I denne helgens platesmaking skjedde noe tilsvarende til det som skjedde forrige helg. Jeg hadde i nesten en hel uke bestemt meg for at det var Paavo Järvi sin fantastiske Mahler-tolking som skulle bli kåret til ukens plate, men så var det også denne gangen de samme gamle prog-heltene som skulle spolere det hele på oppløpssiden.
Jon Anderson And The Band Geeks. Live – Perpetual change.
Yesss – dette er ånkli Yes
Rent bortsett fra at det egentlig startet med Yes i 1968, startet det nye eventyret med samarbeidet mellom Jon Anderson og The Band Geeks i 2023. Denne legendariske Yes-vokalisten oppdaget The Band Geeks via podcaster og Youtube, og tok initiativ til et samarbeid. Og at dette skulle vise seg å være et fruktbart samarbeid ble ettertrykkelig bekreftet da de utga et nytt album med ferskt materiale signert Jon Anderson i albumet True for et drøyt halvår siden. Albumet ble varmt omfavnet av gamle prog-helter, og godkjent som et fullblods Yes-album. Og det er ingen liten bragd, for i tillegg til å være unike musikalsk som et band, har Yes hatt mange glitrende instrumentalister som i seg selv har vært musikalske fyrtårn. Og for de fleste dukket The Band Geeks opp fra intet
Utgivelsen
Allerede sommeren 2023 var Jon Anderson på en turne sammen med The Band Geeks, og i august spilte de en konsert i Arcada Theater i St. Charles, Illinois. Denne konserten ble filmet, og det ble også gjort lydopptak som har resultert i den utgivelsen jeg nå skriver om, og som hadde utgivelsesdato 14 mars 2025.
Albumet har ti svært velvalgte låter, og hadde dette vært et vanlig rockeband kunne det kanskje fått plass på en singel LP. Men dette er fullblods prog-rock, der den lengste låten er på nesten 23 minutt. Da må det en trippel LP til for å romme alt, eller en dobbel CD + en tilhørende DVD.
Musikken
Utvalget på Live - Perpetual Change er særdeles velvalgt, og inneholder ingen transportetapper. Av de ti låtene som alle er fra 70-tallet er hele fire fra The Yes Album, inklusiv min favoritt fra det albumet - Starship Trooper. Ellers er det to låter hver fra albumene Fragile og Close to the Edge, samt et hver fra Relayer og Going for the One. De to sistnevnte kommer vi grundigere tilbake til i min gjennomgang av mine tre favorittspor, som også er mine favoritt Yes-låter. Skulle jeg likevel ønsket meg noen endringer, måtte det ha vært at Your Move – I`ve Seen All Good People ble erstattet av Long Distance Runaround fra Fragile.
Heart of the Sunrise
Dette er en av mine tre favorittlåter av Yes, og overgår også Long DIstance Runaround som beste låt på albumet Fragile. Dette var på en måte litt Chris Squire sin show-off, og også i senere tid har han briljert med fantastiske live-versjoner av Heart of the Sunrise. Og noe av det magiske med låten er kontrasten mellom den heftige og ganske aggressive fire minutter lange bassdominerte introen, og den etterfølgende lyriske vokalpassasjen med Jon Anderson.
For bassisten Richie Castellano blir dette selvfølgelig litt som å hoppe etter Chris Squre. Og det er ikke helt det samme som denne prog-legenden som jeg utallige ganger har utropt som tidenes beste prog-bassist. Men du verden så flott det er likevel.
Gates of Delirium (Relayer)
Dette er min kandidat til tidenes beste Yes-låt, selv om det er litt under tvil, og i sterk konkurranse med Awaken. Disse to låtene har diametralt motsatte scener, der Gates p mesterlig vis beskriver en heftig og voldsom krigsscene.
Det er ganske prisverdig at hele dette krigseposet blir gjengitt uten avkortninger, og med interessante tolkinger som er nødvendig med denne helt nye besetningen. Man kan selvfølgelig savne både Steve Howe og Chris Squire i tillegg til Patrik Moraz, men du verden for noen flotte erstattere. Ikke minst gjelder det for bassisten Richie Castellano, som både her og på resten av albumet gjør en fantastisk jobb med å skape noe av den ikoniske bass-sounden til Squire. Det kan til og med høres ut som han bruker en Rickenbacker 4001 for å gjenskape den samme distinkte sounden, som innimellom kan være fristende å kalle en tenor. Det er likevel ikke helt det samme, men det kan det heller ikke bli siden Chris Squire døde for ti år siden.
