Reiserapport fra San Sebastian

[vredensgnag]

Det er godt å få ørene ut i virkeligheten. VredensFrydensgnag er nå i Baskerland, i vakre og på mange måter ubeskrivelige San Sebastian.
Her begynte en månedslang musikkfestival i forgårs, og i kveld er det premiere på Carmina Burana. Gårsdagens generalprøve var imponerende, etter forlydender. Selv var jeg på "bassreferansekontroll" i katedralen til Den gode hyrde.

Her kan dere se subwooferne.



Europas orgelmiljø (det finnes, nytt for meg, men det finnes!) er samlet i San Sebastian til Orgelsyklusen, der kjente og nye verk fremføres i byens mange kirker. Rikdom fra fiske og industri har muliggjort orgelekstravaganser som har holdt liv i byggekunsten over hele kontinentet.

Til glede for de mange orgelprofessorer og -studenter i salen hadde man gjort noe jeg ikke har sett før, storskjerm som viste arbeid på klaviatur og fotpedaler, sett ovenfra, fra siden og med fotkamera.
Verkene som ble fremført krevde ulik innsats. På verket Epiphania - som jeg aldri har hørt før - kunne jeg telle hele tre par hender i arbeid, i tillegg til to meget travle føtter.
Dette verket ble under innledningen presentert slik: fra urtiden, mens planeten er i skapelsesprosessen, og før havet blir til. (Y el mar no existe ya.)
Man kan levende forestille seg hva man skal høre, før det spilles - og akkurat dette verket satte steinmurene i svingninger - så nå har jeg bassreferanse.

Nærbilde på fotarbeid, mens håndverket ses i det lille bildet. Bilderegissøren vekslet ivrig mellom disse.



Men hva kan man si om nyere orgelverk? Ytterst selvrefererende musikk, med lydorgier. Kveldens siste verk hadde en lengre introduksjon enn verkets varighet, der komponisten ønsket å fortelle om hva tanken var med musikken. Nå er jeg på den andre siden av femti, men vanligvis forteller musikken jeg lytter til om intensjonen. Komponist Laurent Carle ønsket å utforske orgelets muligheter som rytmeinstrument, en spennende tanke, som han glemte etter ca. to minutter, før han husket det igjen i avslutningen. Jeg kunne godt tenkt meg å høre tre par hender tilhørende marimbaspillere på stort orgel, men det var altså ikke i går kveld.

Høydepunktet, og dette er et pek til dagens komponister, var Händels Orgelkonsert nr. 1, og da spesielt andanten. Dette har jeg ikke hørt før, men her var det tydelig at Händel skjønte han hadde kommet på en flott strofe, for den ble bearbeidet så jeg fikk frysninger og ståpels, og Loreto Fernández Imaz spilte med klangen i katedralen så jeg fikk et stort smil som varte gjennom påfølgende fødsel av jordkloder.
Psalmus av Marian Borkowski har jeg heller ikke hørt før - men her viste skjermen utdrag fra notearkene, som inneholdt markeringer (inkl. sinuskurver) jeg aldri har sett før. Det å spille orgel krever sine hender, føtter og opptil flere par hoder.
Orgelsyklusen fortsetter med Kjellgren, Krämer og Ospital senere i uken. Første kveld spilte Michel Bouvard. Han fremførte Bach, Franck, Widor og Vierne helt uten lange introduksjoner eller påstander om at dette var før havet ble skapt - men det var en del skapelsesprosess over det vi opplevde.



Flere detaljer følger. Og takk til berxter som satte meg på sporet av at Carmina Burana er mer enn et utdrag man har hørt altfor ofte, både i reklame og i hafai-demoer!
Valentino bør ikke klikke på denne linken - siden man vil finne både Harnoncourt og Savall her.
http://www.quincenamusical.com/eng/index.php

Fortsettelse følger!

 

[nb]

Husk å spise på disse stedene:

<b>Cuchara de San Telmo</b>,31 de Agosto 28:
<b>A Fuego Negro</b>, 31 de Agosto 31
<b>Aloña Berri </b> (fant ikke adressen,men den er veldig kjent, så bare spør noen- Ligger en kort spasertur utenfor gamlebyen)

Og en del andre selvsagt.

Den første er rock'n'roll-tapas (eller Raciones som det strent tatt kalles der) og den andre er moderne. Begge i gamlebyen, begge med eksepsjonell kvalitet på maten til en latterlig billig penge. Sistnevnte har visstnok fyren som er regnet som Spanias beste Tapas-kokk og var den som startet hele gourmettapas-saken i San Sebastian.

 

[ottone]

Takk for en herlig rapport, Vrede.
Orgelnerder i fri utfoldelse er fint, og i fantastiske San Sebastian. En av de byene som har gjort mest inntrykk på meg, men katedralene har jeg ikke fått med meg. Neste år kanskje.
Keep it coming!

 

[vredensgnag]

Som nb er inne på, reiser man ikke til San Sebastian uten å nyte hva stedet kan by på av mat.
Dette er det eneste stedet i verden der ingen spør "Var alt i orden?" eller "Smakte det?" etter å ha servert deg. Det behøver de ikke - de vet det er eksepsjonelt godt.
Med unntak av de få serveringsstedene som ligger midt på La Concha stranden, så deltar alle her i et kontinuerlig matutforskingseksperiment.
Går du inn på en liten bar og tar en "pincho con jamon," et lite rundstykke med skinke, så merker du at det rundstykket må være bakt for maksimum en time siden, at olivenoljen er utsøkt og at skinken må være av 5 Jotas kvalitet.
Det finnes naturligvis et eget nettsted for Pinchos-barene i San Sebastian, og etter forlydender er det ingen som har fullført den anbefalte ruten. Legg merke til at nbs adresser ligger like ved siden av hverandre, og at han ikke husker den tredje ...
http://www.todopintxos.com/ruta/ruta.php


Til lunsj i dag var vi innom en pinchito-bar, av typen nb nevner. Men gårsdagens ekspedisjon var også løfterik - kun fem kilometer øst for San Sebastian ligger en gammel fiskerlandsby, i kanten av et større fiskemottak med havn.
Pasai Donibane - her ser man begge deler, den gamle landsbyen mot skråningen som skånte befolkningen mot nordavinden om vinteren, og industrihavnen i bakgrunnen.


I Pasai Donibane finner man også restaurant Casa Camara. Her regjerer de to Camara-søstrene, den eldste er 89, og er fortsatt aktiv. I en sjøhule under restauranten har de skalldyrene i bur, og disse heises opp i restauranten når noe skal tilberedes. Rettene er små mirakler, og restauranten har mottatt det som er av heder.


Men stilen er upretensiøs. Viner har de valgt ut selv, prisene på disse er moderate, og rettene tilberedes slik at kokker med ekstremt høyere sigarføring ville valgt å gå i lære.
Denne er regionstypisk, men med en Casa Camara-vri: små grønne pimientos, fylt med hummer, i to forskjellige bisque-sauser. Plutselig går det opp for meg at det egentlig burde være umulig å dele en tallerken med saus på denne måten.



