Tar seg til rette på politikkens område

[frans]

I morges våknet jeg til nyheten om at saken mellom Haukeland sykehus og Oddmund Hjartåker om Kristinas fremtid var blitt trukket fra lagmannsretten. Sykehusledelsen sa at saken handlet om medisin og justis.

Sykehusledelsen er med sine uttalelser totalt på villspor. Å koble fra respirator for å ta et liv handler ikke om medisin eller lovregler, det handler om etikk og moral.

Sykehusledelsen synes å tro at etikk og moral kan gis den samme medisinering som sykdom. Etikk og moral er "skjønnsutøvelse" og ikke klinisk medisinering. Etikk og moral tilhører politikk og ikke skolemedisin. Spørsmål om å koble fra respirator for å ta liv bør derfor avgjøres av folkevalgte organer og ikke sykehuspersonell som byråkrater. Klinisk medisin er ikke eksakt vitenskap selv om den gir seg ut for det. Det finnes mange eksempler på at folk har kommet seg selv om legene har gitt dem opp.

Etiske spørsmål om liv og død kan ikke behandles etter samme vitenskaplige parametre som sykdom. Legestanden er ikke mer kompetent enn for eksempel meg til å bedømme om det er etisk og moralsk riktig å koble fra en respirator. Avgjørelse av slike moralske spørsmål kan ikke monopoliseres til sykehusene og legestanden.

Den offentlige debatten omkring frakobling av respirator viser at slik avgjørelse ikke bør tas av sykehusene selv. Heller er ikke etiske spørsmål knyttet til liv og død en sak for domstolene. Det er en sak for folkevalgte.

Antakelig er det svært få slike saker vi får høre om i ”det offentlige rom”. Hadde ikke Hjartåker kontaktet media, ville trolig saken blitt forbigått i stillhet.

En hovedregel i demokratiet er at dersom en sak blir offentlig debattert eller har offentlig interesse, så skal ikke beslutningen tas av bakkebyråkratene – uansatt hvor gode ”faglige” grunner de mener å ha for sine valg. Saker som innebærer skjønn vil alltid kunne reise offentlig debatt.

 

[Thomas_Lutro]

Du har så rett, så rett. Med et unntak som kaster om på forutsetningene for konklusjonen din.

Det er naturligvis politikkens område å legge de GENERELLE forutsetningene for avgjørelser på dette området. Enkeltsaker av denne typen derimot, kan ikke gjøres til politikk.

Det ville for det første føre med seg en uakseptabel vilkårlighet etter hvem som avgjør i hvert enkelt tilfelle. Selv om avgjørelsen er et spørsmål om etikk, må vi erkjenne at medisinske vurderinger er grunnpremissene. Politikere vil være inkompetente synsere på dette området med mindre de tilfeldigvis har medisinsk kompetanse.

Dessuten ville det lammet de aktuelle politiske organene med en fullstendig uoverkommelig arbeidsmengde.

Jeg har full forståelse for at vi reagerer på slike saker. Det er hjerteskjærende å se en far som ikke vil gi opp håpet om at hans fire år gamle datter skal få livet tilbake.

Men et annet etisk spørsmål: Er det riktig å prioritere hennes dyre behandling på bekostning av de mange flere livene som kunne vært reddet for de samme pengene i den tredje verden??

Moderne medisin er en vitenskap som gir oss lengre og bedre liv. Samtidig stiller den oss overfor noen av de vanskeligste og mest smertefulle valgene som noe menneske kan få.

 

[frans]

Men et annet etisk spørsmål: Er det riktig å prioritere hennes dyre behandling på bekostning av de mange flere livene som kunne vært reddet for de samme pengene i den tredje verden??

Moderne medisin er en vitenskap som gir oss lengre og bedre liv. Samtidig stiller den oss overfor noen av de vanskeligste og mest smertefulle valgene som noe menneske kan få.

Det første spørsmålet her er skrekkscenarioet, dvs. at menneskelig liv skal underlagt nytte/kost kalkulasjoner. Er det noe som kjennetegner "vitenskapen" er det bla. den rasjonelle instrumentelle tenkningen der "objektet" skal beskrives i kvantifiserbare størrelser som bit-and-bytes eller økonomiske termer.

Slike etiske spørsmål bør ikke monopoliseres til fagpersonell. Utøvelse av etikk er utøvelse av skjønn. Etikk handler ikke om verden slik den er, men slik den bør være. En kan ikke logisk slutte fra ting slik er til slik de bør være.

