...på Chat Noir (16/8 Oslo Jazzfestival).
Chat Noir som jazz-scene :
-Joda, det funket det!
Lydmessig var dette en god konsert hvor detaljene kom godt frem slik vi kjenner igjen
fra hennes innspillinger.
Og det var vel nettopp det vi hadde håpet å kunne få høre, nemlig Stacey's tidvise
lavmelte porselens-stemme med stålkontrollert i det registeret hun behersker så godt.
-Vakker samba/bossa nova inspirert jazz.
Et tildels voksent publikum, fikk oppleve en beskjeden, høflig og forsiktig Stacey,
som med stor grad av presisjon leverte samtlige låter slik vi forventet, men heller
ikke noe mer.
Ektemannen Jim Tomlinson tenor-saxet med samme presisjon som sin kone
uten å gå tonalt utover manus. Kanskje var det det vi savnet - litt av det å
utfordre det skrevne med doserte partier kunsterisk improvisasjon.
Resten av bandet fikk tidvis slippe til med solopartier, uten at det reddet det noen av oss ventet på.
- Nemlig det uventede og lille ekstra som kunne ha krydret konserten til å bli spennende.
Summa-summarum: Bra og mer enn godt nok, men ørlite kjedelig
i to akter til at konserten kunne bli minneverdig for evigheten.
Jeg snakket med både Stacey og Jim etter konserten - og maken til engasjerende åpenhet og
velvillighet til å møte fansen på er til etterfølge. Det kan ingen ta i fra de.
IMO 8)
Chat Noir som jazz-scene :
-Joda, det funket det!
Lydmessig var dette en god konsert hvor detaljene kom godt frem slik vi kjenner igjen
fra hennes innspillinger.
Og det var vel nettopp det vi hadde håpet å kunne få høre, nemlig Stacey's tidvise
lavmelte porselens-stemme med stålkontrollert i det registeret hun behersker så godt.
-Vakker samba/bossa nova inspirert jazz.
Et tildels voksent publikum, fikk oppleve en beskjeden, høflig og forsiktig Stacey,
som med stor grad av presisjon leverte samtlige låter slik vi forventet, men heller
ikke noe mer.
Ektemannen Jim Tomlinson tenor-saxet med samme presisjon som sin kone
uten å gå tonalt utover manus. Kanskje var det det vi savnet - litt av det å
utfordre det skrevne med doserte partier kunsterisk improvisasjon.
Resten av bandet fikk tidvis slippe til med solopartier, uten at det reddet det noen av oss ventet på.
- Nemlig det uventede og lille ekstra som kunne ha krydret konserten til å bli spennende.
Summa-summarum: Bra og mer enn godt nok, men ørlite kjedelig
i to akter til at konserten kunne bli minneverdig for evigheten.
Jeg snakket med både Stacey og Jim etter konserten - og maken til engasjerende åpenhet og
velvillighet til å møte fansen på er til etterfølge. Det kan ingen ta i fra de.
IMO 8)
