Denne gangen var det flere LPer som sto for tur. Det har kommet til så mange LPer at jeg har valgt å utsette dem til neste gang, da det blir en Vinyl Spesial av platesmakingen. Men det er så mye spennnende og flott norsk musikk i dagens platesmaking at det ble mye telling på knappene for å kåre en vinner av tittelen Ukens Plate
Chrome Hill – This is Chrome Hill
Bandet Damp ble til Chrome Hill i 2008, og har til nå utgitt tre album. Samtidig med navneskiftet i 2008 endret de også musikalsk stil over fra akustisk til mer elektrifisert musikk. Og selv om de er oppført i folkeregisteret som et jazzband, er det nærliggende å hente frem ulike rockeavskygninger hvis man skal gjøre et iherdig forsøk på å sette musikken i en bås. Og så må vi for all del ikke gjøre den feilen å få assosiasjoner til 60- og 70-tallets ulike inkarnasjoner av jazzrock. Fra BS&T/Chicago til 70-talls Miles Davis, Mahavishnu, Weather Report og Return to Forever. Verden har gått videre, og det har også grensetraktene mellom jazz og rock. Her snakker vi mer om en slags punk-jazz.
Men vi må selvfølgelig presentere gjengen. Asbjørn Lerheim trakterer ulike gitarer, og fremstår som en frontfigur i Chrome Hill. Roger Arntzen spiller bass, og ble omtalt av skribentkollega Stig Arne i hans artikkel fra Osafestivalen i 2019, der han spilte i Alf Cranner sitt team.
Trommeslageren Torstein Lofthus har både Stig Arne og jeg skrevet om tidligere, i forbindelse med Elephant9 sitt album og Hedvig Mollestad sitt album Ekhidna. Samt fremførelsen av det samme materialet på Vossajazz i 2019
Og sist men ikke minst har vi Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett. Han har krysset mitt tastatur på et par andre utgivelser det siste året. Sist for et par måneder siden på den flotte utgivelsen Bashing Mushrooms med I.P.A, men også på Solo for Trio høsten 2019.
Selv om det er helt uproblematisk å gjenkjenne den helt ferske This is Chrome Hill fra der de startet i 2008, har det helt åpenbart vært en musikalsk utvikling i løpet av de fire albumene. Nr. 2 Country of Lost Borders var det albumet som kanskje var mest gitardominert, med en atmosfære litt influert av surrealistisk western.
Bandet selv presenterer stilen på This Is Chrome Hill som Jazzrock Noir, og mener også at musikken er sterkt japansk influert etter utallige turneer der gjennom årene. Det som uansett er åpenbart, er at musikken er mørk med en tidvis dirty sound. Og utrolig spennende! Tittelen som Ukens Album tildeles etter målfoto med et par andre utgivelser på denne platesmakingen.
Les hele platesmakingen av alle de fem platene hos Audiophile.no
