spenning at han kommer med nye perler. Jeg forstår de som synes det blir for pent og pyntelig, men det er heller ikke meningen at alle skal like alt. Og det er jo en fordel at platene til Prefab ikke spilles ihjel på radio og alle steder man går på besøk. Det er og blir et band som tilhører menigheten, og slik skal det være i min verden. Så lenge de selger nok til at de får komme med nye plater innimellom så er alt såre vel.