Ja, frisoloering er selve kongen av ekstremsport. Konsekvensen av et fall er fatalt sålenge du er over en viss høyde. Dermed må utøverne redusere risikoen ved å senke sannsynligheten for at noe går galt - enten ved å operere lavt, eller ved gjentatt øving og innstudering av bevegelsene. Alle ble forbauset over det Patrick Edlinger gjorde på 80-tallet. De visste derimot ikke hvor mange ganger han hadde gått ruta på forhånd. I Dan Osmans tilfelle var han muligens blitt så trygg at han regnet sannsynligheten for ulykke som minimal. De fleste andre ville ha tatt forholdsregler ved å bruke dobbelt tau.
Skikjørere og snowboardere som Håkonsen kan bare til en viss grad redusere de objektive risikoene. Ukjent terreng, snøras, fall osv er alltid sannsynlig faktorer som kan påvirke utfallet. Det de vil gjøre er å redusere tiden de er eksponert for risiko. De fleste ekstremnedfarter er jo ikke så langvarige som Håkonsens.
En av de flotteste stuntene jeg vet om er forøvrig Philippe Petits balansering på stram line mellom tårnene på World Trade Center i 1974. Et vakkert og eksistensielt vågestykke. Har dessverre ikke fått sett filmen om ham.