Inspirert av Lyngens tråd om U2, lager jeg en om R.E.M, et av mine store favorittband. Jeg omtaler studioalbumene kronologisk her og avslutter med diverse andre samlinger som kan være verd en lytt.
Murmur (1983)
Ei gjennomført bra plate med mange bra melodier. Bandet får virkelig fem sitt særpreg med ei dunkel stemning, men likevel lett og melodiøst og med snedige gitarriff. Høydepunkt: Radio free Europe, Talk about the passion, Perfect circle og Shaking through. Poeng: 8/10
Reckoning (1984)
Ikke like jevn som Murmur, men det absolute høydepunktet So. Sentral rain er kanskje bandets aller fineste låt. Den fengende (Dont og back to) Rockville er også ei av de låtene de har med det mest melodiøse drivet. Poeng: 7/10
Fables of the reconstruction (1985)
Et litt lysere album hvor Mike Mills boltrer seg med mandolin og banjo i tillegg til at han korer på flere av låtene. Da blir det ikke like melankolsk og mørkt som når Stipe synger alene. Et høydepunkt er Green grow the rushes og. Poeng: 7/10
Lifes rich pageant (1986)
Her er det mer rock, og de trøkker til fra første øyeblikk med store tempo og gitar-riff i Begin the begin og These days før de roer ned med den smellvakre Fall on me. Deretter et litt mer ujevnt album. Poeng: 6/10
Document (1987)
Ei plate stappfull med klangfulle rocklåter. Med hits som The one I love og Its the end of the world as we know it blir dette albumet bandets andre gjennombrudd etter Murmur. Poeng: 7,5/10
Green (1988)
Etter dette albumet er det åpenbart for alle at dette bandet har tenkt å ta verden med storm. Med de knalltøffe låtene Stand, Orange crush og Turn you innside out trøkker de skikkelig til med fengende rytmer, koring. En utblåsning som de virkelig setter seg i respekt med. Og midtveis i albumet kommer den melodiøse World leader pretend som stilmessig er en slags forgjenger til Losing my religion. Poeng: 10/10
Out of time (1991)
Denne plata går rett til topps verden over, og det er ikke uten grunn. Det er mange som kritiserer dette albumet for å være kommersielt, men her er det faktisk mange muntre og gode melodier. Det er renere linjer enn tidligere, og dette gjør plata mer tilgjengelig. Losing my religion og Near whild heaven er flotte. Den virkelige perlen på dette albumet er likevel den mer lavmælte Country feedback. Poeng: 9/10
Automatic for the people (1992)
Her er det mer lavmelt igjen. Mandolinene og Mills koring er langt på vei lagt vekk. Tempoet er skudd ned og med låter som Drive og Everybody hurts låter det mørkere og mer pompøst. Men albumet er veldig variert og har låter med mer driv også slik som The sidewinder sleeps, den countryaktige Monty got a raw deal og Man on the moon. Try not to breathe og Nightswimming viser mye av den innadvendte og tenksomme siden av R:E.M. Høydepunktet kommer til slutt i form av den mørke, melodiøse Find the river. Poeng: 10/10
Monster (1994)
Etter å ha satt lytteren i hvilepuls med Automatic prøver de her igjen å lage rock ala Green. Selv om den er godt produsert og har en del fengende melodier har den ikke den samme kvaliteten i låtmarerialet som nettopp Green. Preget av dødsfallet til Curt Cobain skriver de Let me in som er albumets høydepunkt. Poeng: 7/10
New adventure in hifi (1996)
Mens alle albumene til nå har et eget utttrykk og særpreg, er denne plata litt vanskeligere å gripe. En blanding av alt de har gjort til nå. Leave er det absolutt høydepunktet. Poeng: 6/10
Up (1998)
Trommeslageren Bill Berry som skrev mange av bandets store hits har forlatt bandet pga. hjerteproblemer. Her eksperimenterer de med maskintrommer, og de greier ikke å slippe seg løs helt som før. Noen fine låter er det riktignok, men ikke mer enn et helt greit album. Høydepunktet kommer når de dropper trommer og lar pianoet gjøre jobben i At my most beautiful. Poeng: 4/10
Reveal (2001)
Her er de friskere igjen og med låter som The lifting, Ive been high, All the way to Reno og Imitation of life viser de at de fortsatt kan lage fengende musikk. Likevel en følelse av at jeg har hørt det før. Poeng: 5/10
Around the sun (2004)
Selv om åpningssporet Leaving New York er fint, er nok dette det minst nødvendige albumet i rekka. Poeng: 3/10
Accelerate (2008)
