Siste platekjøp.

[morloe]

Kom to plater med posten i dag:

Ozzy;
-Blizzard of Ozz
-Diary of a Madman

Handlet gjennom discogs for første gang, og det blir ikke siste.

 

[clash]

Noen skiver som ble hjem i går.

Motorpsycho Let them eate cake

 

[Roald]

Ble vist litt ivrig

 

[FrodeR]

Et pent knippe med historiske dokumenter kom i posten i dag.

 

[FrodeR]

Er det noen som har peiling på hvilken fargekombinasjon av Frelst som er den mest sjeldne?

 

[8x12_TOM]

Ble vist litt ivrig

Vis vedlegget 229315

Hjelper jo litt på samlingen når det kjøpes 600 plater i slengen

 

[Roald]

Det gjør det, i tillegg er måtehold oppskrytt nå blir det blåe dager i lang tid

 

[Townes]

Er ikkje alt som ramler inn dørene eg orker nevne, men i dag kom det en pakke fra unaiten som var litt staselig

S/T skiva til Mothership. Trykket på ølfarga vinyl, med dertil medfølgende øl-holder, akkurat passe rølpete. Videre to stk posters, en promo-cd fra labelen, et plekter og håndskrevet takkehilsen på fakturaen. Trevligt

Skader jo ikkje at skiva er temmlig kul også da.

All hail the boogie!

 

[clash]

Tre stk i dag.

Dave Alvin.

Bob

Townes

 

[ptb]

Med 30% rabatt på Platekompaniet i går og i dag, så måtte noen bli med hjem

En NM The Wall - Live in Berlin til akseptabel pris i ei bruktsjappe, ble også innlemmet i samlingen.

 

[vinyl-jønki]

En hel uke siden siste bytur, godt med litt påfyll.
Igjen fra Ringstrøm, mye bra denne gangen også.

 

[vinyl-jønki]

Litt ymse igjen, to White Stripes singler

I de tidlige exene av Brian Eno,s Before and after Science
fulgte det med 4 trykk

Beste her er Derek and the Dominos, Layla and other assorted love songs
på japansk pressing fra 1972

T.Rex med poster

 

[mikefish]

Bra rockepakke i dag.Cd'er.

Edgar Broughton Band,Motorhead & Pearl Jam

Deftones & Bad Company

mvh. s,

 

[vinyl-jønki]

En tur til platepusher,n idag lønte seg.
Første singel med bla The White Stripes, en virkelig godbit.

8 album med Bigbang,som nye/nye

og sist men ikke minst 1990 utgave på klar
vinyl, David Bowie, The man who sold the world.

 

[Stereofix]

Siste skiva til norske Road, i perfekt stand.

 

[Griffenfeldt]

Samlingen er komplett.

 

[Bulter]

Julekvelden kom tidlig i år....

 

[mikefish]

Grompakke med dagsaktuelle cd'er i dag !

Those Darlins & Lee Ronaldo And The Dust

Death By Unga Bunga & Cults

Cass McCombs & Blood Orange

mvh. s,

 

[ErosLoveking]

Julekvelden kom tidlig i år....

Av og til flere ganger i uka

 

[Bulter]

Julekvelden kom tidlig i år....

Av og til flere ganger i uka

Flaks at vi har så god kontakt med nissen.

 

[mikefish]

Førjulsgaver til meg selv,cd'er.

Diane Birch

Sniff N The Tears

Jake Owen

Detroit Emeralds

Julie Roberts

mvh. s,

 

[ptb]

Kom over denne:

Som kan være interessant utfra et samlerhenseende

 

[Akapaz]

Kom hjem fra den lokale brukten i dag med dette i posen.
Legg merke til Led Zeppelin IV og Van Halen's 1984 som begge er i WG Target-utgivelser

 

[mikefish]

Variert musikk å hygge seg med i julen.

Beyoncè & Crystal Stilts

Volcano Choir & Superchunk

Northern Lies & Talking Heads

Machine Heads & Krystal Keith

Larkin Poe & Carcass

Alt på cd unntall sistnevnte Carcass som er på lp.

mvh. s,

 

[vinyl-jønki]

Innom Ringstrøm for å slå ihjel litt tid, fikk lagt av noe
også tok jeg med meg disse.