Joda, litt smårart å ta bilder av maten før man spiser den. Men det gjorde nå jeg.
Casa Camara i Pasai Donibane. Det er gourmeter som reiser hit for å kun spise der under oppholdet, men da går de selvsagt glipp av alt det andre som stedet kan by på av matopplevelser. I morgen skal vi på Recondo etter at Barenboim og West-Eastern Divan orkesteret er ferdige med sin konsert.
De kommer fra Sevilla der de oppførte Fidelio i går, og opplevde braksuksess. Spanske aviser er ekstatiske etter den fremføringen, som Barenboim og orkesteret skal til Salzburg med etter at de har vært her. I morgen fremfører de Les Preludes av Liszt, Preludium og Liebestod fra Tristan og Berlioz Symphonie Fantastique. Forventningene her er store, ikke minst hos min mor, som var til stede da Barenboim holdt sin første recital i Teatro Colón i Buenos Aires, og som nok må betegnes som blodfan. Hun får en overraskelse i morgen, mer om det når det er overstått.

I kveld er det Carmina Burana, som etter gårsdagens kombinerte generalprøve og premiere er blitt meget positivt mottatt av kritikere og publikum. Selv om det var grunn til forvirring - i programmet er Carl Orff viet lite plass, og man får inntrykk av at dette er Carmina Burana av Fura dels Baus. Spanske kritikere er det en fryd å lese, i tillegg til å kjenne det de skriver om inntil beinet, så har de språklig vidd så det holder - i en avis beskrev kritikeren hvordan han hadde gjort alle oppmerksomme på at dette var Orffs verk, ved å høylytt rope det ut før forestillingen begynte, hvorpå han hadde fått applaus fra salen.
Men det blir nok bra i morgen. Spesielt etter at kontratenoren har lest samme kritiker, som påpekte at det var sterke sangprestasjoner i går, og at kontratenoren gjorde sitt aller beste, selv om det kom til kort.

La Fura dels Baus satte opp Rheingold i Los Angeles, og da så det slik ut:
http://latimesblogs.latimes.com/culturemonster/2009/03/la-fura-dels-ba.html

Valhall bygd av dansepiker, hvorfor ikke?

Egentlig litt synd at jeg ikke får med meg Kjellgren på orgel i kveld, men ved lunsjtider i dag ble jeg fortalt at orkesteret til Carmina Burana er blitt betydelig "amplificado" i antall, så jeg tror tap og vinning blir helt som det bør være.

Bør jeg nevne at koret i kveld er Orfeón Pamplonés?

 

[nb]

Det finnes naturligvis et eget nettsted for Pinchos-barene i San Sebastian, og etter forlydender er det ingen som har fullført den anbefalte ruten. Legg merke til at nbs adresser ligger like ved siden av hverandre, og at han ikke husker den tredje ...
http://www.todopintxos.com/ruta/ruta.php

Nå startet vi kvelden på den jeg ikke husket adressen på, men ser poenget, ja....

 

[vredensgnag]

;D

We drink to forget.

 

[Kaare G. Opsahl]

Super tråd både om orgel, musikk og mat. håper på mer

 

[vredensgnag]

Hyggelig.
Om noen kunne få lyst til å ta turen, anbefaler jeg opphold i en av de hyggelige Pensiones de Encanto. Så bruker man heller pengene på konserter, mat og pinchosturer. Vi bor i Pension Kursaal, som ligger femti meter fra inngangen til konserthuset - meget praktisk.

Det er en fantastisk by.
Har alltid beundret baskerne for deres ubegrensede fantasi og kreativitet. Her er et eksempel. Man går inn i en forretning med kjøkkenutstyr, og finner ...

 

[erato]

Hva slags kabler er denne satt sammen med, da?

Nydelig tråd forresten. Kudos!

 

[Valentino]

Jeg klikket. Faen!

Herlig lese. Eia var jeg der.

 

[Audiophile-Arve]

Var der på gjennomfart i slutten av juni, og hadde meg litt tapas, men høyrde ikkje orgelbrus nokon stad.
Men i fjor var det Bilbao, og der var det gøy...

 

[awe]

Slutter meg til skaren av fornøyde lesere. På youtube finnes et rikholdig utvalg av opptak med nevenyttige og fotrappe karer på orgelkrakken. Søkeord kan være Vierne, Widor eller Boellmann. På cd er Brilliants bokser med Jean Guillou noe å begjære.

 

[vredensgnag]

Dentes frendentes video

Gårskveldens Carmina Burana ble en flott opplevelse. Et hull er tettet i min reise i klassisk musikk.
To utdrag fra Carmina Burana ble spilt på Klar en klassiker, og disse falt jeg for uten å vite hva jeg lyttet til. Berxter visste selvsagt både hva det var og hvilken innspilling det kom fra (bestilt) og da jeg skulle hit kjøpte jeg billetter til Carmina Burana satt opp av Fura dels Baus.
http://en.wikipedia.org/wiki/La_Fura_dels_Baus

Det store koret var delt i to - med kvinnene til venstre og mennene til høyre - kledd i lange hvite kjortler med hette, og med hvite halvmasker - en dypt foruroligende stemning ség på plass alt da de inntok scenen. Orkesteret tok plass inne i et rundt tekstilforheng, som ble brukt til projeksjon av scenebilder under gjennomgangen. Dette ble brukt med stor fantasi. Solistene fikk så den utfordring å opptre i ulike temmelig krevende sammenhenger.

Her ser man koroppstillingen på hver side, og aner lysene musikerne bruker for å se notene.



Dirigenten må være like trøtt av klisjéversjoner (pauker og basuner) av O Fortuna som jeg er, for han holdt vakkert igjen og lot oss heller nyte det musikalske i denne åpningen. (Har lært litt etter at berxter satte meg på rett kjøl.) Koret sang seg bløtt inn i alt det tragiske vi mennesker skal innom, som viljeløse ofre for skjebnen. Min mor, som avfeide Porgy & Bess i Oslo med språk som ikke tåler stå på trykk, satte seg frem i stolen, tørket en tåre og hvisket "Excellente" i pausen til neste nummer.


Du ser rett, det er kontratenoren øverst i kranen, som dreies rundt mens han synger. Skyggen hans mot duken bak, der artsfrender (mennesker i relieff) dreier rundt over det glødende kullet - mens koret synger tennene i vann på begge sider.

Det som tente meg på Carmina Burana var svanens sang i Klar en klassiker. Uten å skjønne et ord kunne jeg ikke annet enn smile der jeg satt i bilen over hvordan det ble sunget. Smilet kom også på plass i går - svanen (kontratenor Xavier Sabata) var spiddet, og ble dreid rundt mens han sang om sjøen han en gang regjerte i. Bak ham ser vi flere som røstes før de skal fortæres, og koret deltar med stemmer som renner av lyst til å sette tennene i godt svanekjøtt.
Dentes frendentes video - jeg ser blottede tenner - synger han mens han legges på tallerkenen.

Jeg kan ikke nok om Orff eller hans verk til å kunne komme med en detaljert anmeldelse her, men jeg vet at jeg skal skaffe meg de to øvrige verkene i triptychen:Trionfo di Afrodite og Catulli Carmina - for det jeg hørte i går var vakkert og gripende.

Amparo Navarros Dulcissime ble til et av mine finere operaøyeblikk - og det til tross for at hun befant seg øverst på en kran, over publikum, og vi alle fryktet for at det skulle bli hennes svanesang holdt pusten mens hun sang.