Normative spørsmål bør avgjøres av folket og ikke fagpersonell. Fagpersonell vil oppleve beslutningene som vanskelig når begir seg inn på normative spørsmål, dvs. når de begynner å utøve politikk. Kan hende de ikke ser det selv og kan hende at mange fagpersonell oppfatter det som sitt "yrke" eller oppgave å ta avgjørelse i normative spørsmål som har store konsekvenser for andre.

Man kan spørre hva politikerne er til for og hvorfor velger vi dem? Og skal de befatte seg med enkeltsaker?

Politikk handler om "det gode liv" og "det gode samfunn". Det er en politisk oppgave å angi retninger for "det gode samfunn" og hvordan vil bør omgås andre. Altså normative spørsmål. I jakten på "det gode liv" ønsker vi et samfunn der mennekeliv er gjenstand for nyttekalkulasjoner?

Et slikt spørsmål bør ikke monopoliseres til byråkratiet eller fagpersonell. Fagpersonellet og byråkratiet er ikke valgbare slik politikerne er. Overlates etiske spørsmål til fagpersonell, betyr det også at etikk blir unntatt offentlighet og befolkningens kontroll.

En annen sak er at enkelte politikere finner det mer behagelig å overlate slike spørsmål til byråkratiet. Da misforstår de sin egen rolle. Situasjonen blir og vanskelig dersom politikerne som en har valgt å avgjøre slike spørsmål ikke ønsker å være konkret eller vil konkretisere hva som skal være gjeldende norm. Politikerne må være bevisst sin egen rolle og ikke overlate problemstillinger til andre selv om de i første omgang finner det mer behagelig.

Bør politikerne befatte seg med enkeltsaker? Ja, så lenge det er kontroversielle saker det handler om. Etikk er alltid kontroversiellt.

En ser jo at en rekke leger påtar seg politikerrollen ved å nekte å utføre abortinngrep. Da har de misforstått sin egen rolle og politikernes rolle.

 

[Thomas_Lutro]

Det første spørsmålet her er skrekkscenarioet, dvs. at menneskelig liv skal underlagt nytte/kost kalkulasjoner. Er det noe som kjennetegner "vitenskapen" er det bla. den rasjonelle instrumentelle tenkningen der "objektet" skal beskrives i kvantifiserbare størrelser som bit-and-bytes eller økonomiske termer.

Det er ikke dette jeg mente å åpne for i min innvending. Det handler overhode ikke om å sette livet i et verdimessig forhold til de økonomiske ressursene som kreves i forsøket på å redde et menneske. Snarere er det et resultat av erkjennelsen at de ressursene er tilgjengelige for formålet er begrensede. Derfor må det tas stilling til hvorledes de skal fordeles. Det jeg med dette setter opp mot hverandre er dermed et liv i et velstående land mot muligens flere andre et annet sted.

Normative spørsmål bør avgjøres av folket og ikke fagpersonell. Fagpersonell vil oppleve beslutningene som vanskelig når begir seg inn på normative spørsmål, dvs. når de begynner å utøve politikk. Kan hende de ikke ser det selv og kan hende at mange fagpersonell oppfatter det som sitt "yrke" eller oppgave å ta avgjørelse i normative spørsmål som har store konsekvenser for andre.

Jeg mener heller ikke at de normative spørsmålene skal være et forvaltningsanliggende. Det jeg mener er at enkeltsaker skal forvaltes ut fra et sett retningslinjer som det er politikernes ansvar å utarbeide. I hvilken grad de gjør dette i tilstrekkelig omfang, og ikke minst med tilstrekkelig detaljeringsgrad er et åpent spørsmål. Her kunne nok vi som velgere kreve mer i form av moralsk mot fra våre politikere. Det er forresten ikke riktig som du antyder i overskriften, at sykehuset "tar seg til rette" og driver politikk. Det er politikernes ansvar hvis det ikke foreligger retningslinjer som beskriver hvordan denne saken skal behandles.

Etikk handler ikke om verden slik den er, men slik den bør være. En kan ikke logisk slutte fra ting slik er til slik de bør være.

Her må jeg bare si at jeg er uenig med deg. Normativ etikk handler åpenbart om hvordan ting bør være. Likevel har normative etiske idealer en verdi også når de ikke lar seg realisere fullt ut.