 

[BunnSolid]

^ Fin bunke med musikk mikefish.Har nettopp bestilt meg et par Julie Roberts cder,Takk for tipset. Ha en riktig God Jul

 

[mikefish]

Takk,likeså !

mvh. s,

 

[decibelius]

Da var den forhåndsbestillt ;D
Lucinda Williams - Home
​Lucinda Williams - s/t (1988)

 

[erato]

NB: Amazon.es selger denne boksen på 11 CDer for 21 Euro (altså godt under 200 grensa) etter mva fratrekk + 6 Euro frakt.

 

[FrodeR]

Noen kjenner meg

 

[cardas]

Julegava fra lille jenta mi Caja på 10 måneder

Hun vet hva pappa'n sin setter pris på under treet

 

[ErosLoveking]

Vis vedlegget 234599

Noen kjenner meg

Julegave?

 

[Powerpoint]

Black Sabbath (første skiva SMRCD031, 2004 Sanctuary Records) – herlig frisk råhet fra sultne unge herrer fra forna dager. Smått utrolig at dette allerede er 40 år siden. En perlerad med gammel «djevel» musikk kommer ut av høyttalerne. Her er «begynnelsen» på «Heavy metal». Den er ikke så glamorøs som dagens dugfriske utgaver av genren, men det holder i lange baner for meg.

Brian Bromberg – IT IS WHAT IT IS (Artistry Music 7019, 2009) – det skal innrømmes at denne skiva er helt på grensen funky for en gammel progrocker, men dæven som det svinger. Ja t.o.m gamle gladpackfolie membraner svinger og groover så det er en fryd. BB har et fast grep om el-bassen, og har fler enn et par triks opp i ermet. Åpningssporet er en munnfull for de fleste anlegg, ja kanskje mer, og vil uvegerlig skille skitt fra kanel. Når BB durer avgårde med gode gamle B-52s «Love Shack» allerede på spor 2 er det bare å finne frem basshue parykken og luftbassen, og la det stå til. Her settes anlegget på saftige prøver med dynamiske utsving som starter og stopper hurtig, samt krever godt med «pulver» av forsterkeren din. Det kan bli någet sviskete her og der, men det overlever du ved å trykke next ;-)

BIG BLUE BALL (Real World Records 2008) – jøss, her har Peter Gabriel & friends sittet og mekket sammen et “world music” album i 18 år som har gått under radaren min. «Shame on me!». Det er godt nissen kom med den til jul. Låt materialet er variert, hvorav PG synger på 2 av 11 låter. Videre er eksempelvis Natcha Atlas for min del sjelden feil (tiden hun var sammen med Transglobal Underground på 90-tallet bød på spennende lyd- og vokal kollasjer), og hennes bidrag med sporet Habibe står absolutt til troende. Skjæringspunktet mellom de mange musikalske kulturer som bidrar på kryss og tvers kunne fort ha gått på tryne, men ikke i PGs studio. ANBEFALES

Deathprod – morals and dogma (Rune Grammofon, RCD 2035, 2004) – for de av oss som tåler ekte tung, svevende electronica med perler som “orgone donor” og “cloudchamber”. Dette er ikke for sarte sjeler på jakt etter rytmisk forståelig electronica lett forkledd i techno drakt. I samme åndedrag må nevnes samarbeidet mellom Biosphere og Deathprod – Nordheim transformed. Liker du dette så skal du sjekke ut Terje Winthers soloalbum, og ikke minst bandet hans WintherStormer. Her snakker vi Berlinskolen, men se det var på siden av Deathprod.

Ulrich Drechsler Quartet – Humans & Places (Cracked Anegg Records, LC 09587, 2006) – dette er ei sjæss skive som har smøget seg så til de grader inn i øregangene, og blitt der. Bass clarinet er kult. Lydlandskapene er nedpå, dvelende og vakre. De varer og setter seg, og det må vel være et kvalitetsstempel. Jeg digger`n jaffal!