Selvsagt spilte Leo Krämer i går så orgelbanden her nede kom i ekstase. Han improviserte i tillegg til forhåndsprogrammet og vakte stor jubel. Dessverre spilte han samtidig med Carmina Burana, men jeg takker for awes forslag til orgelinnkjøp!

I kveld er det West-Eastern Divan Orchestra og Barenboim, og i morgen skal jeg lytte til Labèque-søstrene som spiller Albeniz og Ravel.
Jeg skal forsøke å få min mor med på Jordi Savall klokken 1800, men da tror jeg hun er i Barenboim-groupie modus, så det kan bli vanskelig. Men det er kort spaséravstand mellom Savall og Kursaal-hallen. Han har satt sammen et program med musikk fra Italia, Algerie, Tyrkia og Spania, som han kaller "La Lira de Hesperia."

Life is good!

 

[vredensgnag]

Morsom opplevelse.
Spaserte i bakgatene til konserthuset. Her som ellers i verden sliter man med finanskrisen, og det er mange tilbudsskilt å se. Men hvor ofte finner man en Antikvitetsforretning med følgende melding i vinduet:
Store rabatter - pga bytte til ny utstilling.

Det minnet meg om vitsen der man går inn i en antikvitetsforretning og spør om de har fått inn noe nytt.
Så jeg gikk inn i forretningen og kikket meg omkring. Fantastisk utvalg av gamle engelske effekter og antikviteter, og etter å ha speidet litt omkring i lokalet så jeg et reiseskriveskrin som jeg vet min datter vil sette stor pris på. Etter å ha lett litt fant jeg det hemmelige rommet som alle slike gamle skriveskrin har, til butikkinnehaverens forbauselse. Min datter er anglofil på sin hals, og dette blir en perfekt gave nå som hun skal i gang på universitetet. Skriveskrin i tre med messingdetaljer, oppbevaringsrom for alt av effekter, og en meget vakkert skjult mekanisme for å komme til de to hemmelige skuffene. Både innehaveren og jeg håpet på en liten skatt i disse, men de var tomme.
Han fortalte at han en gang fant store doubloner og en pistol i en fransk kommode. Han skjønte noe måtte være et eller annet i møbelet da han bar den ut av leiligheten han kjøpte den fra, og leverte et litt skjelmt smil når jeg spurte om han fortalte dem han kjøpte fra om hva han fant.

Så nå fikk jeg mer å bære på - det blir et lass, med tanke på den spanske skinken jeg også skal ha med meg hjem.

For å pensle dette litt inn på tema: tok to taxier i dag, i begge spilte sjåførene klassisk musikk. Mendelssohns skotske symfoni på utferd og noe som lød veldig som Vivaldi på innferd, men som jeg aldri har hørt før.

 

[Kaare G. Opsahl]

Bravo! Denne tråden er en av de beste trådene jeg har lest på HFS Bravo!

 

[ottone]

.....................
tok to taxier i dag, i begge spilte sjåførene klassisk musikk. Mendelssohns skotske symfoni på utferd og noe som lød veldig som Vivaldi på innferd, men som jeg aldri har hørt før.

Pang, der fikk til og med jeg lyst til å bli Spania-pensjonist.
Eller Pais Vasco-pensjonist

 

[vredensgnag]

I dag var jeg innom en meget hyggelig musikkforretning, la oss håpe alle slike kan overleve.
Parsifal, i c/ San Marcial No. 50. Dette er San Sebastians Aktiv Klassisk, i den milde grad.

Besøket hogg inn i reisebudsjettet, for her fant jeg CD-skatter så det holdt. I avdelingen for tidligmusikk kom jeg over navn jeg aldri har hørt før, og ellers var det godt med "unavailable" CDer her. Så dette stedet anbefales.


Innehaveren var meget hyggelig - det gjør nok noe fint med mennesker å selge god musikk til dem. Min mor var på jakt etter innspillinger med Arthur Rubinstein, og vi lærte begge noe nytt: Rubinstein gjorde sitt gjennombrudd her i San Sebastian, i en serie konserter for spansk kultur- og politisk elite. Suksessen var så stor at han utsatte avreisen til London, der han hadde avtalt å holde en Prom-konsert. I stedet holdt han ekstraopptredener her.
Dette skjedde i august 1915, og jeg fant disse sidene i en Google-bok som beskriver det som skjedde i detalj. Meget underholdende musikkhistorie:
http://books.google.com/books?id=44Sl_52ePdYC&lpg=PP1&hl=no&pg=PA149#v=onepage&q=&f=false


Innehaveren har musikk overalt, og finner du ikke hva du er på jakt etter, er det verdt å spørre. Han har tom Musicassettes jeg kjenner igjen fra 70-tallet!

Jeg er enig i at taxi-sjåfører som spiller klassisk er tilstrekkelig grunn til en beslutning om "Hvor skal jeg bosette meg som pensjonist?" Dessverre er innehaveren av baren jeg befinner meg i nå ikke av samme skole, her går det på rælmusikk med tre strofer og mye synth. Men de har trådløst og godt øl, og jeg stenger av for støyen. Jeg er ganske altetende når det gjelder musikk, men det skal være mer enn tre takter som gjentas i fire minutter om jeg skal bli fornøyd.
Kall meg kravstor.

Jeg har lært mer denne dagen. Jeg har lært at lysing er en sterkt undervurdert fisk. I Spania tilbereder de et utall retter av Merluza, men når så jeg sist lysing på menyen hjemme? Danskene kaller den kulmule, og jeg har hørt ordet kolmule, som sikkert er et annet ord her hjemme på lysingen.

I restauranten der vi spiste lunsj var dette fisken som gikk igjen i flest retter. Jeg spiste noe så potensielt degenerert som lysinghalser. Det stemmer - tenk deg den delen av fisken som tilsvarer hva vi har under kjeven, og over adamseplet. En liten V av fiskekjøtt.
Slik ser retten ut på tallerkenen. Servert i Salsa Verde (når du spør hva fisken kommer med av eventuelle poteter eller ris, ser de litt rart på deg.) Som vanlig var det ikke satt frem salt eller pepper - alt er perfekt krydret her, og jeg har ennå til gode å savne tilskudd av det ene eller det andre, og ingen har forsøkt å påtvinge med pommes frites.
Men for å komme til saken: Leve lysingen. Dette er elyseisk gudeføde (for å snakke Glücksk). Ble en gang fortalt at det tok en østerriksk kokk som flyttet til Tromsø før fiskerne der oppe sluttet å slenge steinbiten overbord som “ufæsk.”
Jeg opphøyer hermed lysingen til en fin posisjon blant mine yndlingsfisker.



Fiskens øvrige deler tilberedes også, i ulike retter. Men jeg skjønner godt min far, som en gang kjørte fra Andalucia til San Sebastian for å spise denne retten. Godt det er motorvei og høy fartsgrense, men han er sunnmøring og fant at de tok seg godt betalt for kjøring på samme. Likevel verdt det, sa han, og om en sunnmøring sier dét vet man at det sitter langt inne.

Lysinghalser. Det finnes tom en restaurant som er viet retten!
http://www.restaurantekokotxa.com/home.php

Kokotxa. Vel verdt turen.

