jeg så martin scorseses nye film for et par uker siden. pressevisning. ble totalt slått i bakken. jeg hadde nesten gitt opp scorsese, synes han har vært mer opptatt med å levere pompøse oscarsøknader enn god film med et særegent utrykk i de senere åra.
med the departed har han truffet midt i midten av den midterste blinken. filmen overgår tidligere genistreker som taxidriver og raging bull, og er et mesterverk ned til de minste detaljer. film blir ikke bedre enn dette.
rart med det. jeg jobber som filmanmelder, og ser dusinvis av filmer hver måned. mye sett, mye glemt. på veien strør man om seg med firere og femmere. og ikke så sjelden: en haug med sarkastiske meldinger etterfulgt av terningkast en eller to. av og til dukker det opp en eller annen perle som man i subjektiv rus belønner med en sekser.
plutselig får man en film som the departed i fanget. en film som sender tankene i retning av storheter som gudfaren, pulp fiction, underground. etc. en film som setter de terningene du har trilla i løpet av de siste 2-3 årene i et underlig lys. en film som oser kvalitet fra første bilde, med et manus så komplekst og samtidig renskårent at enhver scene, enhver replikk, virker besettende. et stramt drama. en thriller om to unge menn fra samme politiskole, hvorav den ene viser seg å være en skurk med hensikt å innfiltrere politiet, mens den andre blir en politimann som får i oppgave å innfiltrere skurkeligaen.
jack nicholson, leo dicaprio, matt damon, mark wahlberg - alle viser seg å være perfekt castet inn i sine roller. særlig nicholsons og dicaprios innsats er ubetalelig.
the departed er en remake av hong kong-filmen internal affairs, som jeg tilfeldigvis så på en festival for noen år siden. det er farlig å sette to ulike narrativitetstradsjoner opp mot hverandre, men jeg drister meg likevel til å si at scorseses versjon er blitt en mer helstøpt film enn den sjarmerende, slentrende, og mer ordkknappe originalen.
the departed får vanlig kinopremiere om en uke eller så. bon apetite!
med the departed har han truffet midt i midten av den midterste blinken. filmen overgår tidligere genistreker som taxidriver og raging bull, og er et mesterverk ned til de minste detaljer. film blir ikke bedre enn dette.
rart med det. jeg jobber som filmanmelder, og ser dusinvis av filmer hver måned. mye sett, mye glemt. på veien strør man om seg med firere og femmere. og ikke så sjelden: en haug med sarkastiske meldinger etterfulgt av terningkast en eller to. av og til dukker det opp en eller annen perle som man i subjektiv rus belønner med en sekser.
plutselig får man en film som the departed i fanget. en film som sender tankene i retning av storheter som gudfaren, pulp fiction, underground. etc. en film som setter de terningene du har trilla i løpet av de siste 2-3 årene i et underlig lys. en film som oser kvalitet fra første bilde, med et manus så komplekst og samtidig renskårent at enhver scene, enhver replikk, virker besettende. et stramt drama. en thriller om to unge menn fra samme politiskole, hvorav den ene viser seg å være en skurk med hensikt å innfiltrere politiet, mens den andre blir en politimann som får i oppgave å innfiltrere skurkeligaen.
jack nicholson, leo dicaprio, matt damon, mark wahlberg - alle viser seg å være perfekt castet inn i sine roller. særlig nicholsons og dicaprios innsats er ubetalelig.
the departed er en remake av hong kong-filmen internal affairs, som jeg tilfeldigvis så på en festival for noen år siden. det er farlig å sette to ulike narrativitetstradsjoner opp mot hverandre, men jeg drister meg likevel til å si at scorseses versjon er blitt en mer helstøpt film enn den sjarmerende, slentrende, og mer ordkknappe originalen.
the departed får vanlig kinopremiere om en uke eller så. bon apetite!