Eivôr Pàlsdottir – Trøllabundin (Cape Records DR CD PECD 114/121013, 2005) – her må far jobbe litt med å holde styr (tritt med) på alven sin og Danmarks Radio orkester. Og det går jo ikke. Mye av musikken er kjent, men jeg finner det å være mer spennende med den vakre alvefrøkna alene eller et band i ryggen. Dog har skiva så absolutt sine øyeblikk, og med innlevelse på morsmålet drar hun raskt avgårde med hjertet mitt. Men i forhold til Live skiva er det 2 hakk ned, og Larva går vi forbi i stillhet. Hun har jo kapasitet til å fylle mye større rom….

Eivôr Pàlsdottir – Room (tutl records SHD145, 2012) – og der var hun for meg tilbake. Allerede første låt »Green garden» etterlater meg lettere satt ut med tårer i øyekroken. Hva i all verden er det denne alven gjør med meg? Hun treffer meg midt i hjerterota, gang på gang. På dette albumet byr hun atter på sin stemmeprakt med en slik inderlighet at hun i mine ører synger fletta av sine musikalske medsøstre «any day». Det er krystallklart, dynamisk, kraftfullt og med en timing det bare er å bøye seg i lydstudiostøvet for. Noen bare har det, og noen må jo ha det! Jeg synes Room fremstår mer helstøpt enn Larva. Mitt eksemplar er overtatt fra de Gismoske samlinger, og jeg er Trøllabundin, henført og evig fortapt i henne. Mine varmeste anbefalinger.

Donald Fagen – Sunken Condos (Reprise records 9362-49478-7, 2012) – “long time, no see”. Nyyyydelig cover art i mine øyne, men hva har vi inni? Jepp, yber cool sleazy american west coast music. Lite nytt, same old, same old? Har det skjedd noe siden Nightfly, tjaaaaa…dog verdt å lytte på nå og da. Jeg fikk mitt eksemplar av jamakr, men hadde nok ikke kjøpt den etter en lytt. Meg om det!

Buddy Guy – Living Proof (Sony Music, JIVE Records 88697802212, 2010) – her er det bare å gå ned på alle 4, og vende seg ærbødig mot Herr “74 years young” (I år ble han 77????). Dette er mannen som inspirerte Jimi Hendrix, og det HØRES. Her blir man «skutt rett ned» av den ene soloen råere enn den andre, og når du trudde Gammer`n ikke hadde mer på lager, tok du helt feil. Jeg glemmer aldri scenen i filmen Stripped som Martin Scorsese laget med Rolling Stones. Buddy Guy entrer scenen som gjest, og med 3 riff har han «blåst» Keith og Ron av scenen i all vennskapelighet. Keith blir tydelig fylt med ærefrykt i det han sanser hvilken formidabel «guitarslinger» som smilende har entret deres scene. Morsomt. Buddy Guy er en briljant gitarist som ennå har STOR kraft, og mye på hjertet. Han krever din oppmerksomhet, hvilket er helt greit. Dette er en må ha skive for bluesfans. ANBEFALES

In the Country – sounds and sights (rune grammofon RCD 2113, 2011) – jeg var så heldig å være på en fantastisk konsert med disse gutta for første gang i fjor høst, og ble fan på stedet. Morten Qvenild er en underfundig lun fyr. Det er bare så knall å se folk leve seg så inn i musikken sin, og denne skiva skuffet meg ikke. Jazz møter litt elecronica, ristes sammen og tilsettes litt norsk Countryside. Jeg finner dem å være lyriske, dvelende, groovy og skramlete, gjerne i samme stykket/låten.
Pål Hauskens delikate trommer, og Roger Arntzens stødige bass spill iblandet Andreas Mjøs vibrafon og gitar setter kulissen for en intenst arbeidende Morten Qvenild på piano. Gutta er godt samspilte, og særs likandes for en kar som meg. ANBEFALES

Rebekka Karijord – We Become Ourselves (Sony Music, LC00316, 88725445502, 2012) – det er så sant som det er sagt (tenker på tittelen ;-)). Voksen knirkepop fra nok en flott dame. Rebekka Karijord serverer ikke popsvisker, men skriver seriøse tekster hvor der ligger meninger og observasjoner fra livets mange fasetter og skygger. Tekstene ledsages av toner fra kjente og ukjente instrumenter og lydkilder, noe som gjør lyttingen spennende. For meg går det er tråd tilbake til Neophyte fra 2003 utgitt på KKV (FXCD 268). Som kuriosa kan her nevnes at på sistnevnte album var hun i gruva på Spro ute på Nesodden og tok opp lydene av vann som rislet, og dråper som traff vannflaten i bassenget. Dette samplet hun, og laget kule lydkollasjer av. En dame som krever din oppmerksomhet. Anbefales.