Nå er det kort tid igjen til konserten med Barenboim. Jeg måtte droppe Savall. Min mor er i aksjon foran sitt mobile Barenboimalter, og tanken på komplikasjoner gjorde en avstikker til et uoverkommelig problem.
Savall har vært meget klok i sine ulike intervjuer til avisene her nede, og mener at internettdistribusjon har gjort det mulig å gå på jakt blant hundrevis av ukjente, men meget gode komponister som gir hans liv mening å oppdage. Han regner med å selge innspillinger direkte til entusiaster verden over.
Om komponistene i tidligmusikkseksjonen til Parsifal er en indikasjon, har jeg mye å oppdage selv.
Savall under repetisjon i går:



Jeg har trøstet meg i en pinchosbar i den gamle bydelen. Kanskje nb kjenner seg igjen?

 

[totte]

Jeg har lært mer denne dagen. Jeg har lært at lysing er en sterkt undervurdert fisk. I Spania tilbereder de et utall retter av Merluza, men når så jeg sist lysing på menyen hjemme? Danskene kaller den kulmule, og jeg har hørt ordet kolmule, som sikkert er et annet ord her hjemme på lysingen.

Først; en utmerket reiseskildring. Jeg "planlegger" ny tur til Galicia neste år og videre til Bilbao, og nå ligger det an til San Sebastian også.

Lysing er en flott fisk, en torskefisk i egen familie (Merluccidae) med et hode som ser ut som en kompaktutgave av barracudaens (sic!). Kolmule er en annen torskefisk (blue whiting) som er mer i slekt med torskefisk som torsk og sei enn lysingen er, og brukes mer som ingrediens i fiskemel enn som menneskeføde. Jeg bakte en gang en 5 kg lysing som ble tatt av en spansk studine som var med på fisketur i min båt i Hjeltefjorden utenfor Bergen (Hun hadde aldri fisket før og spurte "what I do, what I do?" når det nappet). Riktig artig tur og vellykket tilberedning.

 

[56fwb]

Heisann..
En herleg reportasje fra Baskerland..
Det er slik at en får lyst til å pakke sekken å reise tvert....
Dette reisemålet får en legge på plankartet til neste år uten tvil...

Takk for at du deler dine reiseopplevelser med oss...

mvh
FreddB

 

[berxter]

Får nesten lyst til å lære spansk og ta en tur, jeg også. Flott tråd!

Bernt K

 

[Wright]

Spennende rapport fra et område jeg ikke kan stort om. Her er det lett å få reiselyst – takk!

 

[vredensgnag]

Wollt ihr den totalen Krieg?

Nei, jeg tenker ikke på kabeldiskusjoner her inne, men på Goebbels merkelige spørsmål til et krigstrett tysk publikum i 1943. Da hadde tysk krigslykke vendt, og det ble sjeldnere og sjeldnere anledning til å bruke triumftemaet fra Les Preludes av Liszt før man skulle annonsere tyske kampseire via radioen.
http://en.wikipedia.org/wiki/Les_Préludes_(Liszt)

Av samme grunn er dette verket ikke blitt fremført i Salzburg siden krigen, men festivaldireksjonen der har øynet muligheten etter å ha invitert West-Eastern Divan Orchestra og Barenboim, og har bedt dem forberede Les Preludes for første offentlige fremføring. Gitt orkesterets bakgrunn og intensjon, og at Barenboim i sin tid kjempet en kamp for å få fremføre Wagner i Tel Aviv, så føler nok østerrikerne at de har dekket seg mot eventuell kritikk.

Såvidt jeg forstår er det ingen i orkesteret over 27 år, det hørte jeg ikke i går, for disse ungdommene spiller som guder, under en ekstremt myndig hånd.

Vi tok plass i salen i god tid. Min mor spurte hvor vi skulle sitte, og jeg sa "Der fremme ..."
Da vi satte oss, kikket jeg opp, og så to mikrofoner rett over oss - "vi er i sweetspot!"



Det var min mor forlengst. For noen måneder siden fikk jeg ordnet det slik at vi skulle sitte midt på forreste rad til denne konserten, og da hun skjønte at Daniel Barenboim ville være tre meter fra henne ble jeg gjenstand for en del takknemlighet.
Under konserten måtte jeg konsentrere meg om å la være å vippe takten med foten, det kunne forvirret musikerne.
Som man ser er forholdet mellom setehøyde og scenen spesiell her i Kursaal, og jeg har vel aldri vært bedre plassert til en symfonikonsert enn jeg var i går. Ikke fritt for at jeg ønsket dere alle kunne hatt den opplevelsen.



I et senere innlegg skal jeg forsøke å beskrive mine tanker omkring lydbildet, perspektiv, dybde, detaljering, o.a. - utfra hva som vel må betegnes som absolutt nøytral lydopplevelse. (En travel dag venter, med ulike konserter rundt omkring i byen før kveldens pianokonsert, så jeg ber om unnskyldning for denne foreløpige kortversjonen.)



Slik var orkesteroppstillingen. Kontrabassene klokken 10 - harper klokken 2. Delte feler, fløyter bak strykerne i midt, treblåsere på neste rad, med oboer og fagotter samlet fra 12-2.
Klarinettene fra 10-12.
Tung messing også oppe til høyre, på bakerste rad, sammen med timpanni og andre slaginstrumenter.
Et stort orkester, med ypperlige instrumenter - ulike instrumentmakere og organisasjoner verden rundt har donert "best of the best" til dette orkesteret.

La meg her og nå fortelle at Daniel Barenboim har verdens beste hifi-anlegg. En detaljert rapport følger i morgen. Jeg kom ikke nærmere Savall enn å ta bilde av ham fra en avis - men til Barenboims konsert kom jeg i nærfelt!

P.S: Det var mangt som ga min kropp og sjel føde i går kveld, blant annet denne musikeren.

 

[Kaare G. Opsahl]

Ser frem til rapporten

 

[vredensgnag]

Galskap å reise herfra - musikken fortsetter i uker, og nå sitter jeg på flyplassen og skal til München.


Gårskveldens konsert med Labèque-søstrene var en stor opplevelse. Denne gang i Victoria Eugienia teateret, som i salen minner om Nationaltheatret, men med en scene kledd med akustiske paneler i hardtre på vegger og tak, for best mulig refleksjon av lyden ut i salen.

Den offisielle hjemmesiden deres: http://www.labeque.com/

To Steinway-flygler var plassert der de skulle stå. Såvidt jeg forstår reiser de med disse flyglene om de skal gi konserter på kontinentet. Det skal jeg finne ut mer om. De hadde egen pianopasser, som stemte flyglene i pausen.

Min mor er pianoentusiast, og vi hadde sikret oss en losje så vi kunne følge med på teknikk og kontakten mellom søstrene, midt i tonekrigen. Paloma O'Shea var noe forundret over å finne andre i gromlosjen i teatret - etter utsagn og egne erfaringer er lyden meget god her. (Losje 16 på Victoria Eugenia).

For mange år siden kjøpte jeg en CD med søstrene, der de tok for seg Gershwins repertoar. Den ble mitt første møte med deres arbeid med piano-duo.

