Placebo, eller varianter av dette, kastes rundt omkring som forklaringer på mangt og meget her på sentralen, spesielt forklaringer på hvorfor vi ikke hører forskjell på ting i blindtester, men mener å høre forskjell på det ikke-blindt. Det er uansett placebo, eller en lignende mekanisme, man vil til livs når man roper opp om blindtester, så vidt jeg har skjønt. Men, det er noe jeg ikke skjønner, så derfor denne posten.
Placebo er et begrep som opprinnelig kommer fra medisinen, så vidt jeg har skjønt. Det brukes om de gangene man får effekt av medisiner, men hvor medisinene ikke har noe virkningsstoff, i.e. de er sukkerpiller. Ergo har de involverte menneskene latt seg "manipulere" til en endring ved å tro at de fikk rett medisin. I sosialpsykologien snakker vi om bl.a holdninger og mye annet rart. Et morsomt funn i sosialpsykologien er at vi alle bærer rundt på kulturelle stereotypier - selv om vi "tror" vi ikke er rasister og har slike fæle fordommer, så er det forskning som har vist at de fleste av oss vil reagere i henhold til kulturelle stereotypier - hvis vi ikke rekker å tenke over det. Studiene som har sett på dette, har jobbet med såkalt subliminal persepsjon, d.v.s. at de f.eks. viser et bilde, et ord, en tegning eller noe i et så kort tidsrom at vi bevisst ikke rekker å oppfatte at bildet er der, selv om hjernen vår får det med seg og reagerer i henhold til det. Tenk ryktene om cola-reklame (eller hva det måtte være) på kino, hvor det vises cola-logoen i så kort tid at vi ikke rekker å se den, men vi merker at vi får lyst på cola.
Slik jeg har forstått denne forskninga, og nå har jeg ikke gått gjennom dette på noen år så det kan jo hende jeg tar feil, men i hvert fall, slik jeg forstår det handler dette om (i tillegg til det jeg skrev over) at vi som mennesker ønsker å få bekreftet vårt verdensbilde, vi er mer interessert i få finne hendelser og ting som støtter vårt verdensbilde enn ikke samt at det skal mer info til for å overbevise oss om at noe vi tror er feil er rett, enn omvendt. Alt dette er rimelig kjent sosialpsykologi og brukes delvis for hva det er verdt for å "overbevise" oss som mener vi hører forskjell på kabler om at det kan vi jo umulig gjøre og at det er noen av de 4-5 mekanismene over (gjerne alle sammen) som spiller inn. "Hjernen kan innbille seg hva som helst", eller varianter av dette, har i perioder gått igjen.
Og jeg sliter litt med dette. For hjernen kan ikke innbille seg hva som helst sånn helt uten videre. Vi kan ikke sette oss ned å bestemme oss for å være hallusinert (selv om vi nok kan provosere fram hallusinasjoner hvis vi går veldig hardt inn for det, men da bør det involvere søvn-, mat- eller væskedeprivasjon, rusmidler e.l.), vi kan ikke ut av ingenting "se" en annen verden enn den vi tror vi så for 5 minutter siden o.s.v. Poenget med de mekanismene referert over er jo at de er tilstede primært for å sørge for stabilitet og kontinuitet i opplevelsen av verden, ikke det motsatte! Disse beskrevne mekanismene handler, i min verden, ikke om at vi kan tro, innbille oss eller få for oss hva som helst - det handler om at hvis vi først har bestemt oss, kan det være vanskelig å endre mening, at vi under gitte forutsetninger kan "tenke" oss mer eller mindre frisk (dog, jeg mener å ha vært borti empiri om placebo-forskning som viste at placebo nok ikke var en spesielt langvarig effekt) og at kulturelle stereotypier er vanskelig å gjøre noe med fordi de er så inngravert i vår karakter.
Jeg ser for meg at blindtesting-gutta begynner å skrive tastaturet varmt om at spesielt dette med opprettholdelsen av stereotypier er poenget med blindtesting, at vi da omgår disse til en viss grad og bare blir redusert til "sansene" (som nå forsåvidt aldri er "ren", uansett, det er jo bestandig persepsjon, ikke sansing, vi forholder oss til) og at vi i blindtestingens vold blir strippet for alle muligheter til å forholde oss til noe annet enn den nakne virkeligheten. Og at hvis det er slik at blindtesting "tar vekk" noe, så må det pr. def. være placebo, for lyden er jo den samme.