Manu Katchè – IV (ECM records ECM 2284, 2012) – den store lille mannen med stikkene har noe han vil ha sagt, og har dratt med seg Nils Petter Molvær, Tore Brunborg og Jim Watson. Tja, dette spruter ikke akkurat, men lyrisk, pent og pyntelig. Dog absolutt hørbart, men skiva Neighborhood fenger meg mer. For ikke å snakke om hva han har gjort sammen med Jan Garbarek og Peter Gabriel. Nuvel, rett i fella gikk jeg, og spilletid får den i ny og ne.

Eivind Aarset – Dream Logic (ECM 2301, 2012) dvelende electronica som gir sjelefred. Ikke det beste jeg har hørt, men god på det jevne.

Cesilia Bartoli – Mission (DECCA, 478 4732 DN, 2012). Her tar den store italienske operasangerinnen uredd tatt for seg en av barokkens glemte, Agostino Steffani 1654-1728 som hun mener er viktig å belyse siden han hadde stor influens både politisk og religiøst i sin tid. Det antydes sågar at han var en spion, og ble tatt av dage. Det spilles med samtidsinstrumenter, og Bartoli er jo ikke akkurat uten sjarm eller stemme. Musikk for viderekommende.

David Byrne & St.Vincent – Love this Giant (Todo Mundo/4AD, 2012) David Byrne slutter aldri å engasjere meg med sitt herlige sære univers. Han er en MEGET viktig mann i musikkhistorien. Savner Talking Heads kjenner jeg.

Bill Evans – Live at the Art D`Lugoff`s Top of the Gate (Resonance records, HCD-2011, 2012) sløy sjæss fra 60-tallet tatt opp “live” I 1968. Jaggu gror den innpå den gamle «dritten». Et historisk dokument i de Lux innpakning.

Engegårdskvartetten – String Quartets (2L-091-SACD, 2013) her servers Joseph Haydn, Arne Nordheim og Bèla Bartok ikledd en lydproduksjon som bør ta pusten fra de fleste. 2L lyd hviler ikke på sine lauvbær.

Emmylou Harris and Rodney Crowell – Ole Yellow Moon (Nonesuch, 7559-79599-9, 2013) de to første låtene blir for køntri for min del, men så løsner det til gangs for en aldrende støver. Og Emmylou er like billedskjønn som alltid, og med en slik stemme gjør ikke det vondt.

In the Country – Sunset Sunrise (ACT 9548-2, 2013) glitrende triosjæss iblandet litt electronica, og Morten Qvenilds snurrige lekre univers som bassist og trommis deler. Det låter utvilsomt av nordiske skoger, fjell og hei. Men også kriminalkommisar Derrick har fått en egen låt. Dette er digg, og en trio å bli fryktelig glad i!!!..tusen takk gutter. Dere er dyktige, og en opplevelse å være på konsert med.

Helge Lien – Kattenslager (P & C OZELLA MUSIC, OZ 041 CD, 2012) kremt, apropos snurrig univers. Her satte man nesten kaffen i halsen, men så kryper Helge inn i øregangene før jazztobakken tar ham helt fra deg. Et par av lydkollasjene er så groovy» at det er vanskelig å sitte stille. Spesielt tittelkuttet. Produksjon er glitrende fra gutta på Hønefoss.

Charles Lloyd Quartet – Mirror (ECM 2176 274 0499, 2010) tja, jeg blir liksom ikke enig med meg selv om denne. Den er nok litt for nedpå efter min smak, men har helt klart sine øyeblikk.