Det var underlig å høre to piano lyde som ett. Man forstod at det var fire hender i aksjon, men samspillet var så utsøkt at det virket som om det var ett instrument man lyttet til, med en firhendig musiker.
Jeg hørte klassisk piano da jeg lå i min mors mave, så utgangspunktet for å bli besnært var nok på plass.
Etter den innspillingen er det blitt flere, og jeg har også hørt dem live i London tidligere, men da ikke med en slik herlig plassering i forhold til instrumentene.


Før perkusjonistene entret scenen var flyglene plassert parallelt, og med større innbyrdes avstand. Til Ravels Boléro ble forreste flygel skjøvet tilbake.

Forreste flygel er uten lokk, dette er også akkompagnementflygel, mens solistinstrumentet er bak, og med lokket i refleksjonsposisjon. (Grovt sagt, de byttet roller mens de utnyttet sine unike muligheter til å skape nye pianolyder - se under).
Til konsertens avslutningsnummer ble fremste flygel skjøvet inntil det bakre, for å gi plass til perkusjonsinstrumentene (en trio med baskiske utøvere av tradisjonsmusikk). Før dette nummeret var de to flyglene mer fra hverandre, og plassert parallelt og ikke "i buene."

Mens man vanligvis kun lytter til reflektert lyd fra et flygel, grunnet de dype siderammene rundt klangbrettet, satt vi altså slik at vi kunne høre direktelyden uten nærrefleks (lyd reflektert til høyre vegg ble spist opp før våre ører kunne fange den, og lyd reflektert fra motsatt vegg kom frem så dempet at direktelyden tok oppmerksomheten.)
Du kjenner det mot kroppen når Marielle smeller hammeren i bass-strengene og lar disse ligge og dure.

Det ble gjort opptak av konserten, på bildet over ser man plasseringen av venstre mikrofon, helt tett på veggsøylen, og med mikrofonen på gulvet. Det var ingen mikrofoner som hang i luften over salen, slik det var i Kursaal under Barenboim/West-Eastern Divan konserten.

Det var en tilsvarende mikrofon plassert på høyre side. Tanken med disse er ikke å skape et bredt stereobilde, det er umulig slik pianoene står, men å fange en bredest mulig klangsum fra instrumentene - og da selvsagt reflektert lyd, siden denne vil ha gått rett i tak og vegger før den går ned til mikrofonene (slik den også går ned til publikum.)
Disse to kanalene settes så sammen til et tilnærmet monosignal, hvilket er mitt foretrukne pianoperspektiv. Jeg finner alltid disse brede fra "L-bass til diskant-R" (eller omvendt) opptakene plagsomme - det er ikke slik et piano lyder, og det er kun et resultat av hvordan lydteknikeren har plassert mikrofonene fordi vedkommende finner det kjedelig å ikke prøve å lage stereoeffekt. (Lytt til hvordan Kongshaug flytter mikrofoner i de ulike innspillingene til Tord Gustavsen trio - det er forskjellig plassering i Changing Places, The Ground og Being There.)
Jeg kunne godt tenkt meg forbud mot denslags mikrofonjukk ved opptak av piano, men det er nok en fånyttes kamp, om man ikke får musikerne til å sette foten ned (eller eventuelt smelle pianolokket over hendene på lydteknikeren når vedkommende vil inn i instrumentet med mikrofonene.)

Der vi satt lyttet vi til summen av to flygel. Uten opplevelse av venstre/høyre, og det ville vært det samme uansett hvor man befant seg i salen. Men i motsetning til de fleste lytterne, bortsett fra dem i hønseburet øverst/bak der pianostudentene benket seg, lyttet vi altså til direktelyden fra flyglene, hvilket er årsaken til at de to forreste losjene på hver side er så ettertraktede her ved pianofremføringer. (Losjene 1-2 og 15-16).

Siden jeg ikke satt i salen og lyttet under noen del av konserten kan jeg ikke si om det var stor forskjell på denne fremføringen, men jeg har vært i Victoria Eugenia teateret under prøver, og da har jeg satt meg på forskjellige steder i lokalet og lyttet, og jeg liker det jeg hører i losje 16.

Så hva hørte vi?

La meg begynne med ekstranummeret. Rachmaninov skrev en serie variasjoner over et tema av Paganini; Labèque-søstrene fremførte til sist sine variasjoner over Rachmaninovs verk. Her slapp de seg fullstendig løs - dette kjente de ut og inn, og de hadde alt vunnet over publikum. Det ble som når isdansere klemmer til på oppvisningen, og våger seg ut i momenter de ikke tør ta foran dommerne.
Det er mulig å gå løs på et piano slik Arkady Volodos gjør det, mest for å få oss til å forundre oss over at det er mulig å spille så hurtig og kraftig. Derimot behersker søstrene overganger, tempovariasjoner og detaljtegning med fin hånd, mens det stormer som kraftigst i musikken. Utviklingen fra den mer analytiske gjennomgangen av Albeniz Iberia i åpningen til de rå kreftene de slapp løs mot slutten var simpelthen mesterlig. Her skulle de vise hva det er mulig å gjøre med to flygel, som var samstemte som ett, men likevel utnyttet mulighetene i å ha to piano i gang samtidig.

Det hang noter i luften, fra de dypeste bassvibrasjoner til de sarteste diskanter, enkeltnoter og akkorder, i et spill der de med avtalt presisjon kan skape klangeffekter man ellers ikke får høre. Demper du flygelet i en solofremføring, så er det dempet. Men når den ene angriper og skaper stormklang, kan den andre spille videre på temaet under, og på denne måten veve pianolyder vi ikke har hørt før - harmonier og bevisste dissonanser får oss til å nærmest sitte på kanten av stolene (klisjé, men jeg lente meg frem i går og grep meg selv i å ha et fast tak i stolsetet under deres variasjoner på Rachmaninovs variasjoner.)

Konserten åpnet som nevnt med Albeniz Iberia, arrangert av J. A. Amargos. Deretter var det pause, før de gikk over i konsertens hyllest til Ravel. Denne begynte med Ravels Rapsodie espagnole. Ravel hadde baskisk mor, og var sterkt påvirket av baskisk og spansk musikk.
Søstrene fremførte stykket med klassisk disiplin, i et møte mellom hva som er mulig av spansk uttrykk og klassiske flygel. Meget gripende, og helt unikt å oppleve hvordan de hang sine to lydtepper opp mot hverandre, når de utforsket stykket.
Den aller første versjonen av Rapsodie espagnole ble faktisk skrevet for firhendig fremføring med to piano, og det var Ravels opprinnelige versjon fra 1907 som ble spilt i går. (Jeg satt ikke med notearkene, som om det ville hjulpet, men Paloma O'Shea var kategorisk på at dette var den opprinnelige versjonen.)

Dette var en forberedelse til en urfremføring, men i en versjon som visstnok blir tilgjengelig på CD.
Som man kan se i bildet ovenfor ble det satt frem klassiske, baskiske rytmeinstrumenter. Labèque-søstrene, og en del musikologer, er overbeviste om at Ravels Bolero er inspirert av det baskiske txalaparta instrumentet.
Paxkal Indo og Thierry Giscary begynte med å gni hendene mot hverandre og gradvis øke perkusjonen, til fingerknips, slag mot brystet, spill med hendene og så med trommestikker mot txalaparten, mens Fred Chambon holdt grunnrytmen konstant på skarptromme. Bak styrte søstrene det hele, gjennom det kontinuerlige crescendoet frem til avslutningsvariasjonene og "orgasmen" på slutten.
Denne utviklingen er også vanlig i txalaparte-fremføringer, og man mener at det er dette som har inspirert Ravel.