Jeg har flere strøtanker knyttet til dette:
1. Den menneskelige oppfatningen av lyd er, på sett og vis, en skjør greie. Øret "tar" et frekvensområde som sin referanse når det hører en lyd og dette området virker å variere for hver gang (slik jeg har skjønt det, correct me if I'm wrong). I tillegg vil jo hva vi lytter etter i stor grad ha noe å si for hva vi hører. O.s.v. I min verden er dette argumenter som kaller for å "teste" ting over lang tid, uten noen konkuransefaktorer e.l., fordi hva vi hører og hvordan vi hører vil forandre seg og at det derfor er et poeng å få et stabilt bilde over tid, ikke bare i en kort blindtestingssekvens. Er jeg på jordet? (Og ja, jeg vet at blindtesting kan gjøres over laaaang tid, men alle forslag til hvordan dette kan gjøres har hørtes jævli knotete ut i min lille verden).
2. Hvor lang/godt utviklet/stabil den aurale hukommelsen og oppmerksomheten er, er også omstridt. Her er det forøvrig et punkt hvor det virker som om vi kunne vært tjent med å skille mellom oppmerksomhet, arbeidshukommelse, korttidshukommelse og langtidshukommelse, bl.a., da hukommelse er veldig langt fra en ens størrelse - og den kan trenes opp. Det nok begrensinger på hvor mye vi kan holde i oppmerksomheten og arbeidshukommelsen, men det er nok heller mindre begrensinger i hva som kan "overføres" til langtidshukommelsen. Men hvordan husker vi lyd og hvor detaljert? Hva vet vi egentlig om dette? Fra mitt studie (psykologi, btw) så husker jeg at vi hadde lite om slike ting, men jeg husker en prof. i kognitiv psykologi som forska på syn og slike ting og det var litt skremmende og isvann-i-blodet-aktig å skjønne hvor kort vi på mange måter var på feltet syn. Jeg tviler av den grunn på at vi er noe lengre på hørsel? Poenget: er det ikke mulig at blindtesting skaper trøbbel fordi vår umiddelbare oppmerksomhet/hukommelse er begrenset og det at hjernen i utgangspunktet virker å være mer tunet til å finne likheter (når ting skal lagres, hvis jeg husker rett?) enn forskjeller, samt det at de fenomene vi lytter etter har små variasjoner, vil ikke dette gjøre at det blir svært vanskelig å skille lyd A fra B og C og D - men uten at dette viser til noe annet enn manglende kognitiv kapasitet/evne? Og overføring til en annen type hukommelse tar tid (og gudene vet hva det gjør med det i overføringa?) og er som således også en vanskelig måte å gjøre det på?
3. Det at vi søker å bekrefte vårt verdensbilde, stemmer. Sånn sett kan det argumenteres for at du hører hva du forventer å høre når du hører en gitt forskjell f.eks. med en kabel. Jeg kan være med på det, når det kommer til organiserte demoer hvor du blir fortalt HVA du kommer til å høre når jeg gjør dette og dette. Jeg kan i hvert fall være med på at det er et godt salgsargument hvis du skal selge noe.
Men: hvis du skal manipulere noen til å høre en forskjell som ikke er der, er det to kjappe måter å gjøre det på, så vidt jeg kan se: den ene er å fortelle personen, på en eller annen måte, hva det er han kommer til å høre, den andre måten er å manipulere individeti en slik retning at de hører noe som er kongruent med deres stereotypier. Det første har jeg allerede beskrevet, det andre betyr at det hadde vært morsomt å designa et eksperiment hvor f.eks. vi skulle teste lakrissnører mot Nordost - og så fortalt subjektet når vi brukte hva. Ville vi da funnet ut av individet oftere hørte "raskere" lyd og "bedre" diskant helt uavhengig av om du faktisk brukte Nordost (så lenge du sa at du brukte Nordost)? Jeg ville gjetta på at vi sannsynligvis kunne ha gjort det.
