Taste-fi hos IvarT

[jmolnes]

Riktig godt nytt år!

 

[IvarT]

Jeg hadde helt ærlig tenkt at jeg for lengst var ferdig med å beskrive lytteinntrykkene av SBS.1. Enhver entusiast med respekt for seg selv ville vel tenkt at det var pinlig å legge ut lytteinntrykk i januar 2024 av høyttalere som kom i hus i november 2022. Over et år liksom? Hva har jeg egentlig gjort på? Heldigvis tar jeg ikke meg selv særlig høytidelig, så da lar jeg det bare stå til.

Jeg tror første del av forklaringen for hvorfor det har tatt over et år ligger i min utømmelige iver etter å gjenoppdage gammel hardrock og mye annet spetakkel. Dette låter jo dritbra med SBS.1 og det har fått meg til å oppføre meg som en kalv som for første gang slipper ut av fjøset og får oppleve friheten det er å bykse av gårde ute på beitet. Jeg hadde nok stått for lenge på båsen inni det puristiske hifi-fjøset og hadde behov for å avreagere. Midt oppi alt dette hadde jeg glømt ut at SBS.1 ikke bare er høyttalere som får spetakkel til å låte dritbra. De er også high-end.

Det blei aldri en jazzist av meg, men jeg hadde en periode tidlig i tjueårene da jeg gikk på platesjapper og kjøpte jazz. Det er vel dette som kalles å være veslevoksen. Nils Petter Molvær hadde nettopp kommet ut med debutalbumet sitt, og jeg elska kombinasjonen av elektronikk og jazz. Jan Garbarek var vel aldri helt der, men på dette albumet er han litt innom det elektroniske landskapet. For den veslevoksne falt også dette i smak. Og hifi-entusiasten digga det. Endelig et album med strøken lyd der jeg faktisk likte musikken også! Og med så god lyd gjorde det ingenting at ECM hadde gitt blanke i cover art og bare brukt noe blågrått papir som cover.

Jeg tror den strøkne lyden er andre del av forklaringen for hvorfor det tok over et år før jeg spilte dette albumet på SBS.1. Dette var jo top-notch-lyd, så selvfølgelig låt det bra! Jeg var mer interessert i hvordan det som ikke låt bra på mine tidligere anlegg ville låte på SBS.1. Og dermed begynte kalven å bykse bortover beitet og klarte ikke å stoppe før det var gått over et år. Først da var det greit å høre hvordan en strøken produksjon låt på SBS.1.

At det kommer god lyd ut av et par høyttalere er jeg vant til. Men at høyttalerne forsvinner helt og illusjonen overtar fullstendig hadde jeg aldri opplevd tidligere. Det satte meg helt ut. For nå stod det en saksofon i rommet! En ekte saksofon! Det var nesten som jeg kunne se den, spesielt da jeg hørte lyden fra klaffene (eller hva det nå kalles) som trykkes inn. Dæven! Dette hadde jeg jo bare lest om at andre opplevde, men jeg trodde ikke jeg var i stand til å høre det selv.

Det eneste som ga meg påminnelsen om at dette var en studioproduksjon og ikke Jan Garbarek i egen person som var kommet inn i stua mi var den velkjente ECM-klangen. Så flott klang har jeg nemlig ikke i stua mi. Og ECM-teknikerne kunne også kunsten å panorere og legge saksofonen dobbelt i en nydelig tostemt harmoni. Likevel var det noe med lyden fra saksofonen. Dette var ikke en reproduksjon av lyden fra en saksofon. Dette var jo virkelig en helt ekte saksofon, helt frikobla fra høyttalerlyd slik jeg var vant med å høre lyd fra høyttalere. Illusjonen var komplett. Så det er dette som er high-end!

Så nå har kalven fått oppleve ekte high-end også. Jammen er det fint her ute på beitet

 

[motoren]

Godt å høre fra deg Ivar Kos deg og nyt kvelden mens jeg sitter å har en lille en

mvh

 

[jaybill]

Takk for at du minnet meg om denne dbl skiva til Jan Garbarek.
Det fikk meg til å ta den frem for å spille et av yndlingsporene mine fra Rites, et ikke-garbarek spor, venn av garbarek, dirigenten for Tbilisi Symf orch, «sært og sart fremført» vakkert !
!