Txalaparte - ved Paxkal Indo og Thierry Giscary.

Det ble en vidunderlig måte å oppleve Boleroen på, med en energiutløsning til slutt som Ravel ville satt stor pris på.
Paxkal Indo ledet an i perkusjonistenes ekstranummer (siden de kun hadde innøvd Boleroen sammen med søstrene.)
Her sang han på baskisk vis, med overtone, mens publikum i salen på invitasjon øyeblikkelig leverte grunnakkompagnement, og fulgte Thierry Giscarys enkle anvisninger for stemmeleie og utvikling. Ikke kan jeg mange ord baskisk, men jeg var klar til å kjempe for baskernes selvstendighet etter den opplevelsen. En uforglemmelig sangstemme på den mannen - så tonerent at det var rart å høre på. Men det var også publikum - det ble sunget Aaaaaaa i forskjellige toneleier, og uten stans, i flere minutter, mens jeg tørket et par tårer fra kinnet.

En flott kveld. Jeg nøt å oppleve Labèque-søstrenes baskiske båtsmannsknop!



At de kan spille Ravel på klassisk vis beviste de her:

 

[Valentino]

Ah! Jeg får lyst på en drink.

 

[vredensgnag]

Jeg har lært mer denne dagen. Jeg har lært at lysing er en sterkt undervurdert fisk. I Spania tilbereder de et utall retter av Merluza, men når så jeg sist lysing på menyen hjemme? Danskene kaller den kulmule, og jeg har hørt ordet kolmule, som sikkert er et annet ord her hjemme på lysingen.

Lysing er en flott fisk, en torskefisk i egen familie (Merluccidae) med et hode som ser ut som en kompaktutgave av barracudaens (sic!). Kolmule er en annen torskefisk (blue whiting) som er mer i slekt med torskefisk som torsk og sei enn lysingen er, og brukes mer som ingrediens i fiskemel enn som menneskeføde.

Du har nok rett - fant at Merluza var Seehecht/Hake/Kulmule på tysk/engelsk/dansk, og tenkte at da er Kolmule kanskje et annet av våre ord for fisken.

Slik ser Lysingen ut. Den er nå blitt fortært i ulike former, også som Cogote (dvs hode og nakke).
Dette er en dypt undervurdert fisk! Kikker man etter, vil man se at denne fisken mangler halsskinn inne i gapet, det ligger nok i haugen av nyskårne Kokotxas til venstre for fisken.



Fiskebutikken La Pascuala i c/ Lorenzo anbefales sterkt. Utrolig hyggelige mennesker - en av restaurantene jeg var i sa at dette var det beste stedet å gå til om man ville ha fisken best mulig. Fint å vite om jeg skulle finne på å leie en leilighet her i en måneds tid!



La Pascuala, c/ Lorenzo i La Parte Vieja, gamlebyen.

 

[vredensgnag]

Sjekk prisen, Valentino, så skjønner du hvor den drinken skal inntas.
Dette er i delikatesseforretningen som er tilknyttet Restaurant Casa Nicolasa, der det også drives en gourmetskole. Også i gamlebyen.

Men de prisene ... Det er på tide å ta et oppgjør med norsk alkoholpolitikk, trur eg.

 

[vredensgnag]

Torsdag den 6. august, klokken 20.00, Kursaal i San Sebastian.
Daniel Barenboim & West-Eastern Divan Orchestra

Liszt - Les Preludes
Wagner - Liebestod, Tristan & Isolde
Pause
Berlioz - Symphonie Fantastique

http://west-easterndivan.artists.warner.de/

Vredensgnag satt godt plassert, som nevnt ovenfor. Om Barenboim hadde mistet lommetørklet han tørket vekk svetten med, kunne jeg lett plukket det opp for ham.



Ovenfor har jeg gitt noen detaljer om orkesterformasjon - for meg som er vant til kontrabassene til høyre var det fint å kjenne lyden komme fra klokken 10. Celloene var tett på Barenboim, på samme linje fra ham som kontrabassene i bakgrunn - (tenk litt over hvordan det må være å spille cello for ham ... han var gift med Jacqueline du Pré.)

Ellers var felene delt, helt symmetrisk. Helt ytterst til venste og høyre ser man plattformer til de ytterste bratsjene. Det satt to musikere på hver. Dette hadde nok mest den funksjon å gjøre det lett for dem å se Barenboim, og skyldtes ikke noen lydeffekt man ønsket å oppnå.
For se på Barenboim må dette orkesteret, han har stålkontroll.
Stigning pr rekke bakover etter strykerne, så jeg hadde følelsen av å sitte nederst i et slakt amfiteater når jeg lyttet.

Jeg har ikke tenkt å anmelde musikken her. Det var formidabelt spill, simpelthen herlig, og jeg ser at det syns også kritikerne så mitt inntrykk skyldes ikke "placebo." ;D
Dette orkesteret spiller langt over sin alder, og Barenboim utnytter ungdomsenergien fullt ut, ved å kreve hardt arbeid fra dem. Strykeseksjonen fikk hyppige instrukser til å arbeide hurtigere - med denne underlige hoggende hånden Barenboim bruker når han vil ha mer innsats. Hele kroppen hans ender opp med å riste, og effekten forplanter seg blant strykerne.

HiFi. Lytteinntrykk. Hva hørte jeg, privilegert som jeg var der jeg satt?

Naturligvis et enormt breddeperspektiv - MEN bratsjene i ytterkant dominerte aldri, fokus var i sentrum, og de var der for å støtte seksjonen. Så oppmerksomheten ble ikke trukket dit - da ville jeg nesten ha måttet sett til klokken 9 og 3, for den saks skyld.
Men oppmersomheten ble trukket så det holdt til kontrabassene og harpene, som begge var plassert på forhøyninger, og som komponistene bruker for effekt.
Så jeg satt og var fokus i en lydvifte som strakk seg fra 10-2, som passer meget godt med det perspektivet man har i en god høyttaleroppsetning. Fiolinene lå akkurat på disse linjene, og hadde jeg sittet på min mors plass ville jeg hatt perfekt balanse.
Messingen var oppe til høyre, med unntak av trompetene som var til venstre. Foran messingen var fagott og oboer, og ved siden av disse klarinetter, osv til trompetene.
Foran disse igjen kom tverrfløyter, osv.

Så jeg hadde gode muligheter til å lytte etter dybdeperspektiv, men min opplevelse av samme er farget av at jeg uten unntak kunne se samtlige utøvende musikere. Så hørte jeg dybden fordi den var reell, eller fordi jeg så at de var lenger unna? Eller tettere på?

Vel - celloene og fiolinene i front var det lett å høre var tett på. Meget distinkt og nær lyd, for meg. Men mikrofonene som hang over hodet mitt var mye lenger fra, og stod i en vinkel som gjorde min dybdefornemmelse umulig - de ga bird's eye view mot orkesteret.