Poenget mitt er dog noe litt annet: vi kan ikke innbille oss en forskjell vi ikke visste at kunne være der. For min egen del, når jeg dreiv å lekte med kabler fra Analysis Plus i høst, slo dette poenget inn rimelig godt. For jeg ante ingenting om kablene. Hadde knapt nok hørt om merket, ante ikke hvem de var, hva de dreiv med, hvordan de reklamerte for seg, hva som skulle være det spesielle med kablene, ingen-jævla-ting. Jeg bare fikk en komplett kabalsalat til låns og plugga de inn og spilte på dem. Etter ei uke eller så, gikk jeg på nett og begynte å søke rundt etter info om kablene. Det som var så skrekkelig morsomt var at det første reviewet jeg fant beskrev AKKURAT den lyden jeg selv mente å høre - og denne lyden var i en ganska anna retning enn jeg trodde var mulig at kabler kunne gjøre med lyden. Og poenget mitt er derfor: Hvordan kunne jeg innbilt meg noe sånt? Jeg hadde jo ingen fordommer, stereotypier, noe som helst å gå på. Jeg hadde bare de kablene, jeg.
Det jeg syns er så forunderlig er den bastantheten det slås fast at blindtester MÅ være et gode. Og at hvis det er sånn at det ikke høres forskjeller i blindtester, er det et godt argument mot at det ikke finnes forskjeller. Og så trekkes det fram placebo og diverse andre ting som forklaringer på hvorfor vi likevel mener å høre forskjell, spesielt på kabler. Enkelte ganger koplet opp mot "empiri" om at det ikke finnes målbare forskjeller på kabler og ergo kan det i hvert fall ikke være noen forskjell på kabler (det at Kimber, Analysis Plus, Nordost o.a. mener noe annet, at Hi-Fi News hadde en morsom serie artikler for noen år tilbake hvor de mente å kunne påvise forskjell på innbrenning av kabler o.l. avvises som markedspropaganda). Det jeg forsøker å si noe om her, er at jeg tror verden er mer komplisert enn som så.
Det jeg sitter igjen med etter ganske mange år på universitetet med trynet i diverse mer eller mindre kjedelig fagbøker (noen her som noensinne har forsøkt å lese seg opp på fargefilosofi? Jeg sverger at jeg var to skritt unna å sage av meg foten for å slippe unna. For ikke å snakke om tilegnelse av språk og avanserte flytdiagrammer for hvordan dette foregår. Gud bedre.) er to ting: en dyp respekt for hva vitenskapen har funnet ut og ikke minst en enda større respekt for hva vi IKKE vet. Jeg klarer ikke å fri fra meg en litt ekkel følelse av at mange som kaster rundt seg med argumenter om placebo og hjernens innbillingskraft for å forklare ting som forskjeller på kabler strengt tatt ikke heilt vet hva de snakker om. Fordelen til placebo-teori (og de sosialpsykologiske teoriene jeg refererte over) er at de er rimelig lette å begripe. Ulempen til kognitiv psykologi, som ser på sansing, persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse o.l. er at det er jævla vanskelig å forstå seg på, tildels innbyrdes inkongruent, langt i fra ferdig utviklet og dess mer vi later til å vite om ting, dess mer later vi også til ikke å vite.
Er det ikke da mulig å tenke seg at det er greit å bruke placebo og sosialpsykologi som beviser for noe vi ønsker å bevise (at det ikke er forskjell på kabler, f.eks.), mens det å akseptere at det kan hende det er metoden (blind-tester) det er noe feil med ikke er noe som helst hyggelig å ha med å gjøre (det rokker ved verdensbildet vårt, gjør ting mer komplisert enn vi skulle ønsker, krever at vi må lese oss opp på ting langt utenfor rekkevidden for f.eks. Wikipedia o.l.)? Jeg ser i hvert fall for mange fallgruber med blindtesting (og jeg har ikke gått inn i alle her) til å se det som en ne-plus-ultra-metode for å løse ut de store spørsmål om forskjeller eller ikke. Til det er hjernen og mennesket altfor komplisert og vi vet strengt tatt for lite om hva som egentlig skjer i forhold sansing-persepsjon-oppmerksomhet (bevisst eller ubevisst), hukommelse (som langt i fra er en ens størrelse), gjenhenting (som i hvert fall er et uavklart område) og lignende. Og jeg mistenker også at det er lettere å forstå seg på placebo og sosialpsykologi og dermed bruke det som argumenter for noe man sjøl argumenterer for enn å sette seg inn i komplisert, tungrodd og vanskelig kognitiv teori. Men det som er enkelt, er jo ikke nødvendigvis det beste.