The Moody Blues – Our Children`s Children`s Children (Threshold/Decca 530 857-9, 2008) så har gamle guder entret digitalisen, og disse DECCA rattingen fra 2008 er slettes ikke å forakte. Hmmmm…kan man kalle dette psykedelia folk med tilsnitt av lett prog? Vakkert er det i alle fall.

The Moody Blues – Seventh Sojourn (Threshold/Decca, 530-662-8, 2008) MB med strykere an mas på grensen til OD i et slags Alice i Eventyrland. Funker det også. 40 år siden jeg kjøpte kassetten hehehe…så da måtte jeg jo bare ha denne.

Cæcilie Norby – Arabesque (ACT 9723-2, 2011) sløy tilbakelent jazz lady inntar øregangene på en for meg overbevisende måte. Lekker musikk til stearinlys, over god middag eller bare noe rødt i glasset med en pikelill i armkroken.

Neon Quartet - Subjekt (Edition, EDN 1036, 2012) kult navn på en jazzkvartett, checked out, done, funker og har med vibrafon. Kult.

Over the Rhine – The Trumpet Child (Redeye, GSD101, 2007) vakkert av svenske Karin Bergqvist med gemal. Duoen har klare meninger om mangt og meget. Gjennomarbeidede tekster med fin lydkvalitet.

 

[Powerpoint]

Opeth – Heritage (Roadrunner records, RR7705-2, 2011) en prog bauta i mine ører, laget av svært dyktige musikere. Rett og slett briljant, men så er jo Mikael Åkerfeldt (bandleder, tekstforfatter, vokalist og gitarist) kompis med Steven Wilson i Porcupine Tree. Her er så mange vidunderlige referanser til «gammel» progmetall/rock.

Ozzy Ozbourne – Blizzard of Oz (Sony Music, 88697 73818 2, 1980) Ozzy I storform sammen med sin venn og gitar wizard Randy Rhoads som døde så altfor tidlig. Som Stevie Ray Vaughan øde RR i en helikopterulykke, bare 27 år gammel. Jeg grøsser av velvære på ryggen av RRs «liks, runs and solos». SUKK!!!

Pantha du Prince & The Bell Laboratory – Elements of Light (Rough Trade Rec. 8 83870 06542 9, 2013) Riktig vakkert synes jeg dette stykket med klokkespill i bronse blandet med world og electonica er. Et stykke sjelefred.

Panzerballett – Tank Goodness (Gentle Art of Music, 01GA0M 012, 2012) dette er jazzmetall uført av herrer som er så intenst musikalske at de likeså godt øver inn et stykke i oktatonal skala. I følge den energiske «leadguitarist» Jan Zehrfeld sitter låta snart. De har bare øvd på den i litt over 1 år. Sebastian Lanser på trommer er fabelaktig. Musikken er intens med radbrekkende taktskifter av dødelig presisjon, dog langt fra gjespende likegyldig flinkis musisering. Samspillet er svimlende presist der de tar for seg kjente låter på en helt ny måte. Liker du metall er dette obligatorisk. Bandet holder til i Munchen i Tyskland.

Pain of Salvation – Remedy Lane (Insideout, 0501310,2002) Atter en monumental prog skive, bare så jævlig synd at komprimeringshælvete fikk ta overhånd I studio, for dette er virkelig bra. Det er et konseptalbum (kjennetegnet til POS) over tap, misbruk og sorg. Sett på spor 4 «A trace of blood». Liker du prog er du neppe urørt etter på. Musiseringen er «top notch». Kom dere tilbake til studio gutter, fin frem tapene/digitalisen og fjern «loudness» og «brickwall» ratting. Dette fortjener å fremstå i all sin prakt. Bandet ble dannet i 1984, leder er Daniel Gildenlöw, og som hos Opeth har det vært en hvis gjennomtrekk.

Pain of Salvation – Road Salt One (INSIDEOUT, 0505228, 2010) I jøsse navn for ei helstøpt skive. Jeg ble bare sittende å måpe, mens jeg spilte igjennom denne. Hvilke takt-, og stilartskifter! Glitrende gjennomført. Det er bare å bøye seg i støvet. Her er det en eksplosiv blanding av blues, soul, rock og prog. Helstøpt vare som vil ryste den riktige mottakeren.

