På nytt har det gått alt for lang tid siden forrige platesmaking. Og atter en gang lover jeg at det ikke skal bli like lang tid til neste korsvei. I mellomtiden kan dere kose dere med et helnorsk knippe utgivelser, med unntak av et innslag av en utenlandsk enkeltartist på et par av platene.
Nils Økland Band – Gjenskinn
Selv om Nils Økland har en ganske formidabel diskografi, er det bare to tidligere utgivelser i regi av Nils Økland Band. Den første var Kjølvatn på ECM i 2015, og den ble etterfulgt av Lysning, utgitt på Hubru i 2017. Begge disse utgivelsene har den samme besetningen, med Rolf-Erik Nystrøm på alt- og baritonsaksofon, Sigbjørn Apeland på Harmonium og Fender Rhodes, Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og elektron ikke, og ikke minst Mats Eilertsen på kontrabass. Og selvfølgelig Nils Økland selv, på Hardingfele og fiolin.
Nils Økland har en veldig særpreget stil på sin fremførelse, med en usentimental- men samtidig inderlig touch. Det er vel neppe særlig dristig å hevde at han har et bein i folkemusikken og et annet i jazz. Og den slags har det en lei tendens til å bli spennende musikk av - svært spennende og nyskapende i tilfellet Nils Økland Band. Det har selvfølgelig også sammenheng med veldig profilerte musikere han har med seg i bandet, som har satt dype spor både i jazz og delvis innen samtidsmusikk.
Også det nyeste albumet Gjenskinn som ble utgitt for en drøy måned siden er utgitt på Hubro, som er det plateselskapet i Grappa musikkforlag som fokuserer på den mest grensesprengende musikken som har et lite- eller litt større snev av folkemusikk.
Etter åpningssporet kommer et av de desiderte høydepunktene på utgivelsen - Framover. Her er det også fristende å hevde at jazz-delen av denne fusjonen får dominere enda litt mer over folkemusikkaspektet enn på mange andre spor, og det hele blir et formidabelt stykke musikk, som blir åpenbar allerede i åpningstaktene. Og det blir umulig å la være å trekke frem Rolf-Erik Nystrøm sine fraser på saksofon. Ellers blir det luftige i utgivelsen ekstra godt eksponert på dette sporet.
Også Morgenkvist er et av mange favorittspor, og her er det utforskende musikk som går nye veier, uten at det nødvendigvis blir vanskelig tilgjengelig av den grunn.
Sporet Kraft må likevel bli min desiderte favoritt på denne plata, med ganske heftige bidrag fra rytmeseksjonen, men også fra Nils Økland selv.
Avslutningsvis må jeg bare trekke frem at med litt fantasi kan man forestille seg at tittelsporet Gjenskinn kan assosieres med et gjenskinn av In a Silent Way. Kanskje er det sånn denne Miles Davis-klassikeren hadde blitt dersom Joe Zawinul hadde spilt fele, og ikke el-piano i 1969? Fascinerende!
Når også lyden på Gjenskinn er i ypperste klasse, er det uunngåelig at denne utgivelsen stikker av med tittelen Ukens Plate til tross for at den ble utgitt i begynnelsen av mars.. For dette er utrolig flott og spennende musikk.....
Les hele platesmakingen med alle 5 album i Audiophile.no