 

[IvarT]

Kjekt når sånne ting blir vellykket! Jeg gjetter likevel på at det tar under 400 dager før du har sub nummer to i hus

Det er alltid gøy når noen uoppfordret kaster seg inn i en gjettekonkurranse som ikke fins. Så derfor: Den heldige vinneren av gjettekonkurransen som aldri fant sted er selvsagt vinyl-lefleren fra den rettmessige hovedstaden! Imaginær heder og ære fra hele hfs er på vei til postkassen din

Dette er jo en kantspiller og alle nysigneringer nå i overgangsvinduet poserer så klart med drakt. Intet unntak her heller, så det er stor stas!

Nå må den nye kantspilleren få litt tid til å finne seg til rette og bli vant med den nye spillestilen. En mer utfyllende rapport kommer etter hvert

 

[Sevald]

Det er alltid gøy når noen uoppfordret kaster seg inn i en gjettekonkurranse som ikke fins. Så derfor: Den heldige vinneren av gjettekonkurransen som aldri fant sted er selvsagt vinyl-lefleren fra den rettmessige hovedstaden! Imaginær heder og ære fra hele hfs er på vei til postkassen din

Vis vedlegget 988941

Dette er jo en kantspiller og alle nysigneringer nå i overgangsvinduet poserer så klart med drakt. Intet unntak her heller, så det er stor stas!

Nå må den nye kantspilleren få litt tid til å finne seg til rette og bli vant med den nye spillestilen. En mer utfyllende rapport kommer etter hvert

Gratulerer Blir spennende dette

 

[Karmana]

Gratulerer til oss begge
Blir kjekt å lese lytteopplevelser når du har fått den integrert i oppsettet ditt

 

[ragwo]

Gratulerer med ny naboplager!

 

[IvarT]

Det går nesten rundt for meg. Jeg befinner meg ute på havet. Her er det bass på alle kanter så langt øret kan høre, og selv om det er uvant føles det også veldig avslappende. Samtidig dras oppmerksomheten mot en øy like foran meg der musikken står og spiller. Musikken er mer definert enn før og jeg legger merke til nye detaljer. Lydbildet har vokst og er enda større enn før. Bassen bare er der, omslutter meg fullstendig og jeg mangler absolutt ingenting. Samtidig gjør bassen mindre ut av seg. More is less.
(Historien er basert på virkelige hendelser)

Spredning! Nå skjønner jeg poenget med å spille med brede kanter. I fotballen trekker de brede kantene med seg forsvarsspillerne ut på kantene for å åpne opp for at noe spennende skal skje i midten foran mål. Det samme skjer med stereoanlegget. Høyttalerne kommer enda mer til sin rett og åpner seg enda mer opp. Nå føles det som et enda mer komplett stereoanlegg.

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det var dette som skulle skje med å gå fra én til to subber. Jeg hadde jo forventa jevnere spredning av bassen (selv om følelsen av å være fullstendig omslutta av bass satte meg helt ut), men ikke at så mye skulle skje med resten av lydbildet. Dette er ikke bare mer bass. Dette er en oppgradering av hele lydbildet. Jeg er iallfall ikke i tvil: To subber ruler!

Mange har som kjennetegn på at lyden er god når de "får fot". Hva skal da man da si om meg som "får arm"?

En stor takk til selveste Åsmannen himself som hadde stor tålmodighet med en analfabet som for første gang skulle bruke EQ i Hypex Filter Design for å jevne ut bassen. I min bransje som vernepleier er det ikke uvanlig med handlingskjeder når nye gjøremål i dagliglivet skal læres, så han gjorde det veldig enkelt for meg og ga korte, tydelige beskjeder om hva jeg skulle trykke på. Jeg fulgte handlingskjeden til punkt og prikke, og ingenting kan måle seg med mestringsfølelsen det gir av å jevne ut sin egen bass

 

[IvarT]

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et flammende innlegg om hvordan to subber hadde reparert bassgjengivelsen i de tynneste metallåtene hos meg og fått de til å låte slik de skal låte – mektig! Men så kom jeg til å tenke på at det sannsynligvis ikke er en kjeft her inne som egentlig bryr seg om hvordan Diabulus in Musica, Unsun, Xandria, Penumbra, Midnattsol eller Evig Natt låter. Og det begynner vel å bli gammelt nytt at drittmusikken bare låter bedre og bedre hos meg, så det er ikke vits å drøvtygge videre på det i denne tråden.

For ordens skyld: Hemmeligheten er nok jevnere spredning av bassen. Etter min mening er spredning en underkommunisert faktor ved å gå fra én sub til to subber. Alle snakker om bedre kapasitet, men hos meg er spredning den virkelig store forskjellen. Så skal det sies at jeg spiller med brede kanter da. Kanskje det er derfor det har så stor effekt hos meg.