Pain of Salvation – Road Salt Two (INSIDEOUT, 0505628, 2011) RS2 skiva er ikke på høyde med RS1 efter min smak, men den har så definitivt sine øyeblikk. Den er litt mer rølpete og utagerende med et klart tilskudd av salige Flæskkvartetten med Freddie Vadding i spissen. Hvilket jo ikke akkurat er et tegn på dårlig kvalitet i mine ører.

The Parlor Mob – and you were a crow (Roadrunner, RR 7969-2, 2008) drivende god rett frem rock`n roll.

Pombo & Hunden (Ljup Musik, CD002A, 2011) sår minimalistisk avantgarde jazz med for meg klare tilsnitt av Sigbjørn Obstfelder. En plate som berører, og får deg til å tenke litt over egen og andres lengsel, sårhet, sårbarhet og håp om å få leke med den rette. Inneholder også en god porsjon humor over «homo erectus sapiens» utilstrekkelighet, galskap og lettere schizofrene personlighet. Takk for julegaven til førstedamen og jamakr.

Porcupine Tree – in absentia (LAVA records, 7567 95163-2, 2002) den svakeste i trekløveret (dog langt over gjennomsnittet i forhold til meget annet), men låtene “Heratattack in a Lay by” & “Strip the Soul” river skjorta av kroppen, samt peker i retning av at noe stort VIL komme.

Porcupine Tree – Deadwing (LAVA records, 7567-93437-2, 2005) Åhhhh…du milde, kremt..ha meg unnskyldt, men dette er nesten som å bli hyggelig rasket over av en vidunderlig quinde (If ye all know what I meen?). PT hadde mer krutt i posen. Finner denne skiva å være et lite knepp svakere enn «fear of a blank planet», dog allikevel godt innenfor i min bok.

Porcupine Tree – fear of a blank planet (Road Runner, RR 8011-2, 2007) dette er hinsides bra av Steven Wilson og hans band kolleger. Ved første gjennomlytting ble jeg stum av beundring. Det er ufattelig deilig og «ramle» over slike skatter. En sann prog juvel, helt der oppe med Tools monumentale 10 000 days, men så allikevel i en egen klasse. FANTASTISK, terningkast YATZY med alle sekserne i et kast.

David Sylvian – Sleepwalkers (samadhisound, sound cd ss20, 2010) David Sylvians såre og vare univers har alltid tiltalt meg, helt siden Japan hvor albumet tin Drum for meg står som en påle. Her blir man uten omsvøp presentert for menneskets mangefaseterte understrømmer, og det tåler vi en dose av i ny og ne, selv med en politisk vri iblandet syrlige observasjoner av samfunnet.

Spock`s Beard – Brief Nocturnes and Dreamless Sleep (INSIDEOUT, 0506470, 2013) dette «ladies and gentlemen» er så mektig at overdose lett kan inntreffe. Og du og du for en progvelling, svulstig til tusen med glitrende partier, takstskifter og instrumentale enkeltprestasjoner. Da i særdeleshet av tangent wizard Ryo Okumoto. Det er tidvis som å spise bløtkake med en ekstra bolle krem ved siden av i tilfelle det ikke blir nok. Her høres influens av gode gamle Gentle Giant, Supertramp, Yes, Genesis efter Peter Gabriel i ekkoet som romsterer i min hjernes irrganger.

Stein Urheim & Mari Kvien Brunvoll – Daydream Twin (JAZZLAND records, 372 8421, 2013) Minimalistisk knirkepop i jazzland. Steminingsfullt i sitt undrende og dvelende landskap.

Them Crooked Vultures (Sony Music, 88697 61936-2, 2009) Hyperaktive Dave Grohl er som alltid høyt og lavt. Han bare må, og flere av låtene sitt så ei kula. Et album på det jevne.