Når det er sagt. Jeg lyttet til lange sekvenser med øynene igjen, nettopp for å forsøke å isolere kildene, for så å flytte blikket dit jeg mente de var, for mitt indre øye.
Forreste rad var det enkelt å kartlegge, tilsvarende med kontrabasser og harper. Og ikke kun fordi jeg visste hvor de var - de bar både retning og perspektiv lett.
Samme med 1. oboisten og 1. klarinettisten, som hadde flere krevende oppgaver i løpet av kvelden. Klarinettisten var plassert i orkesterets sentrum, med fagottene til sin venstre side - svetten stod på hans panne, kvelden gjennom, uten at den ble tørket bort.
Oboer og fagotter leverte så det varmet meg langt inn i sjelen (mine yndlingsinstrumenter, i tillegg til klarinett ...)
Hun som var 1. fagott spilte med en kontroll jeg nesten ikke kunne tro, og både hun, klarinettisten og oboisten ble kastet uti det med jevne mellomrom. Barenboim var flink til å be dem reise seg for å motta applaus etter øktene.

For å oppsummere. Joda, jeg opplevde breddeperspektiv og dybde - men med noen viktige unntak ingen videre opplevelse av høyde. Lyden ble gjennomgående homogen, og den var slett ikke flat, men det var få tilfeller av den berg-og-dalbane man skulle forventet om det var stort høydeperspektiv på den.
Unntakene - jeg hørte godt at pauker og andre slaginstrumentene ble arbeidet med i lydteppets topp (spesielt var dette tydelig når jeg hørte sotto voce vedvarende hurtige slag, som i fjerde sats av symfonien, i åpningen.)

Men kontrabassene krøp frem over gulvet, til tross for sin høyere plassering - og harpene var "overalt" når de ble spilt (stod speilvendt kontrabassene og like høyt, som nevnt.)
Fløyter o.a. kom ut av orkesterlyden, og ikke over denne.
Og stortubaen hadde et tydelig utgangspunkt, men dette kom også ut av orkesteret og ikke over det, selv om det var det instrumentet hvis tut raget høyest og bakerst klokken 2.

Her kommer de store unntakene:
Når kirkeklokkene skulle ringe i siste sats i Symphonie Fantastique - Heksesabbaten. (Som Mussorgsky har lånt friskt fra - inkl. kirkeklokkene.)

Lyden oppstod mellom kontrabassene og siste rad, i ytterpunkt av perkusjonsrekken, på venstre side.
Anslaget skjedde der - men så steg vibrasjonene ut av det resonnerende metallet, og bloomet ut i lokalet, over hodene på oss alle, og tom forbi meg. Skulle jeg laget et bilde på hvordan denne lyden spredte seg, må jeg bruke en analogi til en atombombeeksplosjon. Først et ekstremt glimt, og så en ildkule av lyd som skjøt opp i alle retninger fra utgangspunktet, til den nådde konsertlokalets ytterpunkter, ble hengende der, før den trakk seg ned igjen til utgangspunktet.
En utrolig vakker effekt. Nå skal jeg hjem og lytte til ulike innspillinger for å se om jeg finner en tilsvarende effekt.

Når man senere slo på kirkeklokkene igjen, angitt å være lenger unna, ble det ordnet ved at man slo svakere - en tilsvarende blooming oppstod, men ikke like ekstrem som ved første markering. Effekten ble dog slik at det virket som om klokkene var lenger unna, kun vha volumendring i anslaget. De "nære" klokkene slås igjen, og det var helt utrolig som den lyden forplantet seg.

Tidligere i samme symfoni er det en pastoral idyll (Scène aux champs) der Berlioz låner ivrig fra Beethoven, så Mussorgsky er unnskyldt. i denne er det en effekt av hyrder som lokker buskapen med horn (som Wagner har lånt av Berlioz til Ringen).
Denne ble ordnet ved at to ulike blåseinstrument, plassert på to steder i orkesteret, spilte temaet. Her er en obo offstage til høyre, mens det engelske hornet (alt-obo) er i orkesteret på venstre side.
Effekten ble en vakker gjengivelse av gjeterhorn, og med en klar "samtale" mellom disse, der man lett forestilte seg at dette skjedde på tvers av en dal, med den ene plassert lenger inne og høyere. Men det samme har jeg hørt på eget anlegg.

I Les Preludes er det tilsvarende dybdevirkninger i Andante maestuoso delene (bookends etter åpning og før den avsluttende codaen.) Her fikk jeg en sterk følelse av at instrumentene sluttet seg sammen og bevegde seg mot meg, meget vakkert og skremmende - og hvor Goebbels hentet temaet som innannonserte tyske krigstriumfer (så lenge det varte.)

Når vi snakker om dybde og høyde i lydbildet så må vi passe oss for å gjøre bedømmelsen fordi vi vet hvor instrumentene er i forhold til hverandre. Er anlegget så godt at det fint kan skjelne mellom de ulike treblåserne, så kan det godt være dybdeangivelsen kommer fordi man vet hvor disse er i forhold til strykerne i front, og ikke fordi man faktisk hører at de kommer derfra.

For det meste, og i tråd med andre symfoniopplevelser jeg har hatt, så var orkesterlyden homogen, de ulike kildene smeltet sammen og ble en støpt helhet, der man ikke brød seg om hvor ting kom fra, og heller ikke villa ha kunnet skjelne dette. Unntakene har jeg nevnt - men disse var også plassert slik at hvor de kom fra skulle kunne skjelnes.

Av det som kom fra dette orkesteret når det gjelder perspektivet, er det eneste jeg ikke har hørt i eget og andre anlegg jeg har likt å lytte til den ekstreme "ildkulen" fra kirkeklokkene. Den var unik. Det viser seg at Berlioz hadde helt spesielle tanker om denne lyden, og at han sjelden fikk den til, fordi orkestrene han kom til ikke hadde det som skulle til.
Kanskje derfor jeg aldri har hørt denne effekten før - men Barenboim har klart å få til det Berlioz ønsket seg.

More than most other orchestral pieces in Berlioz this movement exposes all too clearly the limits of the Midi system, which can only give a very imperfect idea of its extraordinary range of sonorities. In particular, there is no adequate equivalent for the deep bells that Berlioz had in mind (bars 102-223) and instead a piano sound has been used for this passage – a practice followed by Berlioz himself in his concert tours when suitable bells were not available.
http://www.hberlioz.com/Scores/sfantastique.htm

Når det gjelder øvrig gjengivelse av instrumentene, må jeg si at jeg kjente meg godt igjen fra hva jeg hører hjemme når jeg lytter til gode innspillinger av musikk med disse instrumentene.
Og jeg er enda en gang forsterket i min tro på at utsagnet: "Man kan aldri få det slik det er i virkeligheten" - er feil.

Men det er subjektivisten i meg!

Orkesteroppstillingen fra det tidligere innlegget:

 

[vredensgnag]

Hva med SPL når man sitter rett bak dirigenten, og det er tutti forte på Les Preludes og Berlioz symfoni? Klokelig lot jeg være å ta med min dB-måler, ærlig talt. Men jeg skal love det klemte til innimellom - godt over 100dB der jeg satt.