De kan da enda lage god musikk, for denne plata er det fart i! Living well is the best revenge, Supernatural Superserious og Accellerate trøkker til. Albumet har også en av de vakreste låtene deres noensinne i den nydelige Hollow Man! Poeng: 6/10
Samlinger:
Dead letter office (1987)
En samling med B-sides, låter som ikke ble med på de første albumene deres. Her har de en honnør til The velvet underground, med å ta med deres There she goes again og Pale blue eyes. Felles interesse for nettopp det bandet var noe av det som knyttet R.E.M-gutta sammen ved oppstarten. Selv om kvaliteten varierer her, er dette likevel et viktig album for samlere. Deres første EP, Chronic town fra 1982, utgjør nemlig de fem siste sporene her. Poeng: 4/10
Automatic box (1993)
Fire plater med ulikt innhold. Disc1 heter Vocal tracs og her er det en et par virkelig flotte låter som ikke fikk plass på Automatic for the people. Låta Fretless hadde virkeig fortjent plass på et studioalbum! Disc2 inneholder fem intrumentals. På Disc3 finner vi fire cover-låter med vakre versjoner av "Arms of Love" (Robyn Hitchcock) og "Dark Globe" (Syd Barrett). Den avsluttes med en versjon av Leonard Cohens First we take Manhattan som er tøffere enn originalen! Disc4 inneholder flere B-sides, men det er på disc 1 og 3 høydepunktene på boxen ligger. Poeng: 7/10
In the attic
Enda ei plate med alternative innspillinger. Ei fin samling fra siste halvdel av 80-tallet, men mest for samlere ettersom det meste er utgitt i originalversjoner før. Poeng: 5/10
In time
Primært et samlealbum, men et par nye låter er det også, i tillegg til noen andre versjoner av noen av tidligere låter. Dette har de nok gjort for å få også fansen til å kjøpe den. Den eneste samleplata som samler det meste av karrieren deres, og dermed plata å kjøpe for den som ikke har mye fra før.
Eponymous
Samleplate fra 1980-talllet (IRS-årene). Hvis du ikke vil kjøpe albumene fra perioden, er denne et must! Det fins to plater til, The best of R.E.M fra 1993 og Singles som inneholder omtrent det samme.
Murmur (1983)
Ei gjennomført bra plate med mange bra melodier. Bandet får virkelig fem sitt særpreg med ei dunkel stemning, men likevel lett og melodiøst og med snedige gitarriff. Høydepunkt: Radio free Europe, Talk about the passion, Perfect circle og Shaking through. Poeng: 8/10
Reckoning (1984)
Ikke like jevn som Murmur, men det absolute høydepunktet So. Sentral rain er kanskje bandets aller fineste låt. Den fengende (Dont og back to) Rockville er også ei av de låtene de har med det mest melodiøse drivet. Poeng: 7/10
Fables of the reconstruction (1985)
Et litt lysere album hvor Mike Mills boltrer seg med mandolin og banjo i tillegg til at han korer på flere av låtene. Da blir det ikke like melankolsk og mørkt som når Stipe synger alene. Et høydepunkt er Green grow the rushes og. Poeng: 7/10
Lifes rich pageant (1986)
Her er det mer rock, og de trøkker til fra første øyeblikk med store tempo og gitar-riff i Begin the begin og These days før de roer ned med den smellvakre Fall on me. Deretter et litt mer ujevnt album. Poeng: 6/10
Document (1987)
Ei plate stappfull med klangfulle rocklåter. Med hits som The one I love og Its the end of the world as we know it blir dette albumet bandets andre gjennombrudd etter Murmur. Poeng: 7,5/10
Green (1988)
Etter dette albumet er det åpenbart for alle at dette bandet har tenkt å ta verden med storm. Med de knalltøffe låtene Stand, Orange crush og Turn you innside out trøkker de skikkelig til med fengende rytmer, koring. En utblåsning som de virkelig setter seg i respekt med. Og midtveis i albumet kommer den melodiøse World leader pretend som stilmessig er en slags forgjenger til Losing my religion. Poeng: 10/10
Out of time (1991)
Denne plata går rett til topps verden over, og det er ikke uten grunn. Det er mange som kritiserer dette albumet for å være kommersielt, men her er det faktisk mange muntre og gode melodier. Det er renere linjer enn tidligere, og dette gjør plata mer tilgjengelig. Losing my religion og Near whild heaven er flotte. Den virkelige perlen på dette albumet er likevel den mer lavmælte Country feedback. Poeng: 9/10
Automatic for the people (1992)