Men nok om basstynn metal. Interessen er nok mye større for min nyeste oppdagelse på musikkfronten, nemlig horrorcore! Noen tenker vel kanskje at det fortsatt dreier seg om metal, men nå skal vi over på noe helt annet. Hold dere fast: Det skal handle om hiphop.

Jeg har ikke hørt noe særlig på hiphop siden ungdomstida da Cypress Hill herja som verst. Men i den perioden hørte jeg også litt på National Rap Show på P3, så hiphop må være skikkelig badass om det skal funke for meg. Jeg spissa derfor ørene en dag jeg satt ved middagsbordet og ante fred og ingen fare mens P2 stod på i bakgrunnen. En kjent artist innenfor sjangeren horrorcore hadde bursdag og programlederne snakka litt om sjangeren og spilte et par låter fra denne artisten. Ikke husker jeg navnet på denne artisten og ikke likte jeg låtene de spilte, men frøet var likevel sådd: Horrorcore! Det måtte sjekkes ut.

Det var selvsagt enkelt å finne ei spilleliste på Spotify med navnet "Horrorcore rap", og et lite stykke nedi spillelista var det en låt som fanga interessen spesielt. Jeg sjekka ut artisten, og etter at jeg først hadde begynt på denne artisten var spillelista glømt. Nå har jeg vært gjennom hele katalogen til denne artisten, så kanskje man kan snakke om kjærlighet ved første lytt?

Denne reisen inn i hiphopens univers har også gitt meg stor respekt for sjangeren. Ikke bare det musikalske, men jeg har aldri før hørt hiphop spille med en slik presisjon! Det skal sies at jeg aldri før har hørt hiphop på et så bra anlegg som jeg har nå heller, så tidligere har jeg nok gått i den vante fella og begynt å tenke på "dårlig innspilling" når det egentlig er snakk om dårlig avspilling. Hiphop er kanskje den mest undervurderte sjangeren i hifisammenheng. Litt rart egentlig, for den er jo helt ypperlig til å teste hva anlegget virkelig er laget av. Gløm alt om "naturtro" lyd. Dette er gjennomprodusert ned til minste detalj. Men det er jo nettopp dét som er hiphop da. Fragmenter satt sammen, som et slags lappeteppe. Da skal det ikke mye til før det blir rotete. Det er nettopp dette jeg legger merke til nå. Det spiller med full kontroll hele veien. Uansett om beaten ligger og hamrer i midbassen eller går avgrunnsdypt, eller kanskje ligger og vugger opp og ned i frekvens, så er det alltid dønn presist, helt tight og med full kontroll. Og de legger ofte lag på lag med vokaler, og gjerne noen samples og/eller lydeffekter oppå der igjen. Da skal det godt gjøres å la være å rote dette til. Derfor er det så utrolig kult når det sitter, dønn presist, helt ryddig og med full kontroll! Da er det virkelig gøy å høre på ordentlig badass-hiphop

Men tilbake til artisten. Først av alt vil jeg bare beklage til dem som har et bilde av New Orleans som en koselig by med en fargerik jazzfestival. Det er et helt annet New Orleans som blir presentert nå. Og dette blir stygt. Vi skal til duoen $uicideboy$. Jeg har egentlig lyst til å presentere en bråte med låter fra denne artisten, for de har gjort så mye forskjellig. Men for å unngå inflasjon er det lurt å begrense seg. Derfor blir det kun to låter.

Den første låta var den første jeg virkelig stoppa opp ved og fikk umiddelbart lyst til å spille igjen og igjen. Og igjen. Da jeg søkte opp låta på YouTube oppdaga jeg at jeg ikke var den eneste som hadde det på den måten:

Den andre låta er for å vise spennvidden både i sjangeren og ikke minst produksjonen fra selvmordsgutta. Mens den første er en ordentlig badass-gangsterlåt, handler denne om hvordan det er å gå på avrusing i form av tung medikamentell behandling. Og måten de formidler denne historien på er bare helt overlegen. Også her var det andre på YouTube som følte det på samme måten:

Ha en strålende søndagskveld, motherfuckers!

 

[Karmana]

Hørte akkurat Vices, og likte det Nå er jeg veeeeeeeeldig langt fra å ha peiling på hip hop, men i mitt hode kjennetegnes hip hop av at de har “stjelt“ en annen låt som de legger inn som refreng (mellom rappingen). Jeg vil mene at Vices føyer seg pent inn i en eller annen rap sjanger. Karmana i et et forsøk på å irettesette på ting han ikke har peiling på