Placebo er et begrep som opprinnelig kommer fra medisinen, så vidt jeg har skjønt. Det brukes om de gangene man får effekt av medisiner, men hvor medisinene ikke har noe virkningsstoff, i.e. de er sukkerpiller. Ergo har de involverte menneskene latt seg "manipulere" til en endring ved å tro at de fikk rett medisin. I sosialpsykologien snakker vi om bl.a holdninger og mye annet rart. Et morsomt funn i sosialpsykologien er at vi alle bærer rundt på kulturelle stereotypier - selv om vi "tror" vi ikke er rasister og har slike fæle fordommer, så er det forskning som har vist at de fleste av oss vil reagere i henhold til kulturelle stereotypier - hvis vi ikke rekker å tenke over det. Studiene som har sett på dette, har jobbet med såkalt subliminal persepsjon, d.v.s. at de f.eks. viser et bilde, et ord, en tegning eller noe i et så kort tidsrom at vi bevisst ikke rekker å oppfatte at bildet er der, selv om hjernen vår får det med seg og reagerer i henhold til det. Tenk ryktene om cola-reklame (eller hva det måtte være) på kino, hvor det vises cola-logoen i så kort tid at vi ikke rekker å se den, men vi merker at vi får lyst på cola.
Slik jeg har forstått denne forskninga, og nå har jeg ikke gått gjennom dette på noen år så det kan jo hende jeg tar feil, men i hvert fall, slik jeg forstår det handler dette om (i tillegg til det jeg skrev over) at vi som mennesker ønsker å få bekreftet vårt verdensbilde, vi er mer interessert i få finne hendelser og ting som støtter vårt verdensbilde enn ikke samt at det skal mer info til for å overbevise oss om at noe vi tror er feil er rett, enn omvendt. Alt dette er rimelig kjent sosialpsykologi og brukes delvis for hva det er verdt for å "overbevise" oss som mener vi hører forskjell på kabler om at det kan vi jo umulig gjøre og at det er noen av de 4-5 mekanismene over (gjerne alle sammen) som spiller inn. "Hjernen kan innbille seg hva som helst", eller varianter av dette, har i perioder gått igjen.
Og jeg sliter litt med dette. For hjernen kan ikke innbille seg hva som helst sånn helt uten videre. Vi kan ikke sette oss ned å bestemme oss for å være hallusinert (selv om vi nok kan provosere fram hallusinasjoner hvis vi går veldig hardt inn for det, men da bør det involvere søvn-, mat- eller væskedeprivasjon, rusmidler e.l.), vi kan ikke ut av ingenting "se" en annen verden enn den vi tror vi så for 5 minutter siden o.s.v. Poenget med de mekanismene referert over er jo at de er tilstede primært for å sørge for stabilitet og kontinuitet i opplevelsen av verden, ikke det motsatte! Disse beskrevne mekanismene handler, i min verden, ikke om at vi kan tro, innbille oss eller få for oss hva som helst - det handler om at hvis vi først har bestemt oss, kan det være vanskelig å endre mening, at vi under gitte forutsetninger kan "tenke" oss mer eller mindre frisk (dog, jeg mener å ha vært borti empiri om placebo-forskning som viste at placebo nok ikke var en spesielt langvarig effekt) og at kulturelle stereotypier er vanskelig å gjøre noe med fordi de er så inngravert i vår karakter.
Jeg ser for meg at blindtesting-gutta begynner å skrive tastaturet varmt om at spesielt dette med opprettholdelsen av stereotypier er poenget med blindtesting, at vi da omgår disse til en viss grad og bare blir redusert til "sansene" (som nå forsåvidt aldri er "ren", uansett, det er jo bestandig persepsjon, ikke sansing, vi forholder oss til) og at vi i blindtestingens vold blir strippet for alle muligheter til å forholde oss til noe annet enn den nakne virkeligheten. Og at hvis det er slik at blindtesting "tar vekk" noe, så må det pr. def. være placebo, for lyden er jo den samme.