Her er det mer lavmelt igjen. Mandolinene og Mills koring er langt på vei lagt vekk. Tempoet er skudd ned og med låter som Drive og Everybody hurts låter det mørkere og mer pompøst. Men albumet er veldig variert og har låter med mer driv også slik som The sidewinder sleeps, den countryaktige Monty got a raw deal og Man on the moon. Try not to breathe og Nightswimming viser mye av den innadvendte og tenksomme siden av R:E.M. Høydepunktet kommer til slutt i form av den mørke, melodiøse Find the river. Poeng: 10/10
Monster (1994)
Etter å ha satt lytteren i hvilepuls med Automatic prøver de her igjen å lage rock ala Green. Selv om den er godt produsert og har en del fengende melodier har den ikke den samme kvaliteten i låtmarerialet som nettopp Green. Preget av dødsfallet til Curt Cobain skriver de Let me in som er albumets høydepunkt. Poeng: 7/10
New adventure in hifi (1996)
Mens alle albumene til nå har et eget utttrykk og særpreg, er denne plata litt vanskeligere å gripe. En blanding av alt de har gjort til nå. Leave er det absolutt høydepunktet. Poeng: 6/10
Up (1998)
Trommeslageren Bill Berry som skrev mange av bandets store hits har forlatt bandet pga. hjerteproblemer. Her eksperimenterer de med maskintrommer, og de greier ikke å slippe seg løs helt som før. Noen fine låter er det riktignok, men ikke mer enn et helt greit album. Høydepunktet kommer når de dropper trommer og lar pianoet gjøre jobben i At my most beautiful. Poeng: 4/10
Reveal (2001)
Her er de friskere igjen og med låter som The lifting, Ive been high, All the way to Reno og Imitation of life viser de at de fortsatt kan lage fengende musikk. Likevel en følelse av at jeg har hørt det før. Poeng: 5/10
Around the sun (2004)
Selv om åpningssporet Leaving New York er fint, er nok dette det minst nødvendige albumet i rekka. Poeng: 3/10
Accelerate (2008)
De kan da enda lage god musikk, for denne plata er det fart i! Living well is the best revenge, Supernatural Superserious og Accellerate trøkker til. Albumet har også en av de vakreste låtene deres noensinne i den nydelige Hollow Man! Poeng: 6/10
Samlinger:
Dead letter office (1987)
En samling med B-sides, låter som ikke ble med på de første albumene deres. Her har de en honnør til The velvet underground, med å ta med deres There she goes again og Pale blue eyes. Felles interesse for nettopp det bandet var noe av det som knyttet R.E.M-gutta sammen ved oppstarten. Selv om kvaliteten varierer her, er dette likevel et viktig album for samlere. Deres første EP, Chronic town fra 1982, utgjør nemlig de fem siste sporene her. Poeng: 4/10
Automatic box (1993)
Fire plater med ulikt innhold. Disc1 heter Vocal tracs og her er det en et par virkelig flotte låter som ikke fikk plass på Automatic for the people. Låta Fretless hadde virkeig fortjent plass på et studioalbum! Disc2 inneholder fem intrumentals. På Disc3 finner vi fire cover-låter med vakre versjoner av "Arms of Love" (Robyn Hitchcock) og "Dark Globe" (Syd Barrett). Den avsluttes med en versjon av Leonard Cohens First we take Manhattan som er tøffere enn originalen! Disc4 inneholder flere B-sides, men det er på disc 1 og 3 høydepunktene på boxen ligger. Poeng: 7/10
In the attic
Enda ei plate med alternative innspillinger. Ei fin samling fra siste halvdel av 80-tallet, men mest for samlere ettersom det meste er utgitt i originalversjoner før. Poeng: 5/10
In time
Primært et samlealbum, men et par nye låter er det også, i tillegg til noen andre versjoner av noen av tidligere låter. Dette har de nok gjort for å få også fansen til å kjøpe den. Den eneste samleplata som samler det meste av karrieren deres, og dermed plata å kjøpe for den som ikke har mye fra før.
Eponymous
Samleplate fra 1980-talllet (IRS-årene). Hvis du ikke vil kjøpe albumene fra perioden, er denne et must! Det fins to plater til, The best of R.E.M fra 1993 og Singles som inneholder omtrent det samme.
. Flott gjennomgang og karakterene virker fornuftige etter hvordan jeg husker albumene. Automatic (10/10) og det noe mer ujevne Out of Time (9?) er deres beste ja. Nå fikk jeg lyst til å lytte litt mere på de albumene jeg kjenner minst. Særlig Green siden den karakteren overrrasket mest. Trodde kanskje Monster skulle få en karakter høyere. Enig i at Reveal og særlig Up er deres dårligste.
