Da får jeg slå et slag for det franske; orgelsymfoniene til Widor er vel av orgel-litteraturens mer kjente verker, særskilt nr. 5 med den berømte toccataen. Suite Gothique av Boëllmann er også et tips med en ditto toccata. Eugène Gigout har også en berømt toccata i b-moll. Effektfullt skrevet, disse komponistene har sansen for både melodi og melodrama, uten at det siste overhodet er ment nedsettende.
Louis James Alfred Lefébure-Wély har komponert musikk i en stil som avviker en del fra de øvrige, nærmest burlesk til tider, og litt utenom hva man i utgangspunktet oppfatter som sakral musikk. Søk på etternavnet på Spotify, der ligger det en del. Sortie i Ess-dur er ett eksempel.
Ellers har man jo alltids Alain og Messiaen. Det rinner meg forresten i hu en historie fortalt av en nyfrelst orgel-tilhenger, husker ikke om det var her på forumet jeg leste det. Første gang han hørte Messiaen hadde han vært til stede på en gudstjeneste, var temmelig fersk mht til orgelmusikk og var følgelig helt uforberedt på stilarten. Hans første innskytelse da musikken startet var å rope på en lege, i det han var overbevist om at organisten hadde fått et illebefinnende, kollapset og blitt liggende over klaviaturet. Fornøyelig illustrasjon, som på sett og vis også er temmelig treffende.
En personlig favoritt blant Bachs verker er Preludium og fuge i Ess-dur Bwv 552.