Jeg har flere strøtanker knyttet til dette:
1. Den menneskelige oppfatningen av lyd er, på sett og vis, en skjør greie. Øret "tar" et frekvensområde som sin referanse når det hører en lyd og dette området virker å variere for hver gang (slik jeg har skjønt det, correct me if I'm wrong). I tillegg vil jo hva vi lytter etter i stor grad ha noe å si for hva vi hører. O.s.v. I min verden er dette argumenter som kaller for å "teste" ting over lang tid, uten noen konkuransefaktorer e.l., fordi hva vi hører og hvordan vi hører vil forandre seg og at det derfor er et poeng å få et stabilt bilde over tid, ikke bare i en kort blindtestingssekvens. Er jeg på jordet? (Og ja, jeg vet at blindtesting kan gjøres over laaaang tid, men alle forslag til hvordan dette kan gjøres har hørtes jævli knotete ut i min lille verden).
2. Hvor lang/godt utviklet/stabil den aurale hukommelsen og oppmerksomheten er, er også omstridt. Her er det forøvrig et punkt hvor det virker som om vi kunne vært tjent med å skille mellom oppmerksomhet, arbeidshukommelse, korttidshukommelse og langtidshukommelse, bl.a., da hukommelse er veldig langt fra en ens størrelse - og den kan trenes opp. Det nok begrensinger på hvor mye vi kan holde i oppmerksomheten og arbeidshukommelsen, men det er nok heller mindre begrensinger i hva som kan "overføres" til langtidshukommelsen. Men hvordan husker vi lyd og hvor detaljert? Hva vet vi egentlig om dette? Fra mitt studie (psykologi, btw) så husker jeg at vi hadde lite om slike ting, men jeg husker en prof. i kognitiv psykologi som forska på syn og slike ting og det var litt skremmende og isvann-i-blodet-aktig å skjønne hvor kort vi på mange måter var på feltet syn. Jeg tviler av den grunn på at vi er noe lengre på hørsel? Poenget: er det ikke mulig at blindtesting skaper trøbbel fordi vår umiddelbare oppmerksomhet/hukommelse er begrenset og det at hjernen i utgangspunktet virker å være mer tunet til å finne likheter (når ting skal lagres, hvis jeg husker rett?) enn forskjeller, samt det at de fenomene vi lytter etter har små variasjoner, vil ikke dette gjøre at det blir svært vanskelig å skille lyd A fra B og C og D - men uten at dette viser til noe annet enn manglende kognitiv kapasitet/evne? Og overføring til en annen type hukommelse tar tid (og gudene vet hva det gjør med det i overføringa?) og er som således også en vanskelig måte å gjøre det på?
3. Det at vi søker å bekrefte vårt verdensbilde, stemmer. Sånn sett kan det argumenteres for at du hører hva du forventer å høre når du hører en gitt forskjell f.eks. med en kabel. Jeg kan være med på det, når det kommer til organiserte demoer hvor du blir fortalt HVA du kommer til å høre når jeg gjør dette og dette. Jeg kan i hvert fall være med på at det er et godt salgsargument hvis du skal selge noe.
Men: hvis du skal manipulere noen til å høre en forskjell som ikke er der, er det to kjappe måter å gjøre det på, så vidt jeg kan se: den ene er å fortelle personen, på en eller annen måte, hva det er han kommer til å høre, den andre måten er å manipulere individeti en slik retning at de hører noe som er kongruent med deres stereotypier. Det første har jeg allerede beskrevet, det andre betyr at det hadde vært morsomt å designa et eksperiment hvor f.eks. vi skulle teste lakrissnører mot Nordost - og så fortalt subjektet når vi brukte hva. Ville vi da funnet ut av individet oftere hørte "raskere" lyd og "bedre" diskant helt uavhengig av om du faktisk brukte Nordost (så lenge du sa at du brukte Nordost)? Jeg ville gjetta på at vi sannsynligvis kunne ha gjort det.Poenget mitt er dog noe litt annet: vi kan ikke innbille oss en forskjell vi ikke visste at kunne være der. For min egen del, når jeg dreiv å lekte med kabler fra Analysis Plus i høst, slo dette poenget inn rimelig godt. For jeg ante ingenting om kablene. Hadde knapt nok hørt om merket, ante ikke hvem de var, hva de dreiv med, hvordan de reklamerte for seg, hva som skulle være det spesielle med kablene, ingen-jævla-ting. Jeg bare fikk en komplett kabalsalat til låns og plugga de inn og spilte på dem. Etter ei uke eller så, gikk jeg på nett og begynte å søke rundt etter info om kablene. Det som var så skrekkelig morsomt var at det første reviewet jeg fant beskrev AKKURAT den lyden jeg selv mente å høre - og denne lyden var i en ganska anna retning enn jeg trodde var mulig at kabler kunne gjøre med lyden. Og poenget mitt er derfor: Hvordan kunne jeg innbilt meg noe sånt? Jeg hadde jo ingen fordommer, stereotypier, noe som helst å gå på. Jeg hadde bare de kablene, jeg.