Den eneste lille irritasjonen på denne tolkingen er faktisk at Jon Andersen selv lager et litt kreativt avvik i melodiføringen i starten, rett etter at timeglasset har rundet treminuttersbøyen. Dette er litt i tråd med det Chris Farlowe har gjort de siste årene på reunionfremførelser av Colosseum-klassikeren Lost Angels. Farlowe har åpenbart gjort det for å kompensere for et sterkt innskrenket toneleie, men jeg er usikker på om det samme gjelder for 80-åringen Jon Anderson. Han holder sin særegne stemme uforskammet godt i hevd, og så var han tross alt rene ungdommen på 79 i gjerningsøyeblikket.
The Band Geeks greier å gjenskape musikalsk dramatikk og magi gjennom hele det lange eposet, inklusiv det punktet der det er fristende å tolke musikken som en avgjørelse til triumferende seier når timeglasset passerer ca. 12:15. Og når den fredsskuende passasjen som også kalles Soon dukker opp etter at røyken og blodtåka har lagt seg.
Jeg foretrekker vel fremdeles studioversjonen fra 1974, men denne tolkingen overgår alle live-utgaver jeg har hørt med ulike inkarnasjoner av Yes. De har ofte manglet den presisjonen som er nødvendig med det komplekse og krevende materialet, og enkelte av dem har også hat veldig dårlig miks. Og så må det bare aksepteres at heller ikke denne utgaven er siste ord i ren lyd, i likhet med studioversjonen fra 1974.
Awaken
I forbindelse med en platesmaking av Yes 50 Live i 2019 skrev jeg at Awaken litt er Rick Wakeman sitt domene. Jeg burde selvfølgelig ha tilføyd Jon Anderson, for selv om Rick Wakeman presterer et utrolig bra tangentspill som har blitt ikonisk, er det egentlig Jon Anderson sin atmosføre som ligger over hele denne komposisjonen. Det er et epos som lefler med åndelige verdier, og det gjennomsyrer hele teksten. Eller egentlig er det samspillet mellom tekst og det musikalske uttrykket. Ikke minst når den instrumentale mellomfasen er tilbakelagt og Jon Anderson kommer tilbake med teksten «Master of Images….» osv er det en musikalsk magi som gjør at man kan bli religiøs av langt mindre.
På den opprinnelige innspillingen av Awaken på albumet Going for the One i 1977 var det benyttet et ekte kirkeorgel. På den tiden var vel egentlig ikke synth-teknologien kommet så langt heller, så det var egentlig ikke noe alternativ med en analog synth. I vår tid er situasjonene en helt annen, men konsertlokalet har et Marr & Colton pipeorgel installert, så det er ikke utenkelig at det er benyttet på Awaken.
Tiden er vel egentlig moden får å gi en rikelig honnør til gitaristen Andy Graziano, som gjør en fantastisk god jobb på hele albumet. Ikke minst på Awaken hadde Steve Howe en veldig flott jobb på gitaren, og Graziano erstatter han godt, men uten å forsøke å imitere. De har en ganske forskjellig personlig stil på gitaren, og det er helt ok. Steve Howe er vel egentlig ikke lenger helt den gitaristen han en gang var heller, og det må vi kunne tilgi han med en alder som nærmer seg 78.
Lyden på Live – Perpetual Change
Nå har jeg lyttet gjennom hele dette to timer lange albumet to-tre ganger, og det som jeg i starten betraktet som en veldig problematisk lydkvalitet, har vokst på meg. Nå er Yes ikke kjent for en utsøkt lyd på alle sine utgivelser, og sånn sett er dette ikke et ukjent fenomen. Det er mange flotte passasjer med veldig god og åpen lyd. Ikke minst Jon Anderson sin vokal blir godt gjengitt. Det er likevel en gjennomgående hardhet i mange av sporene som jeg kunne greid meg godt uten.
Det er også en del av bildet at denne platesmakingen blir foretatt på et nettopp ankommet testanlegg – se nedenfor.
Oppsettet
Lytteoppsettet denne gangen består av en Marantz Model M1 strømmeforsterker og et par Polk R200. Begge disse produktene er på test. Albumet er strømmet på TIDAL, via HEOS
Ukens plate
Denne gangen snek det jeg for enkelhets skyld velger å kalle Yes seg foran Gustav Mahler i kåringen av tittelen Ukens Plate. Jeg var lenge litt i tvil, og var blant annet samtidig i tvil om Live – Perpetual Change fortjener en sekser på terningen, som Järvi sin tolking av Mahlers femte utvilsomt fortjener. Men etter lengre lytteøkt ble jeg klar over at det musikalske kvalitetene må gå foran lydkvaliteten, og både sekseren og kåringen til Ukens plate falt på plass.
Les heler platesmakingen med alle fem utgivelsene hos Audiophile.no