Tool – undertow (Tool Dissectional/Volcano entertainment/Sony Music, 82876 53647 2, 1993) førsteskiva til progmetal bandet Tool bærer bud om store saker, og som det kom. Men det er en annen historie. Låter som «Prison Sex, Sober, Bottom og Swamp Song» får det til å grøsse av forventning etter neste skive. Paul D`Amour henger tungt over bassen sin, Danny Carey dasker trommer som en gud, mens Adam Jones hyller deg inn i kaskader av riff, alt mens Maynard James Keenan synger ut sin fortvilelse, forbannelse og desperasjon. De kan bli akkurat så store de selv vil, og de vet det. Skiva lider av et mørkt og neddempet opptak, slik at alle små nyanser kommer frem. Dog er musiseringen så gjennomarbeidet, sulten og stødig at man skjønner at disse karene vil noe.

Tool – ÆNIMA (Tool Dissectional/Volcano entertainment/Sony Music, 82876 53644 2, 1996) Å så dæven, gutta i Tool var bare ørlite irriterte på Undertow. Her får man bare slengt låta «Stinkfist» rett i fleisen, og må ned i knestående. For en maktdemonstrasjon! Jeg hører tydelig at bandet er influert av sine venner i Rage Against the Machine. Men fy pokker som det sitter. Svakeste låta synes jeg er Maynard sinte, hatefulle og navlebeskunende «Message to Harry Manback». Sikkert en ordentlig kødd, men ta den på mail eller drit i postkassa hans. Så begynner Adam Jones virkelig å briljere på spor 2 «Eulogy». Så fråtser vi i «Hooker with a Penis», søkke for energi som stråler mot en. Danny Carey trakterer trommesettet på en slik måte at samtlige Præriehøns mellom Minneota og California går i transe. Adam Jones holder fest på Robert Fripp, Adrian Belew og Tony Iommis riffkatalog. Og sånn kunne jeg bare fortsatt, men man må jo behersk sæ!? Så kom skiva Lateralus i 2000, og hakesleppet var et faktum. I 2006 kom 10 000 days, og sanseapparatet kortsluttet.
Resten er historie som de sier.

4 album på snart 20 år! JEG VIL HA et nytt MONSTER av ei skive NÅ!!! Vennligst voldta sanseapparatet mitt ASAP! Er du snart ferdig med å brygge økologisk hvitvin Maynard, og musisere sammen med i de 2 andre bandene du er med i?

Antonio Vivaldi – La Stravaganza, Rachel Podger, 12 violin concertos (Channel Classics, CCS 19598, 2003) “Best baroque recording of the year” Gramaphone awards 2003. For oss som liker barokken er dette en vidunderlig skive. Kvaliteten på musiseringen er skyhøy, og Rachel Podger glitrer i sin virituositet. Sjelden har Vivaldi kommet bedre frem. Godeste JackX introduserte meg for denne, noe jeg er svært takknemlig for. Selv et gammelt metallproghue har en kulturell åre ;-) ANBEFALES!!!

Sophie Zelmani – Soul (Epic/Sony music, 88697986492, 2011) du milde for en innsmigrende stemme denne frøkna har, hvilken gitarist og for en innspilling. Det e berre lækkert ja.

 

[mikefish]

To nye cd'er på årets siste dag.

Raga Rockers & The Hunt

mvh. s,

 

[LarsC]

Siste bestilte er denne som jeg presterte å ikke få med meg når den kom ut, den er jo helt sinnsvakt rå:

Siste mottatte er disse to:

 

[vinyl-jønki]

Fredagstur innom Ringstrøm ga resultater, en liten 60-tall,s samling
med Joan Baez til en meget hyggelig pris.

 

[vinyl-jønki]

Samme fredagstur, noe kjent og ukjent.
Norsk humor.

Norske Syngedamer.

To Danske 70-talls

Britisk bluesrock

Ikke ukjente Bigbang og Knut Reiersrud,s første?

 

[Aerik]

Ble vist litt ivrig

Vis vedlegget 229315

Hvilken skjema hos NAV må en bruke for å få de på blå resept
Respekt for å gå etter magefølelsen Roald hehe

 

[Balle Clorin]

NB: Amazon.es selger denne boksen på 11 CDer for 21 Euro (altså godt under 200 grensa) etter mva fratrekk + 6 Euro frakt.

genialt egon,da er den i box