Det jeg syns er så forunderlig er den bastantheten det slås fast at blindtester MÅ være et gode. Og at hvis det er sånn at det ikke høres forskjeller i blindtester, er det et godt argument mot at det ikke finnes forskjeller. Og så trekkes det fram placebo og diverse andre ting som forklaringer på hvorfor vi likevel mener å høre forskjell, spesielt på kabler. Enkelte ganger koplet opp mot "empiri" om at det ikke finnes målbare forskjeller på kabler og ergo kan det i hvert fall ikke være noen forskjell på kabler (det at Kimber, Analysis Plus, Nordost o.a. mener noe annet, at Hi-Fi News hadde en morsom serie artikler for noen år tilbake hvor de mente å kunne påvise forskjell på innbrenning av kabler o.l. avvises som markedspropaganda). Det jeg forsøker å si noe om her, er at jeg tror verden er mer komplisert enn som så.
Det jeg sitter igjen med etter ganske mange år på universitetet med trynet i diverse mer eller mindre kjedelig fagbøker (noen her som noensinne har forsøkt å lese seg opp på fargefilosofi? Jeg sverger at jeg var to skritt unna å sage av meg foten for å slippe unna. For ikke å snakke om tilegnelse av språk og avanserte flytdiagrammer for hvordan dette foregår. Gud bedre.) er to ting: en dyp respekt for hva vitenskapen har funnet ut og ikke minst en enda større respekt for hva vi IKKE vet. Jeg klarer ikke å fri fra meg en litt ekkel følelse av at mange som kaster rundt seg med argumenter om placebo og hjernens innbillingskraft for å forklare ting som forskjeller på kabler strengt tatt ikke heilt vet hva de snakker om. Fordelen til placebo-teori (og de sosialpsykologiske teoriene jeg refererte over) er at de er rimelig lette å begripe. Ulempen til kognitiv psykologi, som ser på sansing, persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse o.l. er at det er jævla vanskelig å forstå seg på, tildels innbyrdes inkongruent, langt i fra ferdig utviklet og dess mer vi later til å vite om ting, dess mer later vi også til ikke å vite.
Er det ikke da mulig å tenke seg at det er greit å bruke placebo og sosialpsykologi som beviser for noe vi ønsker å bevise (at det ikke er forskjell på kabler, f.eks.), mens det å akseptere at det kan hende det er metoden (blind-tester) det er noe feil med ikke er noe som helst hyggelig å ha med å gjøre (det rokker ved verdensbildet vårt, gjør ting mer komplisert enn vi skulle ønsker, krever at vi må lese oss opp på ting langt utenfor rekkevidden for f.eks. Wikipedia o.l.)? Jeg ser i hvert fall for mange fallgruber med blindtesting (og jeg har ikke gått inn i alle her) til å se det som en ne-plus-ultra-metode for å løse ut de store spørsmål om forskjeller eller ikke. Til det er hjernen og mennesket altfor komplisert og vi vet strengt tatt for lite om hva som egentlig skjer i forhold sansing-persepsjon-oppmerksomhet (bevisst eller ubevisst), hukommelse (som langt i fra er en ens størrelse), gjenhenting (som i hvert fall er et uavklart område) og lignende. Og jeg mistenker også at det er lettere å forstå seg på placebo og sosialpsykologi og dermed bruke det som argumenter for noe man sjøl argumenterer for enn å sette seg inn i komplisert, tungrodd og vanskelig kognitiv teori. Men det som er enkelt, er jo ikke nødvendigvis det beste.