Det lød aldri anstrengt eller forvrengt.
Det gikk opp, det holdt seg der, og det kom ned. Dette i motsetning til anlegg der man får sterk forvrengning, og skrur ned lyden av den grunn, fordi det blir uutholdelig å lytte til.

Selv i sterkeste utsving i Liszt eller Berlioz så ble det aldri anstrengende eller ubehagelig - det lød godt og rikt, simpelthen.

Tilsvarende der hvor det ble spilt pianissimo så det hold. Merket meg spesielt et sted i Berlioz symfoni der det kun var ett instrument, en fløyte (skal sjekke), som leverte en tone med dissonans, meget lavt, og det bar fint og tydelig. Gjennomgående var det rike detaljer i instrumenter, men igjen slikt man finner i gode full-range anlegg.

Det jeg fant spennende, var at lyden skulle bære hele veien opp i toppen av auditoriet. Kursaal er en stor konsertsal, og jeg syns til tider at orkesteret ble holdt ekstremt lavt av Barenboim, spesielt i Liebestod. Men det bar nok hele veien opp til de bakerste radene.

Når paukene ble traktert med store klubber, og stortubaen låt som en elefant i brunst, så flagret ikke buksebeinet mitt ...

 

[Bach_Man]

For en fantastisk tråd! Og for et sted!

 

[vredensgnag]

Kan underskrive på at det er et trivelig sted.
Fløy til Bilbao, derfra er det kurant med leiebil, buss eller taxi til San Sebastian. Går buss til sentrum av byen fra flyplassen.

Den store stranden i dette bildet er perfekt for barnefamilier. Øya i midt skjermer for større bølger.
Har man lyst til å surfe er det mulig å leie både brett og drakter langs paseoen ved stranden oppe til venstre i bildet. Der er det bra surfebølger når det blåser.

Gamlebyen ligger på halvøya mellom strendene.
Klossen på enden av surfestranden er konsertsalen, og jeg bodde i nærheten. De øvrige stedene det opptres er i gamlebyen eller på den andre siden av elven, en kort spasértur fra konserthuset. (Som er ekstremt stygt på dagtid - fint vi ikke fikk noe slikt her.)

Det er hoteller og pensjonater overalt.

Fant dette oversiktsbildet.
http://www.europeancitycards.com/trade/images/categories/210.jpg

 

[vredensgnag]

Og til alle som er i tvil fordi jeg ikke har nevnt vinyl med et ord, så kan jeg melde om Beltza Records i gamlebyen, tett ved grønnsaksmarkedet, i c/San Juan.
Flott (enormt) utvalg, og med god kvalitet på vinylen:

http://www.beltzarecords.com/



Finner du noe du har vært på jakt etter så sender han det i posten.

 

[noruego]

Suveren tråd, Vreden!

Aaaalt for lenge siden jeg sist besøkte denne fantastiske delen av Europa!!! Har planer om en kultivert guttetur utpå høsten en gang, tror nesten jeg må legge inn et ord for San Sebastian...

Hadde forøvrig gleden av å høre Barenboim med WEDO i Wien for noen måneder siden. Storveies!


noruego

 

[Valentino]

Apropos til dine betraktninger om den opplevde lyden, vredensgnag:

Stereo, it turns out, is a less restricted and far more capable medium than previously thought. When well executed, there is a reassuring timelessness to it, and surprise at how complete the stereo experience can be. Who knew there was this much gold left to be mined? Even sub-optimal recordings benefit and are given new life.

One can also appreciate more easily that the audience perspective is the reality, the true reference. It represents a widely shared experience that ought to be respected rather than ignored. For illustration, I have watched a few young conscientious conductors begin a passage in rehearsal, then quickly run back into the auditorium for a few moments to judge the real balance. They know where reality resides, and it isn’t the podium. In the end, of course, there is no practical aural escape from the podium, but that dash for a brief glimpse of reality remains telling. Yet despite this, it is the podium perspective that has dominated stereo recording from the beginning. There are reasons for this, but most are no longer valid.

 

[erato]

Sjekk prisen, Valentino, så skjønner du hvor den drinken skal inntas.
Dette er i delikatesseforretningen som er tilknyttet Restaurant Casa Nicolasa, der det også drives en gourmetskole. Også i gamlebyen.

Men de prisene ... Det er på tide å ta et oppgjør med norsk alkoholpolitikk, trur eg.

Ardanza til 18 Euro = 160 kr? 224 på polet, ikke så galt det, du finner andre varer der prisforskjellen er langt større....

 

[vredensgnag]

Årgang har vel litt å si? Men nå var det Gran Reservaen fra La Rioja Alta jeg tenkte på. Den er til gi-bort pris.
Og som jeg skriver - dette er i delikatesseforretningen til Casa Nicolasa - en Michelin-restaurant. Til å le av.

;D

 

[erato]

Årgang har vel litt å si? Men nå var det Gran Reservaen fra La Rioja Alta jeg tenkte på. Den er til gi-bort pris.
Og som jeg skriver - dette er i delikatesseforretningen til Casa Nicolasa - en Michelin-restaurant. Til å le av.

;D

Er det 904en? I så fall en prisforskjell på hundrelappen, årgang kan ha noe å si men prisene i Norge er stort sett stabile over årganger, i Europa svinger det mye mer ja. Og dette er vel take-home priser så prisen er vel sammenlignbar med polets. Merkevarer som Rioja Alta varierer ikke mye i pris heller, dette plukker du ikke veldig mye billigere opp på det lokale supermarkedet der nede heller. Legg til transportkostnader (og dette må tas til Norge med kjølebil, det er ikke gratis) og forskjellen mellom Spansk Vat til 16% og Norsk Mva, så vil du se at hovedproblemet ikke er polsystemet for såpass dyre varer, selve alkoholavgiften utgjør faktisk bare rundt 30 kr.

Vær i tillegg obs på at viner som har lagt og svettet i månedsvis i spanske butikker ikke alltid har samme kvalitet som det som er fraktet direkte fra produsenten på forsvarlig vis til Norge (nå har ikke alle importører like god kontroll, men de mer velmeritterte har styr på dette) så da synes jeg ikke det er så galt jeg.

Der prisforskjellene er ille er billigvinene som du får for 30 kr der nede og som koster 100 kr her, transportpåslag, fler ledd som skal ha sitt og alkoholavgift slår mye hardere ut her. Men alkoholprisenen får man også se i perspektiv av arbeidsløshet, timelønn osv, det er ikke mange spanjoler som koster på seg Ardanza til 18 Euro heller... og 30 euro er ingen gibortpris for en spanjol...

 

[Mbare]

Fantastisk flott tråden, Vredensgnag! Takk for at du tar deg tid til å lage slike fine tråder.

 

[coolbiz]

Denne tråden var en sann fryd å lese, vredensfrydensgnag!

​

Var på ferie da tråden var aktiv, men var så heldig å snuble over den nå. "Bumper" den til glede for evt. andre som har oversett den.

 

[Kaare G. Opsahl]

Denne tråden var en sann fryd å lese, vredensfrydensgnag!

​

Var på ferie da tråden var aktiv, men var så heldig å snuble over den nå. "Bumper" den til glede for evt. andre som har oversett den.

takker for "bumpen" verdt å lese en gang til